«Jeg vil heller dø enn å føde»

Da graviditetstesten lyste positiv, kjente Elisabeth en intens frykt i kroppen.

Hun hadde ingen kjennskap til hvordan angst føltes ut, men hun skjønte raskt at det var en form for angst som vokste frem.

– Så fort jeg skjønte at jeg var gravid, kom frykten, og jeg skjønte at det var fødselsangst. Å føde vaginalt var ikke et alternativ for meg, så da sto jeg overfor valget: Abort eller keisersnitt, sier Elisabeth (31), som sammen med samboeren Kent har en sønn (2).

Elisabeth oppsøkte jordmor og sa rett ut gråtende: «Det er enten abort eller keisersnitt. Jeg vil heller dø enn å føde.»

– Jeg husker jeg lå på baderomsgulvet hjemme og gråt fordi jeg var redd for å føde. Jeg var veldig ærlig med jordmor, og hun skjønte alvoret. Hun sendte brev til sykehuset og la frem situasjonen min, men jeg var likevel redd for at jeg skulle på avslag på søknaden min.

Elisabeth hadde bestemt meg for å beholde babyen i magen, men da var det viktig for henne at det ble en planlagt og kontrollert fødsel.

Det satte preg på svangerskapet hennes, fordi hun klarte ikke helt å slappe av før hun visste hvordan fødsel kom til å bli.

– Jeg spurte ikke om keisersnitt for moroskyld. Hadde jeg hatt en liten følelse i kroppen som sa at jeg kom til å klare og føde vaginalt, hadde jeg prøvd det, men det var rett og slett ikke et alternativ for meg, sier hun og fortsetter:

– Jeg fryktet jeg skulle få panikkanfall eller oppleve en traumatisk fødsel, og at det kom til å føre til et dårlig første møte med sønnen min.

Les også: Lykken var enorm da Silje og Anders endelig skulle få bli foreldre. Så kom sjokket

Sta og bestemt

Når Elisabeth skal forklare hvordan angsten kjennes ut, trekker hun pusten dypt.

Hun stopper opp før hun prøver å sette ord på det.

– Det er vanskelig å forklare med ord. Det er en intens frykt. Det er noe man virkelig er redd for, og man kjenner at hele kroppen stritter imot.

Angsten har trolig vært der hele livet hennes uten at hun selv har vært bevisst på det.

– Jeg ble storesøster da jeg var 14 år, og mamma husker at jeg sa «Jeg vil aldri ha barn. Jeg vil ikke føde», forteller Elisabeth og fortsetter:

– Det er ingenting som har trigget denne angsten, og det er heller ikke knyttet til en traumatisk opplevelse. Jeg slet mye med smerter da jeg var yngre, så det er nok en intens frykt for smerter og mangel på kontroll.

Elisabeth var nødt til å gjennomføre flere samtaler med helsevesenet før søknaden ble godkjent.

– Du sitter lenge på en ventebenk, og det er klart det påvirker svangerskapet. Jeg tenkte mye på det, og frykten for avslag var der konstant.

Les også (+): Beskjeden fra jordmoren var blytung. Vi måtte ta et valg ingen burde måtte ta

Fødsel

Om lag fem måneder etter at hun fikk en positiv graviditetstest, kom beskjeden hun lenge hadde ventet på.

– Jeg fikk godkjent, og fikk dermed velge meg ut en dato for planlagt keisersnitt. Det var en enorm lettelse. Da følte jeg at jeg kunne slappe av litt mer, sier hun.

Og cirka tre måneder etter gladbeskjeden, kunne hun ønske sønnen deres velkommen til verden.

– Det var en veldig fin fødsel. En veldig fin opplevelse, sier hun med et smil og fortsetter:

– Jeg følte meg ivaretatt fra det øyeblikket jeg kom til sykehuset. Jeg fikk bedøvelse i ryggen, og kort tid senere var han ute. Jeg fikk et fint møte med sønnen min, og alt opplevdes trygt og kontrollert, sier hun.

Elisabeth er glad for at hun ble møtt med forståelse av helsevesenet, og at hun ble tatt på alvor, og ikke minst støtten hun har fått fra nære og kjære.

– Det kan være vanskelig for andre å forstå hva fødselsangst er hvis man ikke har det selv. Det er derfor viktig å være åpen og ærlig når man snakker med helsevesenet. Jeg er veldig glad for at de rundt meg har vært støttende og forståelsesfulle hele veien.

– Flere har delt sine opplevelser med meg, og det er en gjenganger at de ikke føler seg hørt, og blir dermed presset til å føde vaginalt, noe som kan resultere i en traumatisk fødsel, et negativt første møte med babyen og at man ikke ønsker flere barn på grunn av frykten for å føde.

Elisabeths råd til andre med fødselsangst er å være sta og tørre å slå hendene i bordet.

– Du må stå på ditt, vær ærlig og bestemt, avslutter hun.