«Å vende et barn mot en forelder, er å vende et barn mot seg selv»

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Når konfliktene mellom voksne blir barnas byrde, som våpen eller terapeuter, mister de mer enn bare to hjem, de mister barndommen. 

I denne teksten vil jeg rette søkelyset på hvordan dette skjer, hvorfor det er så farlig, og hvordan vi som foreldre og omsorgspersoner kan sette barnas behov først og hjelpe dem gjennom stormen.

Når barn blir våpen og terapeuter – skilsmissekonfliktene som stjeler barndommen

Stadig flere barn mister barndommen i foreldrenes konflikt. De tvinges til å ta side, eller til å bære voksnes smerte. Konsekvensene er alvorlige, og ofte usynlige.

Skilsmisser har alltid vært krevende, men de siste årene ser fagfolk en markant økning i det vi kaller høykonflikt-skilsmisser, der foreldrene ikke bare går fra hverandre, men trekker barnet inn som våpen, megler eller terapeut. 

I kjølvannet oppstår to urovekkende fenomener, foreldrefremmedgjøring og parentifisering.

Det er barnets utvikling som betaler prisen

Når barnet mister én forelder: Forelderen er levende, men fraværende.

Foreldrefremmedgjøring oppstår når ett barn, ofte gjennom subtil manipulering, vender seg mot den ene forelderen uten reell grunn. Den andre forelderen bygger lojalitet gjennom nedvurdering, isolasjon og emosjonelt press. I verste fall kutter barnet kontakten helt.

Internasjonal forskning viser at rundt 11–15 prosent av barn i skilsmisserelasjoner utsettes for dette, og i 1 prosent av tilfellene er fremmedgjøringen alvorlig. Fagfolk i Norge og internasjonalt omtaler dette som en økende krise. 

I 2024 samlet PASG Norge fagfolk fra 23 land i Oslo, og beskrev fenomenet som en ny, stille epidemi blant skilsmissebarn.

Psykolog Amy J.L. Baker beskriver det slik:

«Å vende et barn mot en forelder, er å vende et barn mot seg selv.»

For det er mer enn tap av en forelder. Det er tap av en del av seg selv, av identitet, slekt, minner, trygghet.

Barnet som terapeut, parentifiseringens skjulte pris

Det motsatte, men like skadelige, skjer når barnet blir den som skal bære den voksne. Dette kalles parentifisering. Det kan være praktisk, å trøste, rydde, ta ansvar, eller emosjonelt, å lytte til vonde historier om den andre forelderen, bli en alliert, en støtte, en skulder.

Og barn gjør det, villig, av kjærlighet. Men de gjør det på bekostning av sin egen utvikling.

Psykologiprofessor Gregory Jurkovic advarer mot dette: Parentifisering skaper barn som mister tilgang til sin egen barndom. De vokser opp med skyld, utmattelse og et dypt ansvar for andres følelser.

Les også:  Fem ting du bør ha orden på hvis du er skilt og har barn

Når foreldre blir både offer og utøver

Det er lett å kjenne seg som offer i en vanskelig skilsmisse, og kanskje er man det. Men det farlige oppstår når man samtidig, ofte ubevisst, blir en utøver. En som bruker barnet for å få støtte, hevn eller trygghet.

Projeksjon er en vanlig mekanisme, man legger egne følelser over i barnet. «Barnet vil ikke dit.» «Barnet er redd.» Men er det barnet, eller er det deg?

Her må vi alle vokte oss. Vi må tørre å stille de vanskelige spørsmålene: Er dette for barnets skyld, eller min egen?

Det finnes bare én side: barnets

I familie- og skilsmissesaker hører man ofte: «Det finnes alltid to sider av en sak.» Men når det gjelder barna, finnes det bare én: barnets side.

Barn har ikke ansvar for konflikt, relasjoner eller samvær. De har rett til begge foreldrene, når det er trygt. De har rett til å slippe å velge. Rett til å være barn.

Når voksne ikke evner å se barnets behov fordi de bare ser sin egen smerte, begår vi et stort svik, selv med de beste intensjoner.

Tapet for barnet kan bli livslangt.

Hva kan vi gjøre?

• Søk hjelp tidlig. Jo lenger fremmedgjøring eller parentifisering pågår, jo vanskeligere er det å reparere.
• Våg dialog. Selv når det gjør vondt. Barn trenger ikke perfekte foreldre, men de trenger voksne som tør å snakke sammen.
• Vokt deg for projeksjoner. Barn tar til seg det voksne viser, men kan ikke i veldig stor grad skille egne følelser fra andres enda.
• Hold barnet utenfor konflikten. Det er ikke barnets ansvar å velge side, lytte eller trøste.

Les også: (+) Da vi ble skilt, tok jeg et valg som nesten ingen forsto

Når de rundt tør å se, og velger barnets side

Foreldrefremmedgjøring og parentifisering skjer sjelden i et vakuum. De forsterkes, eller dempes, av dem rundt. Av venner, søsken, besteforeldre, tanter, naboer, lærere og ikke minst den nye partneren.

For den som står alene og opplever å bli skjøvet ut av barnets liv, er smerten enorm. Mange føler seg gale, forvirrede, tror kanskje de overdriver. Når barnet vender seg bort, blir det i perioder umulig å finne fotfeste.

Derfor er støtte avgjørende. Bare det å bli sett, trodd og lyttet til, uten nødvendigvis å velge side, kan gi en forelder styrken til å stå i det, og bevare håpet om en ny relasjon til barnet.

Og for den som, bevisst eller ubevisst, utøver fremmedgjøring eller trekker barnet inn som terapeut, kan det være avgjørende at noen tør å stille spørsmål. Ikke i sinne, men med kjærlighet:

«Er dette godt for barnet?»

«Har du vurdert hvordan barnet opplever dette?»

Det handler ikke om å velge én forelder. Det handler om å velge barnets side.

Bonusforeldre og lojalitet

Og for deg som kommer inn som bonusmor eller -far: Du ønsker det beste. Men i lojaliteten til din partner er det lett å bli en brikke i noe du ikke forstår hele bildet av. Det er ikke svik å stoppe opp og spørre:

«Hva er det jeg støtter nå?»

«Er dette rett mot barnet?» 

Dét er ansvar. Dét er kjærlighet. Og det kan være dét som gjør den største forskjellen.

Les også: Dette er barnas klare beskjed til skilte foreldre

Et nordisk blikk: Danmark tar grep

I desember 2023 vedtok Danmark en tverrpolitisk lovreform for å beskytte barn mot foreldrefremmedgjøring. Bakgrunnen var økende bekymring over barn som ble dratt inn i lojalitetskonflikter, og utviklet angst, depresjon eller brøt kontakt med en forelder etter subtil eller åpen påvirkning.

Lovendringen trådte 1. januar 2025 og slår fast at samarbeidssabotasje og foreldrefremmedgjøring kan få direkte konsekvenser i vurderingen av barnets beste, også med omsorgsendringer som mulig utfall. Samtidig blir behandling av samværssaker tidsbegrenset til fire måneder, for å hindre at barn skades unødvendig i lange prosesser.

Det viktigste? Danmark investerer i kompetanse. Psykologer og saksbehandlere skal trenes i å gjenkjenne fremmedgjøring som det det faktisk er: en form for psykisk vold mot barnet.

Dette viser at det er mulig, og nødvendig, å ta barns tilknytning på alvor, også når de voksne har mistet evnen til å samarbeide. 

Et håp, og en påminnelse

Barn har en enorm evne til tilknytning, også etter konflikt. Det er mulig å reparere, gjenoppbygge og finne tilbake til hverandre. Men det krever at vi voksne tar ansvar, ikke bare for egne følelser, men for hvordan vi håndterer dem rundt barna.

For det er ikke foreldrenes kamp som avgjør et barns fremtid, det er hvordan foreldrene møter barnet midt i stormen.