I uke 13 oppdaget jordmoren noe uvanlig på skjermen – og paret sto overfor et tøft valg
Mens aborten først sendte henne ut i en nærmest usunn jakt på å bli gravid igjen, ga den henne også et helende nettverk av kvinner som har opplevd det samme som henne.
Merk: Malene ble mor til en sunn og frisk liten jente, Luna, i slutten av januar 2026.
Leiligheten i København Syd er gjort klar til det nye, lille mennesket som snart flytter inn sammen med Malene Riis og mannen hennes, Mikkel.
Vuggen henger fra en krok i taket, stelleplassen er utstyrt med de aller minste bleiene, og fødebagen er pakket.
Malenes mage er tung nå. Hun har termin om få dager når vi møtes til en samtale om veien hit – og om graviditetene som kom før denne, men som ble avbrutt altfor tidlig.
Malene og Mikkel bodde i Australia, der Malene arbeidet som modell, da de for første gang begynte å snakke om å stifte familie.
De hadde sett Stephania Potalivos dokumentar om fertilitetsbehandling, og det satte i gang tankene, særlig hos Malene, som på det tidspunktet var 31 år.
– Det gikk opp for meg at det kanskje ikke alltid er så lett å bli gravid som man gjerne tror. Før jeg så dokumentaren, hadde jeg tenkt at når man først bestemmer seg og prøver, så blir man det bare. Men man vet jo aldri om man er en av dem som må ha fertilitetsbehandling eller som sliter med å bli gravid. Derfor bestemte vi oss for at selv om vi ikke følte oss helt klare, ville vi begynne å prøve, forteller Malene.
Det gikk bare tre sykluser, så var Malene gravid. Selv om hun var lettet over at det gikk så raskt, gnagde frykten for å miste likevel i henne helt fra begynnelsen av svangerskapet.
Malene hadde nemlig stått på sidelinjen da søsteren mistet barnet sitt i uke 20 på grunn av en hjertefeil. Det var en stor sorg for hele familien, og en opplevelse som satte dype spor i Malene.
– Det gikk nok først ordentlig opp for meg da jeg selv ble gravid. Helt fram til tolvukersskanningen gikk jeg og sa: «Nå får vi se om det er liv …» Jeg prøvde nok å beskytte meg selv mentalt, og det ville jeg nok ikke ha gjort hvis ikke søsteren min hadde hatt den opplevelsen.
En tung beskjed og en vanskelig beslutning
Da Malene og Mikkel kommer til nakkefoldskanningen, er Malene så vidt kommet inn i uke 13 av sitt første svangerskap. Hun legger seg spent til rette på benken idet ultralydsykepleieren begynner undersøkelsen.
Et lite hjerte slår taktfast i Malenes mage, men da sykepleieren måler nakkefolden, viser den seg å være altfor tykk. Risikoen for at barnet har et kromosomavvik, blir vurdert som høy.
En morkakeprøve vil kunne bekrefte eller avkrefte kromosomfeil, men den fortykkede nakkefolden indikerer at det også kan være andre ting i veien med barnet – som fysiske og psykiske funksjonsnedsettelser. Det er i tillegg en overhengende risiko for at fosteret dør i magen senere i svangerskapet.
Alt dette får Malene og Mikkel beskjed om av sykepleieren. Deretter må de bare dra hjem og tenke over helgen.
– Det var en voldsom beskjed å bli sendt ut døren med. Man drar jo hjem og leker detektiv, googler i ett sett og ender opp med å lese vitenskapelige artikler man ikke har forutsetninger for å forstå. Jeg prøvde også å forestille meg livet med et sykt barn – og å måtte leve i konstant frykt for at barnet vårt skulle dø. Det forandret på en måte alt, for vi hadde jo allerede begynt å føle oss som foreldre.
Da de uken etter har rådført seg med legene, er Malene og Mikkel sikre på at svangerskapet må avbrytes. Beslutningen veier tungt for paret, men Malene prøver å bevare roen.
– Jeg er ganske god til å holde hodet kaldt i vanskelige situasjoner og blir sjelden overveldet av følelser med én gang. I stedet går jeg nok inn i en form for løsningsmodus der jeg lytter og fokuserer på hva som må gjøres, forteller Malene.
Siden hun var over den daværende abortgrensen på 12 uker, måtte hun søke om tillatelse hos abortnemnda.
Etter råd fra søsteren velger Malene å legges inn på sykehus for selve aborten, og hun får med seg pillene hun skal ta 24 timer før innleggelsen.
– Det var en uke i helvete, der vi verken greide å konsentrere oss om jobb eller vanlige ting. Det var en avskjed med graviditeten, med babyen i magen og med all gleden og forventningene vi hadde til å bli foreldre til våren. Det skulle vi plutselig ikke likevel – i stedet måtte vi gjennom alt dette.
Viktige ritualer
Malene og Mikkel brukte de påfølgende dagene på å forsone seg med den brutale virkeligheten – og på å ta farvel med det lille, skjøre livet i Malenes mage. Selv om det ikke finnes noen fasit for en slik situasjon, fant paret trøst i å skape sine egne avskjedsritualer.
– Det gikk opp for oss at vi ikke hadde tatt noen bilder av magen, så det gjorde vi. Vi laget også små videoer til oss selv, en slags videodagbok, der vi bearbeidet følelsene og anerkjente hvor mye vi hadde gledet oss til dette barnet. Og så gråt vi masse. Vi gjorde det vi kunne for å si farvel på en verdig måte og høytideliggjøre det hele. Dette var jo en enorm hendelse for oss – det var virkelig et ønskebarn.
Da dagen kom og Malene ble innlagt for å gjennomføre aborten, møtte hun og Mikkel et kompetent helsepersonell som hadde vært gjennom dette mange ganger før.
– Sykepleierne rundt meg var utrolig omsorgsfulle. Noe av det første de spurte om, var: «Hvordan ønsker dere at vi snakker om dette? Hva er det for dere? Er det en fødsel? Er det en abort? Er det et barn? Er det et foster?» På den måten møtte de oss med de ordene som ga mening for oss. Det gjorde at jeg følte meg i trygge hender, forteller Malene, som lå på rommet i tre timer før smertene begynte å skylle over henne.
Etter 12 timer skjedde det noe.
– Selve aborten var svært smertefull, og jeg lukket meg helt inn i meg selv mens jeg hyperventilerte meg gjennom det. Nå under dette svangerskapet, etter å ha gått på fødselsforberedende kurs, ser jeg at jeg gjorde det helt feil den gangen. Men jeg visste jo ikke hva jeg gikk til.
Malene hadde i utgangspunktet bestemt seg for ikke å se fosteret, men etter oppfordring fra personalet valgte paret likevel å gjøre det. Sykepleieren hadde vasket det lille fosteret og lagt det i en moseskurv sammen med to små, heklede blekkspruter – donert av frivillige til nettopp dette formålet.
– I det øyeblikket ble det mer et barn. Selv om det på det tidlige stadiet er et sårbart, bitte lite vesen som mest ligner en mellomting mellom en fugleunge og et menneske, var det likevel utrolig vakkert å se ham – for vi kunne tydelig se at det var en liten gutt. Vi hadde heller ikke ventet alle de fine ritualene rundt det hele, som viste hvor stor denne opplevelsen var for oss, og hvor høyt vi hadde ønsket oss ham. At dette lille vesenet faktisk hadde eksistert.
Malene og Mikkel tilbrakte noen timer på rommet, der de filmet til videodagboken og tok bilder.
– Vi brukte lang tid på bare å være sammen med ham og se på ham. Vi snakket gjennom alt, for det er vår måte å bearbeide ting på – å prate sammen og dokumentere det, så vi aldri skulle glemme møtet vi hadde med ham. Dette var jo første og siste gang vi fikk være sammen.
Et tabu for mange
Malene og Mikkel valgte at det aborterte barnet skulle gravlegges på Bispebjerg kirkegård. Det var ikke noe de hadde rukket å tenke på før personalet på sykehuset spurte hva de ønsket.
– Det føltes riktig å ha et fast sted å gå til. Vi har bare vært der én gang, og det var på termindatoen da han skulle ha blitt født. Jeg aborterte i september, så det var vår da vi sto der blant alle de små vimplene ved minnelunden for ukjente. Det var trist, men samtidig kjente vi på et sterkt håp om at vi kom til å bli gravide igjen, forteller Malene, som i tiden etter kjempet mot en helt ukjent form for tomhet og sorg.
– Det raser så mange hormoner gjennom kroppen når man nylig har vært gravid og plutselig ikke er det lenger. Jeg følte meg så trist, tom og ensom – som om jeg var den eneste i verden som hadde opplevd dette. Jeg visste rett og slett ikke hvor vanlig det er å miste i første trimester. Det er bare ingen som snakker høyt om det.
– Hvis man ikke selv er på et sted i livet der man planlegger barn, kan det være vanskelig å forstå hvordan det føles å miste: den enorme fysiske og følelsesmessige lengselen etter et barn og etter å bli gravid på nytt. Jeg følte meg som en mor som plutselig sto uten barn, og jeg har aldri kjent på en slik altoppslukende lengsel før.
Malene var imidlertid langt fra alene. Omtrent 10 til 15 prosent av alle kjente svangerskap ender i spontanabort, ifølge Helsenorge.
Da Malene etter hvert valgte å være åpen om det som hadde skjedd, sto flere kvinner i omgangskretsen fram med lignende historier.
– Jeg har alltid bearbeidet ting ved å snakke om det, så jeg åpnet meg overfor venner og familie. Men jeg kjente også et behov for å dele det på Instagram. Selv om jeg ikke hadde rukket å fortelle at jeg var gravid, trengte jeg å fortelle hva jeg hadde vært gjennom, og hvor ulykkelig jeg var. Det var det utrolig mange som responderte på, og mange kvinner delte sine egne opplevelser med å miste. Da slo det meg: Hvorfor snakker vi ikke mer om dette?
– Noen føler det kanskje skamfullt – som om kroppen har sviktet. Enten de har opplevd en spontanabort, en såkalt «missed abortion» eller har blitt stilt overfor et vanskelig valg, slik vi ble. Jeg ble også overrasket da et vennepar av oss fortalte at de hadde mistet tidlig; det hadde de aldri nevnt før. Det har virkelig overrasket meg at så mange opplever dette, men at nesten ingen snakker om det. Det har vært helende for meg å høre andres historier og oppleve så mye omsorg og medfølelse midt i sorgen.
Besatt av å bli gravid igjen
Den påfølgende høsten brukte Malene på å hente seg inn og la kroppen finne tilbake til normal syklus. Stikk i strid med forventningene ble hun gravid igjen allerede i andre syklus – men lykken ble kortvarig.
Hun rakk knapt å ta en tidlig graviditetstest før en kraftig blødning satte en brå stopper for gleden.
– Jeg hadde bare testet for å sjekke om jeg kunne ta et glass champagne til nyttår, og vi rakk å bli stormende glade over at det klaffet så fort. Da blødningen kom, tenkte jeg bare: Hvorfor må akkurat jeg gjennom alt dette? Det var fryktelig tungt – særlig fordi flere venninner rundt meg ble gravide uten problemer. Plutselig ser man gravide mager og barnevogner overalt i bybildet. Selv om jeg oppriktig unnet venninnene mine alt godt, kunne jeg likevel gå hjem og gråte utrøstelig.
– Det var mange motstridende følelser i spill samtidig, og det føles nesten litt tabubelagt å innrømme det. Men jeg er neppe den eneste som har hatt det slik, og derfor er det viktig for meg å være ærlig, forteller Malene.
I tiden etter ble Malene hyperfokusert på egen kropp. Alt handlet om å maksimere sjansene for en ny graviditet: Hun tok kosttilskudd, gikk til fotsoneterapi og slukte podkaster om fertilitet. På sidelinjen sto Mikkel, som ikke kjente på den samme fysiske lengselen, men som delte den emosjonelle sorgen.
– Jeg satte også Mikkel i sving med diverse tiltak for å forbedre sædkvaliteten, for jeg trengte at det var en felles innsats. Det var nok lettere for ham å finne tilbake til hverdagen etter aborten, kanskje fordi han slapp den fysiske følelsen av å ha mistet noe i sin egen kropp. For meg handlet alt om hva jeg kunne gjøre for å bli gravid på nytt.
Det store vendepunktet
Malene jobber som modell, og da hun utpå våren dro på et lengre utenlandsoppdrag, brøt det opp det intense fokuset på syklus og eggløsning. Reisen tvang fram en pause fra prøvingen.
– Først ergret det meg, men det viste seg å bli en enorm lettelse. Plutselig fikk jeg fri fra det konstante jaget etter å kjenne etter symptomer i kroppen. Jeg følte meg fri og fant tilbake til den gamle Malene – den jeg var før alt dette begynte.
Det voldsomme presset lettet, og Malene blomstret opp. Fra å ha gått med tunnelsyn og stirret lengselsfullt etter mødre med barnevogn ved Grønttorvet i København, vendte lysten til å leve og gjøre andre ting tilbake.
– Jeg danset mye mer og dyrket hobbyene mine. Jeg koste meg med jobb og var sammen med venner – ting jeg ikke hadde gledet meg over på lenge fordi all energi gikk til graviditet og symptomjakt. Det tror jeg mange prøvere og folk i fertilitetsbehandling kan kjenne seg igjen i. Jeg tok en mental pause, og det ble et tankesett jeg prøvde å holde fast ved – og som jeg vil råde andre i samme situasjon til å prøve på. Man mister fort seg selv i denne prosessen.
Mange negative tester – og én positiv
Malene og Mikkel fortsatte prøvingen utover våren 2025, og de gjentatte negative testene tærte på tålmodigheten.
– Jeg følte at jeg bare måtte ta den tidlige graviditetstesten hver måned; jeg klarte ikke å vente. Det var en like stor nedtur hver gang den var negativ, og da trengte jeg noen dager på å hente meg inn igjen.
I mai 2025 tok Malene nok en tidlig test – og denne gangen lyste to streker mot henne. Dermed gikk hun forsiktig inn i første trimester av sitt nye svangerskap.
– Jeg var så forsiktig at jeg ikke engang turte å ta en joggetur, fordi jeg hadde hørt at det kunne utløse abort. Det stemmer selvsagt ikke, men jeg turte ikke å ta noen sjanser og valgte å holde meg i ro for sikkerhets skyld. Samtidig var jeg overveldet av takknemlighet og tenkte at hvis vi får beholde dette barnet helt til mål, så er vi uendelig heldige.
For hvorfor skulle det gå galt denne gangen?
– Jeg sa til meg selv: «Nå velger jeg å tro at alt går bra helt til det motsatte eventuelt er bevist.» Bekymringene endrer jo ingenting uansett. Så Mikkel og jeg tillot oss å glede oss, og jeg kjente på en sterk intuisjon om at denne gangen ville det gå bra.
Da paret kom til tolvukersskanningen og alt så helt perfekt ut, slapp de siste spenningene taket. Malene gikk inn i andre og tredje trimester med en trygg visshet om at hun tidlig i 2026 kom til å bli mamma til en liten jente.
Aborten, smerten og hele reisen Malene har vært gjennom, har fått henne til å reflektere mye over hvordan samfunnet møter svangerskapstap:
– Noen sa til meg: «Men du vet i hvert fall at du kan bli gravid!» Det var overhodet ikke det jeg trengte å høre. Jeg hadde behov for at sorgen min ble sett og anerkjent. Jeg trengte å få snakke om opplevelsen min, og det mener jeg mange flere burde gjøre – for man føler seg så utrolig alene. Men det er man ikke, avslutter Malene.
Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk og er en redigert versjon.
