En ny form for mistillit har sneket seg innpå Mette Kirstine: «Oi, der ble jeg lurt»

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

En ny form for mistillit har sneket seg innpå meg. Når jeg ser en person med fine, fyldige lepper, så overveier jeg om det er naturens verk eller en dyktig kosmetologs håndverk. 

Det samme gjelder for tykke, lange vipper. For klare øyne og for skarpe kinnbein. For lykkelige familier i motlys på Instagram.

På en måte er det forfriskende, for da trenger jeg ikke være misunnelig over at andre sto foran meg i køen da utseende og livsvilkår ble delt ut. 

Er jeg forarget over kosmetiske inngrep, filtre og kuratering av lykke? Gud, nei. Det må folk få bestemme selv.

Poenget er at jeg har begynt å analysere omgivelsene mine på en mer årvåken måte, og hva det gjør med meg som menneske. Hva det gjør med oss.

Når jeg leser nyhetene, er det med en ny type skepsis/paranoia. For riktignok er jeg kildekritisk, kjenner forskjell på seriøse og useriøse medier og har dessuten den største respekt for journalisters faglighet. 

Men de kan også lures. Av spinnmaskiner og AI-genererte bilder. Eller hvis de bare er uoppmerksomme i tre sekunder. Forleden så jeg et meme med tre kinesere som spilte kontrabass på Højbroplads, mens en politibetjent nærmet seg. ”Haha, det er akkurat som i barnesangen”, tenkte jeg og sendte den straks videre til venninnen min. 

Det var selvfølgelig AI, og det visste jeg jo, skyndte jeg meg å skrive i stedet for det sannferdige: «Oi, der ble jeg lurt.» Og er det egentlig ikke fint at det fortsatt finnes godtroende mennesker? 

Troen på at verden er sann, og at vi kan stole på våre fem sanser. Det har vi bruk for.

Jeg blir også mer lat i takt med at jeg blir overflødig. Jeg ser på unge mennesker som studerer jus, ingeniørvitenskap og medisin og tenker ikke som før at de er skikkelig kule og vil redde verden og demokratiet med sin gigantiske hjernekapasitet. 

Nå ser jeg på deres fremtid med bekymring, for uansett intelligensnivå vil AI alltid ha en større, raskere hjerne til for eksempel å huske Karnovs lovsamling.

Da jeg vokste opp, sa de voksne at jeg skulle terpe hoderegning, for jeg ville ikke alltid ha en kalkulator for hånden, men det har jeg jo. 

Dere løy, voksne! Og den kan også ringe, manipulere virkeligheten og skrive ganske fornuftige noveller, den ”kalkulatoren”. Kanskje vil vi om fem år le av at jeg gadd å skrive spalter i stedet for å ligge på sofaen og se på Netflix, når AI uansett kunne gjort det bedre.

Vi klamrer oss til et håp om at AI jo ikke tenker kreativt, men jeg vet sannelig ikke. Jeg så en gang en arkitekt som fôret AI med litt info - og ut kom 100 ganske gode forslag til en stilig designstol. Deretter sluttet jeg å varme meg på det halmstrået som heter at AI bare vil gjøre det kjipe arbeidet i fremtiden, mens vi - de unike menneskene - fortsatt er de eneste som kan lage kunst og design. 

AI kan nemlig også designe keramikkopper som ser autentisk skjeve ut.

Hva er det som er igjen å leve av for mennesker? Personlighet, kanskje. Tendensen er i hvert fall at vi stemmer på personer, ikke partipolitikk. Vi følger og får nyheter fra personligheter, ikke fagpersoner eller folk med et unikt talent.

Inntil videre føler jeg meg fredet, fordi jeg som helsefaglig primært arbeider med menneskelige relasjoner. Men jeg skal ikke se bort fra at også AI en dag vil være mer - ja - menneskeklok enn meg.

Denne kronikken ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.