Mette kunne ikke få barn – så gjorde lillesøster Stine det utrolige

Mette Sandholt har alltid visst at hun gjerne ville ha barn, og da hun som 38-åring fant ut at hun hadde kommet i tidlig overgangsalder, var det et trist punktum etter flere år med svingende sykluser og diffuse symptomer. 

Mette hadde forsøkt å løse det med alt fra bedre kosthold og mer søvn til akupunktur, men da hun til slutt ble henvist til en gynekolog, ble problemet klart: Mette hadde ikke flere egg igjen. 

Med den beskjeden, og et stort ønske om å få lov til å oppleve å bli mamma, ble Mette henvist til fertilitetsklinikken ved Skive Hospital.

 – De fortalte meg at de gjerne ville gi det et forsøk, men at jeg skulle være klar over at sannsynligheten for at de ville kunne ta ut noen egg, var veldig liten, forklarer Mette, som etter kort tid startet i fertilitetsbehandling, der hun gjennomgikk to IVF-forsøk.

I det første forsøket fikk Mette maksimal dose hormoner for å se om de kunne få kroppen hennes i gang. Men det lyktes bare å hente ut ett enkelt egg. 

 – De forsøkte å befrukte egget, men uten hell. Samme kveld som jeg fikk beskjeden om at det ikke hadde lykkes å befrukte egget, startet jeg på hormoninjeksjoner igjen.

Mette gikk til ulike ultralyder så de kunne holde øye med eggene hennes, og etter en uke kunne de konstatere at det ikke var noen egg igjen. De valgte derfor å stoppe behandlingen helt.

 Mette tror alle som har gjennomgått et fertilitetsløp, vil kunne kjenne igjen hvordan hele prosessen blir altoppslukende. 

– Det er et stort, svart hull man blir sugd ned i. Og selv om jeg visste at det ikke var noe jeg kunne spise, drikke eller på annen måte gjøre for å endre situasjonen, var jeg plutselig overbevist om at jeg for eksempel skulle spise ekstra mange blåbær. For jeg skulle kunne si til meg selv at jeg hadde gjort alt. Det er fullstendig ulogisk og irrasjonelt, men man er så pumpet på hormoner at man får totalt tunnelsyn, forteller Mette.

Før prosessen startet, hadde hun bestemt seg for å si stopp - og ikke fortsette i privat regi - hvis det viste seg at det ikke var noe å gjøre. 

– Hvis jeg skulle ha barn, så måtte det bli på en annen måte. 

Det er her Mettes lillesøster Stine kommer inn i bildet. 

Sammen med resten av familien hadde hun fulgt med på Mettes fertilitetsløp og mislykkede IVF-forsøk. 

– Det var en enorm sorg for Mette, så jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at jeg skulle hjelpe henne. For meg var det litt det samme som om storebroren min skulle trenge en ny nyre. Da ville jeg også ha hjulpet ham, sier Stine, som i likhet med Mette bor i Danmark, der loven tillater enslige kvinner å få fertilitetsbehandling med donoregg og donorsæd.

Det var ikke Mette som spurte Stine om hun ville donere egg til henne. Det var Stine som tilbød seg. 

–Jeg kunne ikke forestille meg at søsteren min ikke skulle bli mor, at hun ikke skulle ha den muligheten, sier Stine. 

I Norge kreves det at barnet skal ha biologisk arvemateriale fra minst én av sine foreldre, skriver Helsenorge. 

Sorgprosessen 

Det skulle gå halvannet år før Stine startet fertilitetsforløpet for å donere egg. 

Mette trengte tid til å fordøye alt. Hun følte seg så mentalt utmattet at hun ikke klarte å ta en beslutning om at det var det som skulle skje.

 Samtidig trengte Mette tid til å bearbeide sorgen det var å erkjenne at hun ikke ville kunne få barn med egne egg, forteller hun og utdyper: 

– Jeg hadde en del venninner som fikk barn i den perioden, og det var vanskelig for meg å ikke bli påvirket av det, så jeg måtte jobbe med å avfinne meg med det forløpet jeg hadde vært gjennom, sier Mette og fortsetter:

– Jeg kunne tydelig se at barna deres lignet dem. Kanskje ikke så mye da de var helt nyfødte, men gradvis, etter hvert som de vokste opp, ble det ganske tydelig hvor de hørte til. Og det påvirket meg en del – erkjennelsen av at mine fremtidige barn sannsynligvis ikke ville ligne meg. 

Mette hadde også en irrasjonell følelse av ikke å være en ordentlig kvinne eller en attraktiv kvinne for en partner.

– Jeg følte det som om jeg var gått i stykker. Og den gaven det er å sette barn til verden og dele det med en partner, ble plutselig utrolig omstendelig. Det var ikke lenger sexy og romantisk, faktisk langt ifra. Alt det måtte jeg finne en aksept for, forteller hun.

Les også: – Jeg begynte å tenke at jeg ikke fortjente å bli mamma

Forvirret og følelsesladet 

Før eggdonasjonen kunne finne sted, måtte Stine og Mette til en rutinemessig samtale på sykehuset for å sikre at hun som kjent donor sa ja av egen fri vilje – og at hun var kjent med at hun fraskrev seg alle rettigheter til eggene så snart de var donert.

Og da den delen var avklart, kastet Stine seg gladelig ut i fertilitetsforløpet uten den fjerneste anelse om hvor hardt det skulle bli. 

I 16 dager måtte hun daglig ta hormoninnsprøytinger og ta ultralyd omtrent hver tredje dag. 

Selv om det var en logistisk prøvelse å få koordinert de mange sykehusbesøkene med fulltidsjobben som anestesisykepleier, lyktes det likevel med en god og fleksibel sjef og stor forståelse fra kolleger.

 Det som står tydeligst frem når Stine tenker tilbake på hele fertilitetsforløpet i dag, er hvor hardt det var fysisk og psykisk. 

– Jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk inn i. Det virket på mange måter så abstrakt å skulle ta en masse hormoninnsprøytinger, for hva betyr det egentlig? Jeg har alltid vært ganske privilegert når det gjelder min egen menstruasjonssyklus og har aldri slitt med menstruasjonssmerter eller humørsvingninger, så jeg har nok ikke helt visst hva den delen handlet om. Det vet jeg nå, konstaterer hun og fortsetter: 

– Jeg har hatt flere venninner som har vært gravide, så jeg visste godt at man kan bli ekstra følelsesladet, gråtelabil og irritabel på grunn av alle hormonene, men jeg hadde ikke forestilt meg hvor følelsesmessig og mentalt påvirket jeg skulle bli. Det var voldsomt. 

I de 16 dagene hvor det hele sto på, opplevde Stine at hun glemte ting og dukket opp til dagvakter når hun egentlig skulle ha møtt til en kveldsvakt. Hun var forvirret og veldig følelsesladet.

Hun satte daglig hormonsprøyter, mens hun telte ned til dagen hvor eggene skulle høstes, så hun kunne få kroppen og sitt gamle følelsesliv tilbake igjen.

 Da dagen kom, lyktes det å høste 16 egg, hvorav 14 var modne. Ni egg ble befruktet, og syv egg klarte seg.

 Selve egguttaket gjorde ikke vondt, forteller Stine. Til gjengjeld hadde hun skikkelig vondt i dagene etter, og det gikk flere måneder før hun følte at underlivet var noenlunde seg selv igjen. 

– De sier at eggstokkene normalt er på størrelse med en valnøtt, men at de i forbindelse med fertilitetsbehandling og hormonsprøytene man tar, vokser og kan bli så store som en appelsin, sier Stine og fortsetter:

– Og når man vet det, gir det god mening at man blir så oppblåst og har vondt i tiden etter. Jeg er så stolt av kroppen min – og kvinnekroppen generelt. Den er helt vanvittig. Tenk hva den kan.

En hard start 

Kort tid etter fikk Mette satt inn ett av de syv befruktede eggene. 

Det gikk omtrent en uke fra egget ble satt inn til Mette tok en blodprøve som skulle vise om hun var gravid eller ikke. 

Og det var ikke noen tvil om at den var positiv, forteller hun. 

– Det var helt surrealistisk. Og det er litt sprøtt, for jeg hadde ligget og sett egget bli ført inn i livmoren min på en liten skjerm, men det er jo likevel ingen garantier. Og plutselig var jeg gravid. 

Utover de vanlige graviditetsplagene, svangerskapsdiabetes og svangerskapskløe mot slutten, tenker Mette fortsatt tilbake på svangerskapet som godt.

 Selve fødselen forløp også som den skulle, men i timene etter fikk Mette påvist svangerskapsutløst hjertesvikt, en sjelden tilstand der hjertets pumpefunksjon blir nedsatt, og hun ble derfor innlagt på hjerteavdelingen med sin nyfødte datter.

 – Akkurat da jeg fikk beskjeden, kan jeg huske at jeg tenkte: Hva om jeg har vært gjennom alt dette og fått det jeg har drømt om, og så ikke skal være her så lenge? Det var voldsomt, men heldigvis ble det ikke sånn, konstaterer Mette, hvis sykdomsforløp likevel snudde alt på hodet. 

Det tok tid for Mette å finne fotfestet igjen, og å finne seg selv i morsrollen, som jo rammer alle mulige følelser. 

– Det er noe man gradvis finner seg mer og mer til rette i og lærer å være i. Jeg er utrolig glad i datteren min og ville aldri vært henne foruten, men for meg har det også vært en prosess å lære å elske henne, sier hun og forstsetter:

– Slik er det sikkert for mange mødre; at man ikke føler en umiddelbar lykke idet barnet kommer ut – og heller ikke i ukene etter. Kjærligheten har kommet i takt med at hun har begynt å få mer personlighet, og jeg kan se at hun for eksempel aktivt smiler til meg.

Hun blir ofte møtt av som som spør: «Å er det ikke fantastisk?» «Sitter du ikke bare og ser på barnet ditt og gråter av lykke?». 

– Og jo, det er jo vidunderlig, og jeg er så takknemlig for datteren min, men det er også mange tunge dager og vanskelige følelser. Det er ikke bare fryd og gammen. Det er et helt nytt liv. Der man før har hatt enormt mye frihet til å kunne være seg selv og har definert seg som et menneske i kraft av hva man gjør, eller hva man er opptatt av, mens nå handler alt om det lille barnet, mens man selv må være i bakgrunnen, sier Mette.

Les også (+): Skal datinglivet virkelig være så tøft?

Gjenkjennelige gener 

Stine, Mettes lillesøster, er nå tante med stor T og har ingen morsfølelser for niesen, men til gjengjeld masse kjærlighet. 

Fordi beslutningen om å hjelpe søsteren sin føltes så naturlig for Stine, hadde hun ikke engang overveid at det kunne være noen som ville tenke annerledes, forteller hun. 

– Jeg merker når jeg snakker med andre, at det ikke bare er noe man gjør. Jeg hadde for eksempel en samtale med en venninne som selv ikke ville klart å la være å tenke at hun ga barna sine bort. Sånn har jeg det overhodet ikke, sier hun og fortsetter:

– Jeg kan selvfølgelig ikke si om jeg ville hatt en annen holdning hvis jeg selv hadde hatt barn, men det tror jeg ikke. Jeg er veldig pragmatisk og tenker ikke at jeg gir Mette et barn – jeg gir henne arvemateriale. Både Mette og jeg har fått gener fra våre foreldre, så på et vis får hun noe som ligner henne selv – bare i en annen kombinasjon, sier Stine og understreker:

 – Jeg har bidratt til at Mette kunne bli mor, men det er hun som er mor. Det er hun som har båret frem og født niesen min. Jeg kan se at hun har noen trekk som ligner mye på meg, men jeg har ingen morsfølelser for henne. Jeg ser henne tvert imot som min niese og elsker virkelig å være tante. Og så elsker jeg å se søsteren min vokse i rollen som mor. 

Mette merker også at mange av tankene og tvilen hun selv hadde før hun ble mor, ikke lenger er der. Hun tenker faktisk ikke lenger over at datteren ikke har hennes biologiske opphav.

 – Det er ikke slik at jeg ser på henne med sorg over at hun kanskje ville sett annerledes ut om hun hadde blitt til med mine egg. Og jeg smiler bare når folk sier at hun ligner meg, ler Mette og fortsetter: 

– Dessuten synes jeg det er veldig godt å vite at når jeg ikke kunne bli gravid med egne egg, så har datteren min tross alt fortsatt noe familiegenetikk med seg, og hun har mulighet til å speile seg i søsteren min, som jo ikke ville skjedd hvis jeg hadde valgt en ukjent donor. 

Mette ser for seg at datteren hennes og søsteren Stine får et helt spesielt bånd, noe hun synes er ganske fint – og viktig for henne.

– Det var selvfølgelig aldri noe jeg sa til søsteren min underveis, for jeg ville ikke at det skulle påvirke beslutningen hennes. Hun skulle få lov til å vurdere om hun ville – og ha mulighet til å si nei – uten å føle det minste press fra meg, for jeg vet jo godt at det ikke er noe man bare gjør. Men det betyr virkelig mye for meg. Det er jo den vakreste gaven Stine noensinne kunne gi meg, forteller Mette.

Viktige samtaler

Stine bestemte seg raskt for å være åpen om forløpet og beslutningen sin, og på Instagram-profilen hennes kunne venner og bekjente følge fertilitetsreisen hennes med alt den innebar av opp- og nedturer.

Innlegget fikk utelukkende fine ord med på veien fra folk som beundrer valget hennes og den gesten det er å donere et egg.

Til gjengjeld stilte enkelte venninner seg mer uforstående til valget hennes i tiden før, og det førte til viktige samtaler, forteller hun.

 – Enkelte som selv har barn fra før, har hatt vanskelig for å sette seg inn i det. For meg er det for abstrakt og merkelig å ha en personlig tilknytning til et egg. I mine øyne er det ikke en person før det er blitt befruktet og satt inn i en livmor, forteller Stine, som ennå ikke har fått sine egne barn og derfor har vanskelig for å kjenne igjen akkurat den følelsen. 

Andre tanker, som at Stines egne barn potensielt blir halvsøsken med niesen hennes, er heller ikke noe hun tenker så mye over.

 Det er ikke et problem, og det er heller ikke noe som skal holdes hemmelig – hverken overfor hennes egne, fremtidige barn eller niesen, forteller hun. 

– Barn er så forståelsesfulle, man tror jo alltid at man er vokst opp som i alle andre familier. Det er først når man blir eldre at man finner ut at det finnes mange måter å være familie på. Derfor skal det heller ikke være noen hemmelighet, sier Stine.

Hun tror heller at hun tenker på hva en fremtidig partner kanskje vil tenke.

– Men omvendt er det jo sånn det er nå, og jeg vet ikke om det har noen betydning. Det er jo kroppen min, mitt valg, fastslår Stine. 

Selv om Stine aldri har vært i tvil om beslutningen sin, er hun også klar på at hun ikke ville donere til hvem som helst, forteller hun og utdyper: 

– Jeg syns det har vært verdt det fordi det var til søsteren min – og fordi jeg overhodet ikke kunne forestille meg at hun ikke skulle være mor, at jeg ikke skulle være tante, og at foreldrene mine ikke skulle bli besteforeldre. Men hvis det ikke hadde vært til søsteren min, men til en fremmed, tror jeg ikke jeg hadde gjort det, sier hun og utdyper:

– Jeg har kjempestor respekt for dem som gjør det – og jeg er veldig bevisst på at det er mangel på eggdonorer, og det syns jeg er veldig tankevekkende, men på en måte kan jeg godt forstå det. For det er virkelig en voldsom prosess å skulle gå gjennom. Og det ville rett og slett være for mye arbeid for kroppen min. Og en sånn overskuddstype er jeg ikke. 

Det er ingen tvil om at Mette er dypt takknemlig overfor lillesøsteren sin, og hun ville gjort det samme for henne. Det i seg selv er nok, for man kan ikke gå rundt og tenke at man skylder den andre en hel masse, forklarer hun. 

– Jeg tror at på et eller annet tidspunkt blir man nødt til å komme videre fra den historien og i stedet fokusere på hvor vi er i dag. Det er så vakkert å se hvor glad Stine er i datteren min, men jeg er sikker på at det hadde vært det samme, selv om det ikke hadde vært hennes egg.

Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk. Dette er en oversatt og redigert versjon.