Sofie fikk nedslående beskjed på skolen. Dette er hennes melding til alle som jobber med barn

– Du skjønner, jeg har en tendens til å være lat.

Sofie Høgestøl (39) kommer med innrømmelsen uten å fortrekke en mine.

Hun er akkurat så rett på sak, eller «matter-of-factly» – som det heter «over there» – som forventet. Privat synes hun å være til forveksling lik den nøkterne USA-eksperten vi kjenner fra TV-skjermen.

Hun som snakker om amerikanske presidentvalg gjennom tidene, eller kommenterer Donald Trumps siste krumspring, med saklige myndighet og solid troverdighet.

– Siden jeg i tenårene ble diagnostisert med dysleksi, skjønte jeg at hvis jeg skulle få til noe, krevde det en ekstra innsats fra meg.

– Ordblindheten gjorde at du virkelig måtte jobbe for å komme i mål?

Hun nikker kort.

– Den fikk meg til å skjerpe meg skikkelig da jeg gikk på videregående. Noe jeg antageligvis ikke hadde gjort ellers.

Mindre enn forventet

Vi er på en av hovedstadens mange kaffebarer, det er tidlig morgen, men Høgestøl har ­allerede vært lenge oppe. For nå er hun i mammaperm.

– Han holder på å få alle jekslene sine nå. Og det gjør nok vondt, forklarer hun når Mathias på halvannet år gir uttrykk for hva han synes om opphavets møte med selveste Barack Obama. Høgestøl hadde jobben som programleder da ekspresidenten besøkte Oslo Spektrum tidligere i år.

– Hvordan var det å møte Obama?

– Det var spesielt. Han har jo en veldig ikonisk stemme, sier hun og forteller at hun hørte ham før hun så ham. Den berømte stemmen nådde henne der hun sto og ventet på å gå inn på scenen. Og så, like etterpå sto hun ansikt til ­ansikt med ekspresidenten.

– Det første jeg tenkte var at han var mye mindre enn jeg forventet. Alle i staben hans, som jeg hadde hatt ­masse kontakt med i forkant, snakket om hvor høy han var. At det var viktig at stolene var høye, fordi han er så høy.

– Ifølge det allvitende internettet måler han 1,87 på strømpelesten, som jo er godt over snittet?

– Vel, samboeren min er 1,90, og Obama er ikke i nærheten av det.

– Kanskje han lyver om høyden sin? Men, uansett, ­dette var altså det første du tenkte på?

Høgstøl smiler.

– Ja, faktisk. Han er jo også blitt tynnere og eldre, ja, han virket litt sliten, så det kan godt være det også spiller inn. Men … jeg var jo på jobb og hadde nok med å holde styr på spørsmålene mine og å passe på at det hele gikk ganske «smooth». Jeg var også da i mammaperm, så det som bekymret meg mest var om jeg ville klare å skru hodet mitt «på». Om jeg ville komme i siget.

Usjarmerende supermakt

Ammetåke er ikke noe å spøke med. Men for Høgestøls del gikk seansen i Oslo Spektrum bra. Obama derimot, fikk det glatte lag av både kommentatorer og – ut fra sosiale medier å dømme – store deler av publikum, som hadde betalt mye for å se den politiske superstjernen live.

– Jeg tror nok at mange hadde for store, og til dels feil forventninger til dette.

– Mange trodde at Obama skulle prate mye dritt om Donald Trump?

– Ja, jeg tror det. Men det hadde aldri skjedd. Av prinsipp snakker ikke ekspresidenter stygt om sittende presidenter – i hvert fall aldri i utlandet. Det er veldig viktig at USA skal fremstå samlet utad.

Hun tar en liten pause.

– Samtidig opplevde jeg at selv om han aldri nevnte Trump ved navn, så handlet mye av det han sa om nettopp ham. Ja, så mye som nitti prosent, og mye av det var kritisk.

– Ble dere bestevenner bak scenen?

Høgestøl hever det ene ­øyenbrynet. Ikke mye, men akkurat nok til at det synes.

– Nei. Det hele var veldig sånn «smokk, smokk, smokk».  Så, nei, vi hadde virkelig ikke noen lange, dype samtaler i forbindelse med dette. Det ­hadde jeg heller aldri forventet.

Sofie Høgestøl er født i Bergen, men tilbrakte likevel store deler av barndom og ungdom på amerikanske skoler. Hver eneste morgen sto hun og sang den amerikanske nasjonalsangen med høyre hånd trygt plassert på venstre side av brystet.

I hvilken grad har det som har skjedd i USA det siste halvåret endret hennes syn på supermakten?

– Da jeg begynte å studere internasjonal strafferett ble det kjent at USA drev med tortur av krigsfanger i Irak. Så at USA til tider faller for sine verste impulser, eller kan være en ganske usjarmerende supermakt, det vet jeg godt, sier hun.

Høgestøl forteller at hun nylig møtte en forskerkollega fra Panama som syntes det var morsomt at vi i Europa nå er så forferdet over USAs utenrikspolitikk.

– Han sa at i Latin-Amerika har de opplevd den siden av USA i lang tid. At det er det USA de må forholde seg til hele tiden, mens vi i Europa har vært en slags egen kategori.

Hun tenker seg om.

– På en måte har det som har skjedd i USA den siste tiden endret synet mitt, på andre måter ikke i det hele tatt.

Les også: (+)  Fredrik Skavlan åpner opp: – Foreldrene mine mente at jeg burde utredes

Pensjonistdrøm

Hun kom til verden i byen mellom de syv fjell en tidlig vårdag for 39 år siden. Mor og far, som begge ennå var studenter, var henholdsvis 21 og 23 år gamle da hun ble født. I retrospekt kan ikke Høgestøl se noe negativt i å ha såpass unge foreldre.

– De var veldig aktive og energiske. Og jeg visste naturligvis ikke om noe annet. Sånn er det jo med barn.

Mye av barndommen ble tilbrakt hos besteforeldre i ­billedskjønne Sveio i Sunnhordland. Hun stortrivdes.

– De var nylig blitt pensjonister da og jeg husker at jeg tenkte at det måtte være det perfekte liv. Ja, som svært ung var det var faktisk det jeg satte meg som mål å bli.

– Pensjonist?

– Ja!

Svaret kommer overraskende høyt og entusiastisk fra Høgestøl. Mathias, som den siste tiden har vært opptatt med en blåbærmuffins, ser overrasket opp. Et par kafégjester gjør det samme.

– Jeg tenkte at å være pensjonist måtte være helt ideelt. Da kunne jeg fortsette å lese tegneserier, gå tur med hunden, bli servert god mat av farmor – kort sagt: pensjonisttilværelsen virket som toppen av lykke!

– Men hvorfor gikk du på amerikanske skoler?

– Min far jobbet med shipping, så vi bodde noen år i utlandet. Først i Rotterdam og så i Singapore. Da var det naturlig å gå på såkalte internasjonale skoler, som var ­drevet av amerikanere etter amerikansk modell.

– Men du kom hjem til Norge på et punkt. Hvordan gikk det i forhold til skolegang?

– Jeg gikk på en internasjonal skole her også. Jeg måtte nesten det, siden jeg da var sterkere i engelsk enn norsk, både skriftlig og muntlig. Det var her dysleksien min ble oppdaget.

– Ikke før?

– Nei, faktisk ikke. På barneskolen hadde jeg klart å skjule det ganske greit. Men nå ble det vanskeligere, sier hun.

Tingene ble ikke lettere at hun fikk oppleve hvor smertefullt det er når fremtidsdrømmer knuses av autoritets­per­soner.

– Jeg hadde en drøm om å gå på London School of Economics.

– Som det er vanskelig å komme inn på og enda vanskeligere å gjennomføre?

– Det stemmer. Vel, da jeg fortalte om mitt mål til skolens karriererådgiver, gikk det ikke så bra. Jeg fikk klar beskjed om at det ville bli vanskelig.

– Vanskelig?

– Ja, eller at det var en helt urealistisk tanke. Så jeg ble ­rådet om å sikte lavere.

– Da bestemte du deg for å vise karriererådgiveren – og hele verden – at de tok feil?

Hun nikker.

– Det var akkurat det som skjedde. Jeg tenkte at dette, det skal jeg få til.

Les også: (+) Da Ole Torp dykket ned i den vonde historien, forsto han at faren ikke hadde fortalt ham alt

Skikkelig smart

Etter London gikk veien videre til den amerikanske ­hovedstaden. Til et annet prestisje-lærested: Georgetown University.

– Jeg hadde tatt en bachelor­grad i London, nå ­ville jeg ta en mastergrad – og etter det var målet å ta en doktorgrad. Men for å få det til, må du virkelig ha topp-karakterer. Så da måtte jeg satse absolutt alt – og det krever store mengder mot.

– Hva mener du?

– Jo, det ligger en sårbarhet i dette. Hvis du virkelig satser alt, gjør ditt absolutt beste – og det så likevel ikke går, så kan du ikke skylde på at du ikke prøvde hardt nok. Du kan ikke unnskylde deg med at hvis du bare hadde lest litt mer, jobbet litt hardere, så ville det gått bra.

– Å satse alt skaper stor fallhøyde?

– Nettopp. Det er jo mye som kan gå galt. Du kan ha en dårlig dag på eksamen. Du kan være uheldig og komme opp i den ene tingen av alt på pensum som du synes er virkelig dritt. Men for meg vippet alt i riktig retning, sier hun.

Det er å si det forsiktig. Etter å ha puttet absolutt alt hun hadde i potten, kunne Høgestøl innkassere den aller største gevinsten: Prisen for beste student i sitt kull.

– Det må ha vært stort?

– Jo, ja, men … Jeg visste ikke at det fantes en sånn pris, så det var en stor overraskelse. Jeg fikk den ikke mens jeg gikk der, dette fikk jeg først vite om det da det kom et brev i posten lang tid etterpå. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg noen gang skulle oppleve noe sånt, så ville jeg endelig føle meg skikkelig smart.

– Men?

Hun trekker på skuldrene.

– Det gjorde jeg ikke. Jeg følte meg akkurat som før.

Sofie Høgestøl har fått ­erfare at folk som burde vite bedre, slett ikke alltid gjør det. Likeledes at det ikke i alle tilfeller er like smart å følge blindt rådene man får fra ­autoritetspersoner. Og at man skal være forsiktig med å ­sortere barn og unge etter skole­flinkhet.

– Jeg har ikke noen tro på å sette barn i bås for tidlig. Jeg har sett hvordan å dele elever inn i grupper etter hvor skole­flinke de er fungerer i praksis.

– Dette er jo en sak som dukker opp med jevne mellomrom i norsk skolepolitikk. Men du er skeptisk?

– Ja. Fordi det ikke fungerer så godt som noen later til å tro. Dessuten kan man som sterk elev få mye nyttig læringsutbytte av å hjelpe de som ikke er så skoleflinke – og vice versa.

– Du har jo gjort karriere. Betyr det at barndomsdrømmen er død og begravet?

Høgestøl ser først litt ­undrende ut. Så smiler hun.

– Å, nei! Jeg har fortsatt en drøm om å bli pensjonist. Ikke ennå, selvfølgelig, men en gang i fremtiden. Jeg er fremdeles helt sikker på at det kommer til å bli kjempefint.

Les også: (+) Sophie Elise helt privat: – Vi bodde i en trang kjellerleilighet og hadde lite penger

Dramatisk svangerskap

Mathias er ferdig med blåbærmuffinsen. Han er lei av snakkesalige voksne. Og kanskje mest av alt av å sitte i ro, som er en prøvelse når man nettopp har lært seg å gå. Vi forflytter oss til en liten park i nærheten.

Alt er bare smil og glede, mens Høgestøl forteller – like fattet som alltid – at det ikke alltid har vært det. At det tvert imot var ganske dramatisk i forkant av Mathias ankomst.

– Jeg fikk svangerskapsforgiftning. Jeg merket ikke noe selv, ja, jeg var til og med på trening den dagen jeg ble innlagt.

Blodtrykket hadde vært ­relativt høyt en stund, men hun tenkte at det bare skyldes stress og for mye jobb. Legen mente noe annet.

– Det viste seg at morkaken holdt på å svikte. Jeg fikk ­beskjed om at hvis ikke noe ble gjort, ville blodtrykket mitt bare fortsette å øke, og det er jo ikke bra.

– Nei, det kan man vel ­ganske nøkternt slå fast …

– Ja, absolutt. I verste fall kan det ende i slag, og det som verre er. Så jeg ble øyeblikkelig sykemeldt og lagt inn til observasjon de siste tre ukene før fødselen. Her må jeg tilføye at folkene på Ullevål var veldig flinke på å gjøre meg trygg på at det kom til å gå bra. Men samtidig …

Hun sukker.

– Du vet, uansett hvor ­mange forsikringer man får, er man engstelig. Det var faktisk ganske tøft, rent psykisk, å ligge der dag etter dag og engste seg, sier hun.

Men det gikk jo bra til slutt. Høgestøl er den første til å underskrive på at resultatet absolutt er verd problemene i forkant.

– Å få barn endrer jo på en måte absolutt alt, selv om man fremdeles er den samme personen. Det er kanskje den største omveltningen man kan gjøre i livet. Men vi var forberedt. Vi var veldig klar for denne omveltingen. Han var et veldig ønsket barn.

«Vi» er, foruten Høgestøl, samboeren Torkel Larsen Fuglerud, som til daglig jobber som fungerende avdelingsdirektør i nærings- og fiskeridepartementet.

– Hvordan vi møttes? På Tinder. Og det klaffet på første forsøk.

– Er ikke det uvanlig?

– Jeg vet ikke. Jeg har bare vært på en eneste Tinder-date.

Hun tenker seg om.

– Jeg skjønner at mange er skeptiske, og sikkert med god grunn, men hvis det ikke hadde vært for Tinder, hadde Torkel og jeg antageligvis aldri møttes.

Så ser hun ser ned på Mathias, som er ivrig opptatt med å utforske en håndfull gress han nettopp har plukket. Hun sier ingen ting, men smiler fornøyd.