- Dette var tross alt for voodoo å regne

(SIDE2):  - Etter to sykehusfødsler der jeg i grunnen var godt fornøyd, jeg hadde jo tross alt overlevd, bestemte jeg meg for hjemmefødsel den tredje gangen, sier Camilla Skagen Sandvik til Side2.

Hun er utdannet fiskehelsebiolog og bor på Sætre i Hurum kommune.

Sammen med ektemann Knut har hun de tre barna, Edvart (8), Aasta (6), og Else (1).

Tidligere i høst skrev Side2 om hjemmefødselsguruen Ina May Gaskin som mente at kvinner er blitt redde for å føde.

 - Helt sikkert farlig

Sistejenta kom til verden hjemme i deres egen bolig på Hurum.

 - Det var ikke da Märtha Louise fødte hjemme at jeg bestemte meg for hjemmefødsel, for da mente jeg at det var crazy, alternativt, rart og helt sikkert farlig! Jeg mente at man i år 2000 må kunne unne seg alt av droger som sykehuset kan tilby. Naturlig fødsel var noe alternative damer på landet drev med, mens de holdt hender og hørte på hvalsang, sier hun til Side2.

Camilla sier at forberedelsen til hennes første fødsel besto i å lese en brosjyre fra helsestasjonen over smertelindring man kunne få under fødsel.

 - Etter uker med samtaler hos jordmor, visste jeg ikke mer enn jeg visste fra før. Jeg har godtet meg med skrekkhistorier fra jeg var helt ung. Jo verre, jo bedre, innrømmer hun.

 - Verken blid eller omsorgsfull

Da hennes første fødsel var igang ventet hun lenge hjemme, i frykt for å bli sendt hjem.

 - Da jeg endelig ringte sykehuset, var riene tette, men siden jeg da bodde kun tre minutter unna sykehuset, regnet jeg med at det ville gå fint. Det jeg ikke regnet med var at det var fullt..og at damen i telefonen verken var blid eller omsorgsfull. Med åpen linje til meg, ringte hun rundt til flere sykehus, alle var fulle. Det var første gang jeg ble redd. Jeg fikk til nød komme, og fikk et lite kott, så der forsvant badekar og levende lys..

Fødselen til Camilla var tung og hard.

 - Etter fødselen forsvant de med babyen, bare et lite minutt. Jeg hadde fått feber og måtte inn på barsel. Der forsvant sykehotell og ha pappaen der. Det var kanskje det aller, aller verste. Jeg var helt alene om noe vi hadde vært veldig to om. Jeg var redd, syk og ufattelig sliten. Ingen så til meg. Jeg lå innenfor en dame med tvillinger og keisersnitt. De gråt og gråt og hun ba om hjelp men fikk beskjed om at «Dette må du klare selv.» 

- Og da turte i hvert fall ikke jeg å be om hjelp. Jeg kunne skrevet en bok om barsel. Jeg hatet det. Fem netter uten søvn. Tre skift i døgnet med forskjellige tips og råd til hvordan man skulle få ammet. Hele tiden noe man skal møte opp på, møte med lege, samtale med jordmor, tester, fellesmøter, midt oppe i alt skulle man få med seg måltider i restauranten til bestemte tider. Jeg fikk aldri sove, aldri spise, alt jeg fikk i meg var handlet i kiosken. 

 - Ta opp ungen og gi ham mat

Så kom sykepleier Mona. En pensjonist fra Sverige. Hun slo av amme-TV som gikk døgnet rundt på TV-en.

Hun sa; «Tror du dom sitter i Afrika med en amme-TV? Ta opp ungen og gi ham mat. Glem puter her og puter der» Så gikk hun og ti minutter etterpå var jeg verdens lykkeligste.

«Du kan ikke lage melk hvis du ikke spiser og sover» sa Mona.

 - Hun tok med seg babyen i fem timer. Da kom melka. Etter skiftet kom Mona og satt hos oss. Hun ville så gjerne holde Edvart. Da, etter seks døgn, fikk jeg for første gang følelsen av at dette er det største i verden, og da kom også tårene.

 - Etter snart ni år, er det fortsatt sårt, forteller hun.

Fødsel nummer to var kjapp.

 - Jeg hadde mer selvtillit. Visste mer hva jeg ville ha. Fødte med en jordmorstudent på to timer, tok krykkene under armen og dro hjem. Barsel ville jeg aldri mer. Heldigvis hadde bydelen en prøveordning med barsel hjemme. Da var spiren sådd. «Hvis jeg KAN føde, og jeg kan ha barsel hjemme. Kan jeg kanskje gjøre alt hjemme» tenkte hun.

Flere år senere så hun en lapp på butikken, fra jordmødrene bak Jordmorteamet.

- Søte damer, tillitsvekkende, «Vi kan komme hjem til deg, eller bli med deg på sykehus. Eller du kan bare ha svangerskapskontrollen hos oss. Gratis» sto det på lappen.

 - Skulle jeg?

Tilfeldigheter spilte også inn, for Camilla. Da hun plutselig ble gravid igjen, fantes det ingen jordmor i kommunen, på grunn av en glipp.

 - Da kom jeg på de damene på lappen. Skulle jeg?...Jeg kunne jo i hvert fall gå til dem i svangerskapet..Jeg kunne jo ikke føde hjemme, tenkte jeg.  Jeg drikker ikke urtete engang.

Første møte med Jordmorteamet og jordmor Cathrine Trulsvik var kjærlighet ved første blikk. Hun så meg. Hun hørte meg. Hun sa aldri at : «Du skal føde hjemme»

Men jeg skjønte jo ganske raskt at det skulle jeg.

Camilla har selv skrevet en humoristisk versjon av sitt møte med tre ulike fødsler.

« Ja, ja så leste ikke jordmoren brevet mitt, og jeg som var veldig redd for å ha bena i bøyler ble lenket til bøylene i 90 minutter. Ja, ja så kom to leger, tre jordmødre og et kull med legestudenter inn i mitt mest private øyeblikk, ja ja så mistet jeg alle rier og barnet ble klemt ut kjemisk ved at en hoppet på magen min, og ja ja så fikk jeg endelig presset noe etter at jordmoren hadde skremt meg med å viske i øret mitt at; «Sugekopp det ville jeg IKKE ha»»

Hun forteller med glimt i øyet at alle hennes venninner, de hadde jo nesten dødd, i hvert fall utifra de fødselshistoriene hun hadde hørt.

 -  Alle er høyt utdannede, oppegående mennesker, alle hadde jo faktisk nesten dødd under sin fødsel, så jeg regnet meg som heldig, som faktisk overlevde.

Camilla ble gravid igjen med tredjemann.

 - Vi skulle visst bli fem..Og da tok jeg mitt beste, mest voksne og bevisste valg. Nummer tre skulle fødes hjemme, men ingen måtte vite noe! Dette var tross alt for voodoo å regne. Dessuten var det kombinert selvmord og barnedrap, så jeg ruget på min hemmelighet sammen med jordmor Cathrine Trulsvik.

Hjemmefødselen

  - Klokken seks våknet jeg av rier og ringte Cathrine. Hun hadde vett nok til å komme med en gang selv om jeg bedyret at dette gikk helt fint. Jeg og min kjære spiste frokost, drakk kaffelatte, og hørte på radioen. Ti over syv kom jordmor Cathrine og da var jeg opptatt med å dytte på trappestolpen. Jeg jobbet alene med kjæresten min og Cathrine i trygg nærhet.

  - I en pause gikk jeg i badekaret. Jeg følte virkelig at jeg var herre over egen kropp, og at jeg eide min egen fødsel. Etter en liten stund i fødekar, og et kjapt hallo til til jordmor Bippi Trovik, kjente jeg for første gang skikkelig pressetrang, og etter to skikkelige pressrier var det plutselig over! Jeg kunne ikke fatte at jeg var ferdig! 08.22 fikk vi en bitteliten jente!

Det var en overraskelse i seg selv for paret, som lenge hadde kalt henne for Arthur.

 - Allerede 08.30 var Besse og Mommo der med storesøster, mens vi enda lå i fødekar og resten av dagen slappet vi av i hjemmet vårt,  spiste egen mat når vi ville og sov når vi ville. Om kvelden så vi på serien «Broen» før vi bar vugga opp og la oss i vår egen seng.

Denne fødselen husker Camilla veldig godt, mens de to andre husker hun bare vagt.

  - Jeg husker så lite fra mine første to fødsler. Denne eier jeg, sier hun til Side2.

I dag er det ett år siden Else kom til verden, i et fødekar hjemme. 

«Jeg holdt på å dø»

Da Camilla bestemte seg for hjemmefødsel ,var reaksjonene fra omverdenen mange.

 - Noen ble opprørt. Fortalte meg hvor farlig det er. «Men, hva hvis...» gikk ofte igjen.

Eller: «Så fint for deg! Jeg kunne dessverre aldri gjort det for jeg holdt på å dø.»

Noen sa: « Herregud, så tøff du er!!»

 - Familien var litt bekymret i starten, men med kunnskap ble de også trygge. Ellers sluttet jeg å fortelle folk det. Reaksjonene var så voldsomme, det ble for slitsomt.

 - Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg født alle mine tre hjemme, avslutter hun.