Den vanligste par-krangelen i Norge – og løsningen ingen vil snakke høyt om
– Dette grepet kan roe stormen, skriver familieterapeut Maria Skogly. Se eksempler fra terapirommet.
Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.
Det begynner sjelden med store krangler. Det begynner med små ting: klær som blir liggende i en stol i stedet for skapet, skittentøy som alltid havner én meter fra kurven, eller en benk som aldri helt blir ryddet.
Mange par beskriver det ikke som én stor hendelse – men som summen av hundre små. Når de kommer i terapi, er det sjelden støv de vil snakke om. Det er følelsen av å stå i det alene.
En kvinne jeg hadde i terapirommet og sa:
«Jeg føler at jeg hele tiden øser vann ut av båten. Jeg rydder, organiserer og planlegger – men det er som om hullet alltid havner på min side.»
Det er et bilde mange nikker gjenkjennende til. For noen handler det om urettferdig fordeling. For andre handler det om ulik standard for hva som må gjøres. Og for svært mange handler det om noe helt annet: følelsen av å være den som bærer hovedansvaret for at hverdagen ikke koker over.
Det handler ikke om rot – det handler om relasjon
Når jeg spør par hva som egentlig skjer når de krangler om husarbeid, beskriver de ofte noe som går langt dypere enn støvtørking.
En mann uttrykte det slik:
«Når hun sier at jeg ikke ser rotet, føler jeg at hun sier at jeg ikke bryr meg. Men jeg legger bare ikke merke til det samme som henne. For henne blir det et tegn på at jeg ikke tar ansvar.»
Det er en presis oppsummering av et mønster terapeuter ser ofte: Den ene føler seg overlatt til å organisere alt. Den andre føler seg kritisert uansett hva han eller hun gjør. Og når dette skjer ofte nok, blir det ikke bare rot som hoper seg opp – det gjør frustrasjonen også.
Forskning støtter fenomenet. Statistisk sentralbyrå viser at kvinner i gjennomsnitt fortsatt gjør mer husarbeid enn menn, også i par som oppgir at de ønsker likestilling. Samtidig rapporterer par med mer lik fordeling at forholdet oppleves sterkere, tryggere og mindre konfliktfylt. Husarbeid er altså ikke bare en praktisk jobb, men et emosjonelt felt.
Det «mentale arbeidet» ingen ser
Noe av det som vekker mest gjenkjennelse i terapi, er når jeg setter ord på det som ofte er usynlig: det mentale arbeidet.
Det er personen som:
- husker at det er matpakkefri-dag,
- vet at det er hull i regnstøvler i størrelse 31,
- har oversikt over avtaler,
- vet når hyllen på badet egentlig burde vært vasket,
- og planlegger alt det som ikke skrives ned noe sted.
Det er den skjulte organiseringen som gjør at familien fungerer – men som sjelden får takk, og som aldri blir ferdig. Mange mødre sier: «Det er ikke at jeg vasker mest som er det mest krevende. Det er at jeg tenker mest.»
Når man bærer dette alene blir selv en oppvask en symbolhandling: «Ser du hva jeg gjør? Ser du at jeg trenger hjelp? Ser du at vi er to voksne her?»
I terapi ser vi ofte at når det mentale arbeidet deles – eller synliggjøres – faller mye av irritasjonen også.
Når irritasjon blir avstand
Et annet kjent mønster terapeuter ser, er det som kalles «akkumulerende irritasjon». Det er de små situasjonene som gjentar seg:
En forteller:
«Når jeg sier ‘kan du ta dette’, svarer han ‘jeg gjør det snart’. Men ‘snart’ betyr at jeg går og venter, og så gjør jeg det til slutt selv.»
For den ene skaper dette en følelse av å aldri bli prioritert. For den andre skaper det en følelse av å aldri gjøre riktig. Over tid gjør dette noe med samspillet: man begynner å trekke seg unna, blir kortere i tonen, mindre imøtekommende.
Relasjonen blir mer transaksjon enn samarbeid. Det er i dette rommet at mange par begynner å vurdere ekstern hjelp – ikke for å slippe unna ansvar, men for å slippe unna den emosjonelle slitasjen.
Les også: De små tingene som tar knekken på parforhold
Eksempler fra terapirommet – og løsninger
La oss se på to typiske historier – som går igjen i ulike varianter hos mange par, både med og uten barn.
Eksempel 1: «Vi jobber hele tiden – men på helt ulike ting»
Et par i slutten av 30-årene, begge i full jobb, beskrev at de aldri kom helt i mål hjemme. Hun opplevde at hun hele tiden lå ett steg foran: ryddet før det ble kaos, planla før de glemte noe, organiserte for å unngå stress. Han opplevde at han tok sin del, men at ingenting han gjorde var «riktig timing» eller «godt nok».
I terapi jobbet vi med å kartlegge hva som faktisk ble gjort – og når. Det synliggjorde at hun gjorde mer usynlig arbeid, og at han gjorde mer praktisk arbeid når han først gjorde det.
De ble enige om strukturer – men viktigst av alt: de besluttet å kjøpe fast vaskehjelp annenhver uke.
Etterpå sa de: «Det fjernet ikke alt, men det fjernet toppen av frustrasjonen.»
Eksempel 2: «Vi druknet i hverdagen»
Et annet par med to små barn beskrev at husarbeidet var den største kilden til konflikt. Ikke volumet av arbeid, men måten de snakket om det. Hun følte at hun maste. Han følte at hun var misfornøyd. Begge var slitne.
Da de fikk vaskehjelp én gang i uka, endret det ikke personligheten deres – men det endret energien. Der de før kranglet om hvem som måtte støvsuge, kunne de nå bruke kvelden på noe annet enkelt og viktig: å få puste litt.
Les også: (+) Foreldretabben «alle» gjør: – Det gir ikke mening for barnet
En mulig løsning
Er vaskehjelp løsningen? Ikke nødvendigvis – men det kan være en nøkkel.
Det er kanskje ikke en løsning som folk vil snakke høyt om, men min erfaring er at det faktisk kan være med på å redde parforhold og dermed være verdt det.
Det løser ikke kommunikasjon. Det løser ikke urettferdighet. Det løser ikke mønstre som går i generasjoner. Men det kan redusere belastningen nok til at par får bedre overskudd til å snakke med hverandre på en god måte.
For mange blir vaskehjelp:
- en avlastning,
- en avspenning i relasjonen,
- en måte å redusere triggere,
- en måte å skape mer tid til det som faktisk betyr noe.
Og det handler ikke om luksus. Det handler om ressursforvaltning i et samfunn der tid er blitt en mangelvare.
For det er ikke støvet som skaper avstand – det er følelsen av å stå alene
Når par begynner å forstå hva husarbeid symboliserer – ansvar, synlighet, støtte, rettferdighet – blir det også mulig å håndtere det på en annen måte.
For noen betyr det tydeligere avtaler. For andre handler det om at den som ikke «ser rotet» lærer å spørre: «Hva trenger du av meg?» Og for mange handler det om å avlaste systemet gjennom hjelp utenfra.
Husarbeid er aldri bare husarbeid. Det er fortellingen om hvordan man lever sammen. Og noen ganger er det beste grepet man kan ta, å la noen andre ta støvtørken – så man selv kan ta vare på relasjonen.