Da moren kom frem, sa sønnen (16): «Jeg er lam»

Vestre Toten, november 2019:

– Jeg kjenner ingenting, mamma. Ikke bena mine. Ikke armene. Jeg er lam.

Sahar Sarbaz (53) kneler ved siden av den skadde sønnen. Det er et kvarter siden foreldrene fikk beskjeden. En av lagkameratene til sønnen ringte.

«Det har skjedd en ulykke.»

Det som skulle være en morsom avslutning på en sterk sesong for guttelaget til Raufoss fotball, ender katastrofalt for én av dem. 16-årige Sæha Heirati tok en baklengs rulle – og kolliderte med en annen på laget. 

– Det føltes som å bli skutt i nakken, sier han til Norsk Ukeblad.

På vei fra huset deres på Raufoss til der festen ble holdt, forsøker moren hans å holde frykten i sjakk. Sahar er fysioterapeut og vet at kroppen kan overraske – i positiv og negativ retning.

– «Det er sikkert et kne, eller en ankel,» sa jeg til meg selv.

– Ja, noe som lett kunne fikses.

Hun var vant til at sønnen, som hadde store ambisjoner som fotballspiller, skadet seg.

Da hun så ham på gulvet forsto hun alvoret.

– Han så på meg med et uttrykk jeg aldri kommer til å glemme. Stemmen hans var forbausende rolig.

I den grad at roen skremte.

Verden sluttet å eksistere

Et ambulansehelikopter ble tilkalt. Sahar, mannen og deres mellomstesønn av tre sønner kjørte etter til Ullevål universitetssykehus. 

– Ingen av oss sa noe i bilen. Vi nærmest holdt pusten, husker hun – med følelsene skrevet i øynene.

Da de er vel fremme er operasjonen i gang. Seks, syv timer går. De venter – fortvilet. Så åpnes døren, og kirurgen kommer ut.

– Jeg bare stirret på leppene hennes, i søken etter noe å holde fast ved.

Det som blir sagt, føles umulig å bære.

– «Han har brukket nakken. Han har ingen bevegelse fra halsen og ned. Vi vet ikke om han vil kunne puste selv, snakke eller spise.»

– Det kjentes som beina ga etter under meg, beskriver Sahar med sorgen de kjente på i stemmen.

– Der og da sluttet verden, slik jeg og vi kjente den, å eksistere. All livslyst ble tappet ut av meg. 

Så kom tanken som siden har holdt henne oppe: «Dette handler ikke om meg. Det handler om Sæha, sønnen min. Jeg må være sterk for ham»

Én prosent

Dagen etter kom kirurgen tilbake.

– Det virket som hun hadde sanset at beskjeden dagen før var for brutal. Hun sa: «Kanskje … kanskje det finnes én prosent sjanse for bedring.»

Det lille lyset klamret familien seg til.

– Den ene prosenten ble vår redning, sier Sahar.

– Vi har holdt fast i den som i et tau.

Sæha bestemte seg tidlig for å slå alle odds.

– De første ukene var mørke, som en tunnel uten lys. Jeg kunne ikke røre meg. Ingenting fungerte. 

Den sympatiske unge mannen oppsummerer de første ukene slik: Smerter, sjokk, håpløshet.

– Jeg ville bare sove, og ba om mer smertestillende for å slippe unna det våkne marerittet.

Det endrer seg da han kommer på Sunnaas spesialsykehus på Nesodden. Han begynner å trene igjen, til alle døgnets tider. Ofte flere timer i strekk. Han famler seg frem med kroppen som motstander – og håpet som motor.

– Siden har målet mitt vært å gå igjen. Og den optimale drømmen – å spille fotball.

Sæha jobber strukturert og fokusert mot målet, og folk rundt ham har troen på at han vil nå målet. De kaller ham en «vinnerskalle». Tross alt var han en av Toten-regionens mest lovende fotballtalenter. En mulig elitespiller på sikt. Nå bruker han treningsviljen og disiplinen i kampen for å kunne gå igjen.

– Jeg ble raskt mye sterkere enn legene hadde spådd, forteller han seirende.

Det startet med et lite signal fra kroppen. En mikrobevegelse i armen. Et løft av skuldrene. 

Og i dag har Sæha trosset prognosen – og beveget seg langt forbi den ene prosenten.

Nå er det han som leder kampen. 

En ny vei

Snaut ett år etter ulykken reiste han til Thailand for å få implantert en nevrostimulator i ryggraden – en teknologi som sender elektriske signaler til musklene. Senere dro han til til USA og var med på prosjekt «Walk» i Houston. 

Deretter ventet en stamcellebehandling i Colombia. Fire runder. Og så til Chicago. Her ble nevrostimulatoren operert ut for å prøve ut en ny en medisin utviklet for å stimulere kroppens egne reparasjonsprosesser i nervesystemet. Det hadde dessverre ikke den effekten de hadde håpet.

– Klart det er krevende, men jeg griper hvert eneste halmstrå, sier han engasjert.

Og han har kommet langt. I dag kan han stå og gå noen skritt med skinner og støtte av «prekestol».

Han viser oss ivrig.

– Og jeg spiser, dusjer og barberer meg egenhendig. Det er kanskje små ting for andre – men alt for meg.

Han smiler når han sier det.

– Og jeg er på langt nær i mål. 

Kjærlighet og fellesskap

Siden ulykken har Sæha delt opp- og nedturer på sosiale medier. Nå er han mest aktiv på TikTok, «sahaheirati». Det har inspirert mange.

– Jeg vil gjerne gi håp til andre som opplever noe lignende, sier den den viljesterke, blide gutten.

– Selv søkte jeg råd på internett etter ulykken. Nå er det min tur til å levere.

Han har også bidratt i nærmiljøet, gitt tilbake. Blant annet dirigerte han fotballjentene på Kolbu frem til seier. De på sin side samlet inn flasker og laget Spleis for ham.

– Det er så mange rundt meg som bidrar til at jeg holder motet oppe, sier han takknemlig.

– Behandlingene utenlands har kostet mange penger, familien og folk i nærmiljøet har bidratt. Å bli heiet på av fotballspillere jeg ser opp til, som Martin Ødegaard, har også varmet. «Du må aldri gi opp,» sa Ødegaard i en videohilsen han sendte meg.

Gode venner står også søtt ved Sæha – vel fem år etter ulykken.

– Jeg føler meg heldig – tross alt, understreker han med et smil.

En mor i stormen

Sahar har stått ved sønnens side hele veien. Hun har trøstet, oppmuntret, grått og ledd.

– Grått, ja, sier hun og ler.

– Sæha blokkerte meg på sosiale medier på grunn av det. «Mamma, du gråter jo av hver video jeg legger ut», sa han – mer bekymret for meg enn frustrert. Jeg har forklart til gutta mine at det er lov å gråte – hvis du har behov for det. Dessuten, nå gråter jeg også av glede over hvor selvstendig Sæha har blitt.

– Du fortjener ros, mener sønnen.

– For alltid å være til stede for mine brødre og meg, og en takk for all den gode maten du lager, legger han til med glimt i øynene.

– Mammas lakserett med søtpoteter – den retten smaker helt fantastisk! 

Den står på dagens meny i det koselige hjemmet på Raufoss. Sæha viser oss hvordan han, som ennå ikke har full bevegelighet, klarer å holde bestikket.

– Se, det er en runding smidd på kniven og skjeen hvor jeg kan feste fingrene. Prototypen fant jeg på en nettside utlands. Etterpå har bestefaren min festet på «rundinger» på vanlig bestikk.

Besteforeldrene, Sahars foreldre, bor i gåavstand fra familien.

– Å ha dem i nærheten er gull, sier Sahar rørt.

– Det er vanskelig å forklare hvordan det er å være mor i en slik situasjon. Mamma, spesielt, forstår. 

Sahar husker de første månedene som en tåke. Storebroren til Sæha gråt på telefon fra studieplassen i Trondheim, og den mellomste, var støttende til stede – men slet med å finne ord. 

– Det føltes som vi ble sugd inn i et vakuum, beskriver hun.

– Så kom de først små seirene, som for oss var enorme, og nå løfter til og med Sæha tekoppen selv! 

Fremtiden

Familien følger nøye med på nye forskningsprosjekter. Neuralink – Elon Musks hjernechip – er ett av dem. Det kan være at det vil gi ryggmargsskadede ny kontakt med kroppen.

– Akkurat nå er det mitt største håp. Men, understreker han, selv om jeg er oppdatert på nye behandlingsmetoder, jager jeg ikke mirakler. Jeg står opp, trener, og lever – best mulig. Hver eneste dag.

Moren vil at han skal få en mest mulig «normal» oppvekst.

– I hele fem år har han prøvd ut forskjellige behandlingsmetoder. Selv om få er like sterke som Sæha, har kroppen og psyken hans vært gjennom vel mye. Jeg vil at han skal ha det moro med kompiser, delta på fester, le og kose seg. Ja, kanskje forelske seg også? nevner hun.

Nylig var de på ferie i Dubai.

– Mamma har rett, nikker Sæha – og skyter inn at Dubai var «digg».

– Jeg er jo langt mer enn han gutten i rullestolen.

Målet hans har ikke endret seg. 

– Jeg sikter mot å gå enda bedre. Å spille fotball igjen derimot, forblir trolig en drøm.

Sahar ser på sønnen. Han har en gnist i øynene, en optimisme og vilje, som også styrker henne.

– Vi styrker hverandre, slår den milde og kloke moren fast.

– Jeg har troen på Sæha. Én prosent sjanse – det kan være mer enn nok. 

Fakta: Behandling av alvorlige skader på ryggmargen

• Hvert år får rundt 120 personer i Norge alvorlige skader på ryggmargen. De fleste blir lamme, enten fra livet, eller fra nakken og ned. 
• I USA, Canada, Sveits og Thailand tilbyr flere sykehus behandling både med stamceller og elektrisk stimulering av ryggmargen.
• Pasienter med brudd i nakke eller rygg har nemlig ofte noen nervebaner igjen – som fortsatt fungerer. Disse kan stimuleres med elektriske signaler. Forskningsresultatet anses som lovende. 
• Behandlingene er kostbare og dekkes ikke av Den norske staten.