Christine valgte å få barn alene: Slik reagerte hun da det plutselig lå et brev i postkassen
Christine lengter etter barn, men drømmemannen dukker aldri opp. Siden den biologiske klokken tikker stadig høyere, tar hun et valg som skal forandre livet hennes for alltid.
Jessheim 17. mai, 2025:
Er det virkelig sant?
Christine Gjelseth (36) stirrer på den hvite stripsen. Først ingenting. Så kommer den andre streken frem. Hun må blunke flere ganger og kjenner suget i magen.
Hun har mistet oversikten over hvor mange tester hun har tatt. Hvor mange hormonsprøyter det har blitt. Alle inseminasjonsforsøkene. Men nå, på første forsøk med prøverørsbehandling (IVF) har hun endelig fått en positiv test. Hjemme på badet riktignok. Hun tør ikke fortelle det til noen ennå.
Se video: Ida Celines video gikk viralt: «Hvor mye penger klarer du å bruke før du føder?»
Drømmen
Så lenge Christine kan huske har hun ønsket seg familie. Lyden av tassende skritt i huset. Barnelatter. Familie. Men hun møtte aldri mannen hun ville ha som far til barna.
Christine elsket barn og utdannet seg til barnehagelærer. Og på mange måter var barna hun hadde ansvaret for nesten som hennes. Godt nok inntil videre mens hun ventet på at drømmen om å bli mamma skulle gå i oppfyllelse.
I slutten av 20-årene begynte hun å tvile. Skulle det aldri klaffe for henne?
«Hva om jeg aldri finner ham, drømmemannen?»
Venninnene hennes ble mamma. Venner etablerte familier. Hun så gravide mager og mammaer overalt.
Christine begynte å tenke på muligheten for å gjøre alt alene. Hun var villig til å reise til Danmark hvor enslige kvinner kunne få barn via donor. I Norge måtte man være et par for å få den samme muligheten på denne tiden.
Mens hun gikk og tenkte, skjedde et lite mirakel: Fra 1. juli 2020 fikk enslige kvinner rett til assistert befruktning i Norge. Året etter bestemte Christine seg for å prøve.
Først ba hun fastlegen om hjelp. Krysset fingrene for at legen ikke skulle ha noen motforestillinger. På legekontoret sa hun at det å bli mamma var hennes sterkeste ønske. Forklarte at hun ikke hadde funnet noen å få barn med. Og nå tikket den biologiske klokka stadig fortere.
«Da må vi ta en blodprøve», var alt legen sa.
Ventetiden
Oslo universitetssykehus, Reproduksjonsmedisinsk avdeling. Februar 2022:
Christine sitter på venterommet sammen med par som holder hverandre i hendene. Hun kjenner litt på at hun kommer alene. Men tviler ikke på valget hun har tatt, selv når hun ser andres tosomhet.
Hun må gjennom flere tester før hun får vite om hun kan få bli mamma via donorordningen. Hva om de mener hun ikke er egnet? Hun vet ikke hva andre tenker. Heller ikke hva helsepersonellet mener. Tenker de i sine stille sinn at et barn trenger to foreldre?
Her får hun hjelp til å fylle ut søknaden om å få en donor. Christine må også gjennom en gynekologisk undersøkelse. Og ta nye blodprøver.
Legen ser opp fra skjermen.
– Hvem stiller opp hvis du blir syk?
Christine retter seg litt i stolen.
– Mamma, søsteren min, mormor. Jeg står ikke alene.
Sykehuset søker etter en donor med fysiske kjennetegn som ligner hennes egne, slik at barnet naturlig kan ligne familien. Da hun har levert politiattest i februar 2022, er alt klart. Men Christine vet ikke hvor lang ventetiden skal bli.
Den beste julegaven
Lille julaften, 23. desember 2022:
Da Christine henter posten denne dagen, oppdager hun et brev fra sykehuset sammen med regninger og julekort. Med skjelvende hender og bankende hjerte åpner hun brevet.
Hun har fått en donor!
Likevel kan hun ikke være helt sikker på at hun vil bli gravid. Hun er nå i 30-årene. Tanker om at det var for sent, har slått henne.
Selv om hun hadde masse egg, ble hun ikke gravid med ved noen forsøk på inseminasjon, som alltid var det første legene prøvde og mest lik den naturlige unnfangelsen. Men ved første prøverørsbefruktning gikk det.
20. mai 2025:
Først etter at graviditeten er bekreftet ved blodprøve, våger Christine å tro på det.
Etter fem års venting skal hun bli mamma!
Det kiler i magen når hun får se smårollingene på småbarnsavdelingen der hun jobber som pedagogisk leder denne dagen. Tenk at et sånt lite menneske snart skal kalle henne mamma.
Moren til Christine er med på alle ultralydundersøkelser, og mormor følger utviklingen fra Sverige på telefonen.
De første ukene tør hun nesten ikke glede seg. Hver gang hun går på toalettet, ser hun etter blod. Hun googler symptomer om natten. Leser historier om spontanaborter hun helst ikke burde lest.
Uten pappa
Christine har tenkt nøye gjennom at barnet hennes vil vokse opp uten en far. Barn født etter assistert befruktning med identifiserbar donor har rett til å få vite donorens identitet når de fyller 15 år.
Christine vokste selv opp uten sin egen biologiske pappa. Hun har bare noen små flik av minner om ham.
En dag i lekebutikken da hun kunne få velge en leke. En brun lekehest. Og et vagt minne om at hun en gang overnattet hos ham. Eller var det noe hun hadde innbilt seg?
Savnet etter en pappa var ikke stort. Hun var et elsket og ønsket barn og fikk massevis av trygghet og kjærlighet. Etter hvert fikk hun en stefar i oppveksten som var der for henne.
Selv om Christine engster seg litt for at noe skal gå feil, koser hun seg med den voksende magen. Handler babytøy i butikken, bygger og gjør redet sitt klart. Teller uker og måneder.
I uke åtte ser hun barnet sitt for første gang på ultralydbilde. Hun stirrer på den bitte lille skikkelsen på bildet. Han ligner en skilpadde, tenker hun.
Alt ser ut til å være i skjønneste orden. Jordmor kan se et hjerte som banker. Blod som pulserer slik det skal.
«Lille skilpadda mi», sier hun ømt og stryker seg over magen som fremdeles er flat.
Christine er ganske sikker på at det er en jente der inni magen. For i hennes familie er det nesten bare jenter.
I uke 12 er hun på andre ultralyd.
«Jeg kan ikke garantere noe, men tror det blir en gutt», sier jordmor denne gangen.
«Lillegutt» blir kallenavnet hans nå. Hun har en liste med guttenavn og har egentlig bestemt seg for ett: Men hun bruker det ikke ennå. Redd for at noe skal skje. Dessuten må hun jo se om han kler navnet sitt først.
«Jeg tror vi bare kaller ham for Jordskjelvet», sier den vordende mormoren og ler. Christines mamma mener navnet passer fordi han aldri ligger stille i magen. Man kan se de små føttene sparke på innsiden som bølger på magen.
Tøff ankomst
Akershus universitetssykehus, 10. februar 2026:
Etter 42 uker i mammas lune rede hilser han endelig på verden, Nathian Alxander, vekt 3955 og 54 centimeter lang.
Etter alt Christine har vært gjennom, blir ikke fødselen den rolige avslutningen hun hadde sett for seg. Like før fødselen har hun hatt store smerter på grunn av et forvridd bekken. Hun mister 1,7 liter blod under fødselen, og bekkensmertene er uutholdelige.
Men så synker det inn. Hun ser på det lille vidunderet sitt. De ørsmå hendene, grimasene. Og blir helt overveldet av lykkehormoner. Han er min!
De to kan reise hjem til huset på Jessheim med sandkasse utenfor og starte det nye livet. Mor og sønn.
– I starten var det mye nytt å venne seg til, selv om jeg var godt forberedt, sier Christine når Norsk Ukeblad besøker den lille familien på Jessheim i det koselige strøket.
Lillegutt er knapt tre måneder, men pludrer i ett sett og har et årvåkent blikk.
De har endelig funnet sin rytme med spising, soving og trilleturer rundt i nærområdet.
Trygghet og kjærlighet
Heldigvis virker det som Nathian Alxander trives og at alt er som det skal. Han smiler til mamma i en stue fylt av fargerike leker og baby ting. Og gir klar beskjed når det er på tide med melk.
Det er tydelig at de to prater mye sammen. Og at Tian har mye på hjertet. Lek, kos og kjærlighet er det viktigste, mener mammaen hans.
– Jeg er så heldig, sier Christine.
Hun kan ikke se seg mett på det lille nurket i armene hennes. Når han smiler mot henne, er alt i verden som det skal.
Når spørsmålene kommer
En dag, når gutten hennes vokser og blir større, kommer spørsmålene. Det er hun forberedt på. Før eller senere. Men de kommer.
«Hvorfor har ikke jeg en pappa sånn som de andre barna?»
Eller:
«Hvor er pappaen min?»
Hun vil tilpasse svaret alderen hans – og forklare det så godt hun kan.
Slik ser hun det for seg:
– Hvis han spør i femårsalderen, for eksempel:
«Du har ingen pappa, men du har donor».
Og så vil hun forklare ham hva en donor er.
Kanskje ved å lese i en barnebok som handler om temaet.
Gjennom historiene vil han forstå hvordan han kom til verden. Han skal få vite hvor ønsket og elsket og etterlengtet han var.
– Jeg kan ikke vite hvordan Nathian vil oppleve å være et donorbarn på forhånd, men jeg vil gi ham alle redskapene han trenger for å forstå.
I barnehagen der Christine jobber som pedagogisk leder, har de barn med to mammaer. Dette er noe de etter foreldrenes ønske snakker åpent om.
– Barna har ingen problemer med dette. Det viktigste er hvordan de voksne snakker om det, sier Christine.
Og når eller hvis den dager kommer at han ønsker å vite mer om det biologiske opphavet sitt, skal hun gi ham det.
– Kanskje vil jeg skrive et brev til donor. En takk til ham hvis Nathian ønsker kontakt.
Og hvis sønnen har lyst til å si noe til donor, skal de sammen lage et kort.
– Uansett hva følelsene hans er rundt det, har han rett til å uttrykke hva han mener om saken, mener Christine.
Christine har laget kosebamse til gutten sin med av klær som er blitt for små. Hun skriver også på en minnebok til ham som han skal få når han blir voksen.
– Da kan han lese om hele prosessen og få vite hvordan jeg følte det da han vokste opp. En hilsen fra mamma.
Om Christine likevel møter den store kjærligheten, er hun åpen for det. Det er uansett gutten hennes som kommer først. Alltid.
– For meg er det viktigere at barnet vokser opp med trygg kjærlighet enn med en forelder som egentlig ikke ønsker å være der.