Christina fryktet hun ikke kunne bli gravid med diabetes

Christina Krzyrosiak Hansen gikk i mange år og trodde at det ville bli vanskelig å bli gravid.

Siden hun var liten, har hun nemlig levd med diabetes type 1, og hvis man gjør et raskt søk på Google, tegner det seg et bilde av at mye kan gå galt når man skal bære frem et barn med denne diagnosen. Derfor var graviditet en tanke hun i mange år ikke forholdt seg til i det hele tatt.

Men en dag sto ektemannen hennes, Jacob Mark, foran henne og fortalte at han gjerne ville ha barn. Han ønsket å skape en familie, og den planen har de lyktes med.

I dag har de sønnen Theodor på snart tre år, og dette er historien om hvordan Christina fikk kontroll over diabetesen sin og gjennomgikk et svangerskap uten komplikasjoner. Opplevelsen var til og med så god at hun nå igjen går med tanker om å bli gravid.

Se video: Malin fyrer løs mot foreldre: - De er egoistiske

– Før vi fikk Theodor, hadde jeg utrolig mange usikkerheter og bekymringer om hvordan graviditeten ville gå, og om det i det hele tatt var noe jeg kunne få til. Men nå vet jeg at jeg kan være gravid. Det er også derfor jeg snakker høyt om det, for jeg tenker at det må sitte noen kvinner med diabetes der ute som har alle de bekymringene jeg selv hadde en gang – og jeg vil så gjerne fortelle dem at de ikke er alene. Det krever bare riktig hjelp og veiledning.

Et stort ansvar som barn

Christina husker ikke mye fra tiden da hun fikk diagnosen.

Hun vet fra foreldrene sine at hun som fireåring plutselig en natt drakk fire liter vann på én time, og at den lille kroppen derfor hele tiden måtte på toalettet.

Hun husker natten da hun var så syk at hun måtte legges inn på sykehus. Faren hennes var på jobb, og mens moren snakket med legevakten på telefonen, sto Christina ved ytterdøren og så et fyrverkeri lyse opp i det fjerne.

– Jeg husker ikke selve innleggelsen da det ble konstatert, men jeg husker følelsen av at det skjedde noe alvorlig. Det foregikk noe som ikke var bra, men moren min forholdt seg så rolig at jeg ikke ble redd. Generelt har foreldrene mine alltid sagt at «dette løser vi», og at det nok skal gå bra.

– Jeg er oppdratt i 90-tallets tidsånd, hvor alt var mulig, så diabetesen skulle ikke stoppe meg i noe som helst. Det er klart at jeg verken kan bli politibetjent eller pilot, men jeg er oppdratt til å få det beste ut av de kortene jeg har på hånden. Den mentaliteten tror jeg har formet meg enormt mye som menneske.

Selv om Christina som barn og ungdom opplevde at alt var mulig, sto det samtidig klart at hun resten av livet måtte leve med en kropp som ikke finner balansen av seg selv.

Som barn måtte hun forlate klasserommet for å finne sukker hvis hun ble dårlig, og rett overfor skolen lå det et bakeri der hun fikk handle på krita hvis blodsukkeret falt. Når hun var på lekeplassen, måtte hun finne et sted i skyggen til vesken sin, slik at insulinet ikke ble for varmt.

– Mekanismen ved diabetes er jo at du mangler stoffet som omdanner karbohydrater til energi i kroppen. Kroppen tar det ikke opp, så du har behov for insulin. Barndommen min har vært fantastisk og leken, men jeg har hele tiden vært oppmerksom på min egen helse, og jeg har måttet ta noen ganske alvorlige beslutninger på egne vegne. Det finnes livsstilssykdommer som man kan trene eller spise seg ut av, men diabetes type 1 er en kronisk og konstant følgesvenn som jeg aldri kan bli kvitt, og som er en del av meg enten jeg vil eller ikke.

– Noen ganger har folk spurt hvordan jeg kunne føle meg klar til å bli ordfører som 25-åring. Det var jeg heller ikke nødvendigvis, men jeg tror det bunner i at jeg har hatt ansvar og tatt voksne beslutninger for meg selv siden jeg var fire år gammel.

Kan jeg i det hele tatt bli gravid?

Christina er sammen med Jacob Mark, som i likhet med henne selv er politiker. Mens hun i rundt åtte år har vært ordfører i Holbæk kommune, har Jacob nettopp blitt barne-, eldre- og boligminister i den nye regjeringen.

Politikk har fylt det meste av parets liv, så da Jacob en dag sto foran Christina og sa at han var klar for å bli pappa, ble hun overrasket.

– I hverdagen har jeg ikke hatt særlig mange barn rundt meg privat, og det er derfor ikke noe jeg har blitt konfrontert med så ofte. Jeg har ønsket meg barn dypt inni meg, men har ofte skjøvet tanken litt unna. Holdt den litt på avstand. Kanskje har det også vært en forsvarsmekanisme, fordi jeg rett og slett ikke visste om det var mulig for meg med min diabetes.

– Hvis jeg skal forklare det enkelt, så har jeg vært en gjennomsnittlig flink elev når det kommer til å passe på diabetesen min. Men når du skal være gravid, må du konstant ha toppkarakter. Det gjorde meg virkelig nervøs og redd, særlig fordi Jacob tok det som verdens største selvfølge at vi skulle stifte familie.

Uten at Jacob visste det, dro Christina derfor til diabetessykepleieren sin, Dorte, som hun har hatt siden hun var 18 år.

Hvis Dorte sa at hun ikke var godt nok regulert til å bli gravid, og at det nok ikke kom til å skje, ville hun i første omgang beskytte Jacob fra skuffelsen.

– Hvis blodsukkeret mitt tidligere ikke var perfekt, gikk det bare utover meg selv. Men når det plutselig skal vokse et barn i magen, endrer det alt. Det kunne jo være direkte farlig for fosteret hvis blodsukkeret mitt ikke var stabilt. Sykepleieren fortalte meg også at jeg på det tidspunktet ikke var godt nok regulert, og at det var en dårlig idé å bli gravid akkurat da. Men hun var veldig tydelig på at jeg fint kunne komme dit, og at mange andre med diabetes har fått barn før meg. Hun så hvor bekymret og redd jeg var, og beroliget meg med at jeg ville få masse hjelp.

Christina dro hjem og leste seg opp på hvordan hun måtte innrette hverdagen, og hun innså hvor mye hun måtte begrense seg fremover.

Det var hun egentlig klar for – men ville hun klare det? Og med en travel jobb som ordfører, var et konstant stabilt blodsukker i det hele tatt realistisk? Ville hun bli nødt til å gå av som ordfører for å kunne bli gravid?

Kjærlighet gjennom matpakker

Ved neste besøk hos diabetessykepleieren ba hun Jacob om å bli med.

Hvis Christina skulle bli gravid, måtte hun holde blodsukkeret stabilt over en lengre periode – og til det trengte hun Jacobs støtte.

Han måtte også få høre detaljene om hvor mye ekstra arbeid som kreves av kroppen for å bære frem et lite menneske.

– Jeg husker at jeg var enormt lei meg da jeg satt der med Jacob, som så gjerne ville bli far, mens jeg ikke visste om det var mulig akkurat da. Blodsukkeret mitt kunne ikke svinge, og i min travle hverdag hadde jeg ikke tid til å regne ut hvor mange karbohydrater det var i lunsjen i kantinen, eller i den sandwichen jeg ofte fikk stappet i hånden på vei til et møte.

Men Jacob kom raskt med et forslag. Han tilbød seg å smøre matpakker til Christina hver dag i ukene fremover, slik at hun kunne bevise overfor Dorte at hun var klar for en graviditet.

Han målte og veide alle ingrediensene og noterte sirlig ned nøyaktig hvor mange karbohydrater det var i hver porsjon.

Christina ble «godkjent», og allerede fem uker senere var hun gravid med Theodor. I de påfølgende ni månedene, mens graviditeten pågikk, sto det alltid mat klar i kjøleskapet på rådhuset, kjærlig tilberedt av mannen hennes.

– Jeg blir rørt bare av å snakke om det. Det kan høres ut som en rent praktisk ting, men for meg var det en kjempeforpliktelse og en enorm kjærlighetserklæring fra ham. Han løftet jo en stor bør fra skuldrene mine, og det betydde uendelig mye. Han støttet meg i alt. Plutselig var jeg ikke alene om å leve etter diabetesen min – nå var det et felles prosjekt. Vi begynte å porsjonsanrette hjemme og målte alt vi spiste, ned til minste gram. De gangene vi dro ut for å spise, spurte han servitørene om hvor mange karbohydrater det var i maten. Han tok belastningen for meg, slik at jeg ikke skulle føle at jeg var til bry.

Christina opplevde ingen komplikasjoner under svangerskapet, selv om hun hadde fryktet det hele livet. Faktisk gikk graviditeten helt knirkefritt.

I tillegg til hjelpen fra mannen skyldtes det også den fantastiske oppfølgingen fra helsevesenet.

– Underveis måtte jeg følges tett opp med kontroller på Rigshospitalet. Da jeg først fikk vite det, tenkte jeg at jeg umulig kunne kjøre til København hver fjortende dag og være borte i flere timer. Men alle rundt meg var så innstilt på at det skulle la seg gjøre, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg møtte dypt spesialiserte fagfolk, og deres rådgivning og ultralydundersøkelser ga meg troen på at jeg fint kunne klare å være gravid.

Overgir seg til pumpen

Da insulinpumpen ble oppfunnet i Christinas ungdom, ville hun ikke ha noe med den å gjøre.

Hun var vant til å klare seg selv, og selv om den kunne hjelpe henne med å regulere blodsukkeret, nektet hun å ta imot den hjelpen.

– Barndommen og ungdommen min var fin, men jeg husker også perioder der jeg var oppriktig lei meg på grunn av diabetesen. Det er jo en irriterende ting man må drasse med seg overalt – også når livet ellers er vanskelig. Det var for eksempel vanskelig å forklare den første kjæresten min hvorfor jeg måtte stikke en kanyle i magen, og det var rart første gang jeg overnattet med en kjæreste og våknet om natten med lavt blodsukker. For når jeg har føling, er det litt som å være full og miste kontrollen.

– Det samme gjaldt da jeg begynte å gå ut på byen – hadde jeg lavt blodsukker, eller var jeg dritfull? Og jeg skulle i hvert fall ikke ha noen insulinpumpe, for da kunne jeg ikke gå med ettersittende kjoler på fest i gymnastiden. Da måtte jeg enten ha med veske eller gå med klær med lommer for å få med meg pumpen. Slike ting var veldig frustrerende.

I voksenlivet begynte Christina likevel gradvis å merke hvor glade andre var i insulinpumpene sine.

Etter å ha lyttet til podkasten SukkerSygt over en lengre periode, ble hun overbevist om at hun også burde prøve.

– De to kvinnene i podkasten snakket mye om alle bekymringene de selv hadde hatt før de fikk insulinpumpe. Det var en samtale som traff meg spesielt med tanke på de tankene jeg selv hadde i ungdommen: Hva tenker andre om meg hvis diabetesen min plutselig blir synlig? Og hva tenker partneren din når du ligger naken på soverommet og har en pumpe festet til kroppen? Er man like attraktiv? Det pirket i en dyp usikkerhet i meg. Men de to kvinnene overtalte meg til å prøve det, og det har vært fullstendig livsforandrende.

Nå opplever ikke Christina lenger alvorlig lavt blodsukker, fordi kroppen og maskinen samarbeider. Når hun er stresset på jobb og blodsukkeret svinger, begynner systemet automatisk å dosere insulin.

– Jeg tenker mye mindre på diabetesen i dag, og Jacob bryr seg overhodet ikke om hvordan pumpen ser ut. Alt det der har i realiteten bare ligget i mitt eget hode. Når vi ligger på sofaen og ser på TV og maskinen lager den lille klikkelyden, smiler han bare til meg. Han sier at den passer på meg, og lyden minner ham om at kona hans har det bra. Svingende blodsukker gir jo også svingende humør, og nå som det er stabilt, sier Jacob at han aldri har opplevd meg så balansert – bortsett fra da jeg var gravid med Theodor og var perfekt regulert. Så jeg har rett og slett blitt en bedre partner av det også.

Får Theodor diabetes?

I dag er Theodor snart tre år gammel, og han er nesten på samme alder som Christina selv var da hun begynte å vise de første symptomene på diabetes type 1.

Foreløpig feiler det ikke gutten noe, men nylig ble familien kontaktet av Steno Diabetes Center, som tilbyr en blodprøve som kan teste om et barn er i risikosonen for å utvikle diabetes type 1 senere i livet. Det har familien takket ja til.

– Rent forskningsmessig vet jeg at det er en risiko for at jeg gir det videre til barna mine. Så hver gang Theodor drikker og tisser mye, eller virker ekstra trøtt, blir jeg litt bekymret. Når han er syk eller har feber, frykter jeg alltid at det er diabetes. Derfor er det veldig godt å få ham testet. Det handler også om å få avklaring, for jeg har en liten stemme i hodet som sier: «Nå må du ikke ha gitt ham diabetes, Christina.»

– Hvis han får det, så får han det, og da skal vi klare det. Men jeg tror alle foreldre ønsker at barna skal slippe så mange bekymringer som mulig. Skulle han få det, tror jeg likevel det vil være lettere for oss å takle som foreldre fordi jeg har det selv. Med all den kunnskapen vi har i dag, er det også mye vi kan forebygge. Man kan riktignok ikke forebygge selve sykdommen, men vi kan forberede måten vi lever på.

Theodor har nå nådd en alder der Christina og Jacob begynner å tenke på å utvide familien. Tanken på et nytt svangerskap virker ikke lenger skremmende, ettersom hun allerede har gjennomgått ni måneder med fantastisk støtte fra alle kanter.

– Jeg vet nå at jeg kan få kontroll på blodsukkeret – selv om det betyr at jeg må spise litt kjedeligere enn jeg pleide. Jeg må overvåke meg selv hele tiden, men det er absolutt verdt det. Jeg vet jo at det er et lite søsken til Theodor som kommer til verden, så selv om det hadde vært helt forferdelig å være gravid, ville jeg gjort det igjen. Også fordi jeg har en partner som virkelig passer på meg.

– Før jeg ble gravid, visste jeg jo faktisk ikke om Jacob ville være der for meg på den måten, men nå vet jeg at han stiller opp hundre prosent. Jeg kjenner også helsevesenet og hjelpen de tilbyr nå – de tar virkelig vare på oss med diabetes. Jeg skal ikke bli gravid akkurat nå, men hvis det skjer igjen, vet jeg at jeg ikke trenger å være redd.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.