SPONTANABORT
– Jeg gråt masse, og tårene kunne komme helt plutselig og overveldende
Tine (34) har opplevd to spontanaborter. Hun mener det er viktig å snakke om, og ta på alvor, sorgen som følger etter en slik opplevelse.
– Ved den første aborten opplevde jeg at graviditetssymptomene bare forsvant da jeg var 12+4 uker ut i svangerskapet. Først ble jeg i tvil om det jeg opplevde stemte.
– Da jeg begynte å blø friskt blod to dager senere, var jeg dessverre ikke i tvil lenger, men holdt likevel fast i håpet helt frem til ultralyden hos legevakten, forteller Tine Kaspersen (34) fra Sarpsborg åpenhjertig.
Hun beskriver den første følelsen som et stort sjokk og en sorg. I løpet av natten fikk hun mulighet til å ta farvel med den lille som hadde vært i magen, og det er noe hun i ettertid er veldig takknemlig for.
Selv om sorgen var fysisk vond og altoppslukende, så ga det likevel en slags avslutning. Dagene som fulgte opplevdes svært tunge, Tine gråt mye og følte på en ekstrem tomhet og ensomhet.
– Den andre aborten var jeg inne til ultralyd i uke syv, men selve aborten ble notert som etter uke åtte. Da viste det seg at det ikke hadde utviklet seg som det skulle, men kroppen min trodde likevel at den var gravid, sier Tine, og legger til:
– Det var likevel tøft fysisk siden jeg måtte gjennom flere runder med tabletter, manuell utskiping og mistet masse blod.
Første gangen hun opplevde å miste var det så uventet, og verre da det var etter uke 12 i graviditeten.
– Jeg hadde begynt å slappe av og drømme fremover, men da drømmen ble knust på sekunder, ble tapet av kontroll og det å skulle stole på kroppen igjen vondt og vanskelig.
– Også ved den andre aborten opplevde jeg en sorg, men denne gangen i mindre grad: Siden det ikke hadde utviklet seg, og jeg ikke så det lille hjertet som sluttet å slå, var denne mye enklere for meg å prosessere, sier Tine ærlig.
Les også: Maja er gravid i uke 28 da det utenkelige skjer: «Nå dør han!»
Angst for blod
Det ble tunge dager i etterkant av begge abortene da hun fikk komplikasjoner og mistet mye blod begge gangene. Kroppen var fysisk utslitt etter påkjenningene den hadde vært i gjennom, og Tine trengte et par uke på å hente seg inn begge gangene.
– Etter den første aborten gråt jeg masse, og tårene kunne komme helt plutselig og overveldende. Jeg klarte ikke å kontrollere det. Samtidig fikk jeg et sterkt behov for å tenke fremover, og et ønsket om å bli gravid på nytt meldte seg med en gang.
–Da jeg gikk gravid med Noel (1,5 år), opplevde jeg å få mye angst som følge av den første aborten. Siden alt hadde skjedd så plutselig i den første graviditeten, gikk jeg konstant og ventet på at det skulle komme blod på papiret også denne gangen, selv om jordmor hele veien betrygget meg om at alt så fint ut hele veien.
Valgt å være sårbar
For Tine har det vært viktig å være åpen med omgivelsene rundt. Etter den første aborten valgte hun derfor å skrive et innlegg på Facebook for å formidle til venner og bekjente hva hun gikk gjennom, og hvordan det påvirket henne. Omsorgen hun opplevde å bli møtt med rørte henne.
– Det ble noen tårer. For meg har det vært en viktig del av prosessen å dele med venner og selvsagt mannen min. Jeg opplevde at mange tålte å stå i smerten sammen med meg, samtidig som det for andre ble for vanskelig å høre på at jeg hadde det så vondt. Likevel har jeg fått veldig mange positive tilbakemeldinger på at jeg våger å være åpen om temaet abort, og hva det gjør med en.
Støtten fra mannen Ken (45) og fra helsepersonell som tok sorgen og frykten på alvor, har vært uvurderlig.
– Jeg opplevde at vi sto sterkere sammen i forholdet, og Ken var fantastisk støttende. Samtidig var den fysiske ensomheten og tomheten noe jeg var alene om, siden fosteret forsvant fra min kropp.
– Sammen med en gestaltterapeut har jeg fått bearbeidet opplevelsene mine, og jeg har også fått fantastisk hjelp fra en gynekolog som virkelig tok angsten min på alvor og fulgte meg tett opp med ultralyder så lenge jeg hadde behov for det da jeg gikk gravid med Noel.
Mammaen tror det ofte kan være vanskelig for andre å vite hvordan de skal møte det, og kanskje vanskelig å skulle relatere til disse følelsene, om man ikke har opplevd lignende selv.
– Andres tolkninger når man deler fra ens egen opplevelse, kan fort påvirke hvordan det føles å dele, tror jeg, sier Tine.
Hun har en klar oppfordring til andre som opplever den samme sorgen som hun selv har gjennomlev to ganger:
– Gjør det som passer deg når det kommer til bearbeidelse av tapet og sorgen. Ikke tenk at det er et fasitsvar på hvordan det skal gjøres, men gjør akkurat det som du selv trenger for å ha støtte og trygghet i sorgen og tapet. Det er helt greit å ta den tiden du måtte trenge.
Les også: (+) Sønnen min ville ikke være pappa, så jeg stilte opp. Det fikk uante konsekvenser
En eksistensiell krise
– Mange kvinner opplever å ikke bli møtt godt nok når de mister barnet i magen. Kommentarer som: ”Du er jo så ung”, ”du blir snart gravid igjen”, ”det var til det beste”, ”noe var sikkert galt med babyen” og lignende, er det flere som får høre. Dette er kanskje sagt som en trøst, men for den enkelte kvinne oppleves det ikke trøstende, forteller psykolog og spesialrådgiver Gro Vatne Brean, og legger til:
- Utenfra sett ”synes ikke babyen”, og derfor ”synes heller ikke sorgen”. Det å sørge over det tapte barnet innebærer ikke bare en sorg over barnet, men kan også bære preg av en grunnleggende eksistensiell krise.
Vi mennesker er laget for å reprodusere oss. Når det ikke lykkes, vekkes vonde følelser og kanskje føler man seg til og med mislykket.
- Vi må huske på at det er kvinnens subjektive opplevelse av tapet som er viktig, og ikke hvor mange måneder gammelt fosteret er. Også provoserte, ønskede aborter kan gi sorg, påpeker Vatne Brean.
I møte med kvinner i sorg erfarer hun at det å snakke om og dele følelser som sorg og angst kan være viktig. Også det å få lov til å glede seg over det nye livet, eller håpet om et nytt liv, er en del av dette. Om kvinnen skal søke profesjonell hjelp eller ikke avhenger i stor grad av hvor gjennomgripende sorgen er.
- Det å snakke med jordmor eller lege om aborten, og ikke minst hvorfor fosteret døde, kan bidra til en følelse av økt trygghet ved et eventuelt senere svangerskap. Samtidig er det viktig å påpeke at man aldri kan trygges helt, da et svangerskap alltid innebærer en viss risiko. For kvinnen som har mistet er det viktig at hun selv finner ut hva som er best for henne, og hvor mye oppfølging hun trenger for å kjenne seg trygg, råder Vatne Brean.
Ofte ingen forklaring
Overlege Cathrine Ebbing ved Haukeland universitetssykehus forteller at spontanabort foreligger når et svangerskap slutter å utvikle seg normalt, og fosteret dør i begynnelsen av svangerskapet. Oftest skjer det i første trimester, før det har gått 12 uker, og er da en tidlig spontanabort. Etter uke 12 snakker man om en sen spontanabort.
– Ofte finnes det ingen forklaring, men i en stor andel av fostre som har spontanabortert kan det være en kromosom ubalanse. Det kan være mange årsaker til spontanabort, men vi vet at forekomsten øker med kvinnens alder.
– Spontanabort er veldig vanlig, og man antar at det inntreffer i 10-15% av alle påbegynte svangerskap, og at 1/4 av alle kvinner opplever minst en spontanabort i sin levetid.
Ebbing forteller at kvinner kan oppleve å få både fysiske og psykiske reaksjoner etter å ha gått gjennom en spontanabort. Fysisk er det vanlig å kjenne på tap av graviditetsfølelse, magesmerter og blødning. Psykiske reaksjoner kan være depresjon, tristhet, en følelse av å "mislykkes", sorg eller andre individuelle problemer - avhengig av kvinnens livssituasjon og sårbarhet.
– Det kan oppstå problemer i parforholdet, men dersom kvinnen opplever god informasjon og åpenhet, går det bra med de aller fleste. Dersom kvinnen opplever mange spontanaborter, kan det medføre økt risiko for psykisk belastning, påpeker Ebbing.
Hun håper at kvinner som opplever spontanabort ikke trenger å skjule sorgen sin, men at det nå er naturlig å være åpen om dette vanlige fenomenet.
– Jeg tror på åpenhet! Det kan vi alle bidra til. Det er i det siste kommet mer vitenskap på feltet, og forskning pågår. Mer oppmerksomhet og kunnskap vil styrke kvinnenes egenomsorg og samfunnets forståelse og ivaretakelse, sier Ebbing, og gir noen tips til kvinner som opplever spontanabort:
Vær åpen om dine følelser omkring spontanabort. Få hjelp hvis du føler sorgen tar hemmende stor plass i livet ditt.
Få hjelp i helsevesenet om du har opplevd flere spontanaborter.
Ta forholdsregler som å følge vanlige livsstilsråd (ikke røyke, drikke alkohol, eller andre rusmidler, unngå overvekt, unngå å ta visse typer medisin hvis det er mulig (for eksempel Ibux og liknende), ta folsyre, ikke vent for lenge med å bli gravid, hvis mulig, og følg kostholdsråd for gravide).
Les også: Dette må du vite om NIPT-test
Fakta om spontanabort
Spontanabort defineres ved at et svangerskap går til grunne før fullgått uke 22, eller at fosteret veier under 500 gram.
10-15 prosent av alle svangerskap som er bekreftet ved svangerskapstest, ender med spontanabort.
Trolig ender halvparten av alle befruktede egg i en spontanabort, men mange av disse er ikke erkjente svangerskap.
Kromosomavvik kan påvises hos 50-60 prosent av fostrene ved spontanabort før utgangen av uke 12. Utviklingsfeil som ikke skyldes genetiske (arvelige) forhold, er sannsynligvis også en hyppig årsak.
Spontanabort kan i mange tilfeller ses på som naturens egen måte å hindre at fostre som ikke har sjanse til å overleve, skal bli født.
Kilde: nhi.no
Dette innlegget skrev Tine på Facebook tre dager etter sin første spontanabort:
Med denne statusen ønsker jeg å kaste lys over åpenhet og offentlig aksept på at spontanabort ikke skal forbindes med skyld og skam, og samtidig vil jeg støtte, rose og anerkjenne alle følelser som måtte komme i forbindelse med å oppleve en spontanabort. Hvor lett det kan være å skylde på seg selv, og samtidig hvor krevende jobb det kan være å til stadighet fortelle seg selv at dette skjedde helt utenfor all kontroll.
Jeg opplevde selv nylig å miste sent i uke 12. Da på et tidspunkt som i utgangspunktet anses for å være tryggere. Istedenfor å dele gleden over å bære et nytt liv, ble situasjonen i løpet av noen minutter endret til å fortelle de rundt meg om tapet av et lite liv. 12 uker er mange timer og mange dager til å tenke og føle, å skape forventninger og glede. Det er uker med et annet liv som jeg aldri vil oppleve igjen. I den ene enden sitter jeg i en blanding av tristhet, tap og sorgen over gledene og forventningene til hva som kunne ha blitt.
Den umiddelbare sorgen at i det ene minuttet å bære en liten skapning og i neste minutt se at det ikke lenger er et lite hjerte som slår. Den tomheten følelsesmessig og fysisk smerten som følger underveis og etter at kroppen er ferdig med sin naturlige renselse. Som det er så lett å si at det «ikke var liv laget», betyr det ikke at sorgen og smerten er like reell Og i den andre enden sitter jeg allikevel igjen med uendelig mengder av kjærlighet fra min kjære, min familie og venner, og ikke minst et fantastisk møte med et helsevesen som hadde kunnskap, trygghet og medmenneskelighet.
Og for dere medforeldre som er en del av dette, men ikke kjenner det på kroppen på sammen måte, så vil jeg anerkjenne deres følelser, deres tap og sorg. Det er ingen som bør få lov til å ta fra deres opplevelse og gjøre den ubetydelig. Den er akkurat like ekte og like viktig! Til alle som har opplevd det samme men som kanskje ikke tør å si det høyt, så sender jeg tanker og kjærlighet om at dere ikke alene. Med åpenhet kommer kjærligheten letter inn.
Denne saken ble første gang publisert 24/01 2022, og sist oppdatert 24/01 2022.
