Dating
«Småbarnsforeldre; Drit i date night!»
Slutt å tro at du finner tilbake til partneren din!
Jeg trodde at jeg var passe realistisk da jeg inngikk ekteskap med min kjære. Og kanskje var jeg det når det kom til parforholdet, men jeg ble tatt på sengen (!) av den arbeidsmengden det medførte å stifte familie, og hvor stor del av parforholdet som nå ville dreie seg om fordelingen og gjennomføringen av arbeidet i Familiebedriften AS.
Vi ble på samme tid hverandres arbeidstaker og arbeidsgiver, med alt det potensialet for arbeidskonflikter det medførte. Legger vi til nattevakt og ulønnet overtidsarbeid, er det virkelig duket for gnisninger – og da mener jeg ikke av den frekke typen.
Les også: - Hva har du gjort i barnehagen i dag? - Vet ikke!
Feltnotater fra småbarnslivet
Denne teksten er hentet fra boka Feltnotater fra småbarnslivet. Utdraget, som kommer fra samlivskapittelet i boken, er skrevet av Heidi Bøhagen, litteraturviter, tobarnsmor og blogger. Heidi har skrevet Feltnotater fra småbarnslivet sammen med Kristin Storrusten, som også har skrevet diktboka Barsel, og Therese G. Eide, tegneserieskaperen bak Intet nytt fra hjemmefronten.
Parterapeut-propaganda
Det er lite som er så risikofylt for et partnerskap som å skulle lage et nytt menneske sammen. Folk okker seg over skilsmissestatistikken, men selv tar jeg meg i å tenke at det utrolige jo er at folk ikke skiller seg. Mens man er midt i den mest intense småbarnsfasen (aka omstillingsprosessen), starter også parterapeut-propagandaen om å pleie parforholdet. Å finne tilbake til hverandre. La meg gjenta: Det går ikke! Jeg vet i alle fall at om min mann drar på leting etter kvinnen som trente ti timer i uken og brukte leppestift hver dag, blir det bomtur. Akkurat nå står hun og skraper middagsrester av Tripp Trapp-stolen så grevinne-henget flagrer. Det siste hun trenger, er en påminnelse om at det er nok et område der hun ikke strekker til.
Vi har ikke vært på en eneste date siden det yngste barnet ble født. Ikke siden det eldste barnet ble født heller. Strengt tatt har mannen min og jeg aldri datet. Etter en kort innledningsfase med kurtise, har vi stort sett tilbrakt det meste av kvalitetstiden vår småpratende i sofaen foran TV-en med en flaske vin. Det er slik vi hygger oss sammen nå også, rent bortsett fra at vi ofte er for trøtte til å prate. Så vi drikker og ser på TV.
Parterapeutene vil antakelig se blinkende varsellamper i denne beskrivelsen.
De privilegertes mulighet
Er det én ting som går igjen i rådene fra samlivs-ekspertene, er det at vi skal ut av huset. Ut! Sammen! Livsviktig! Inne i huset blir vi bare stående og tråkke i den samme sumpen som utgjør hverdagen og tidsklemmen. Alle trenger nye impulser og opplevelser sammen som kjærestepar og ikke som foreldre.
Det høres jo fornuftig ut, men jeg har innvendinger. For det første er det å være alene sammen, gå på date, om du vil, de privilegertes mulighet. Da mener jeg privilegert som i at du har familie eller venner i nærheten som kan passe barna, eller en såpass romslig økonomi at du kan betale for barnepass. I tillegg skal du ha flaks med trygge barn som lar seg passes.
For det andre er det bare tøys at vi kan skille kjæresterelasjonen fra foreldrerollen. Like lite som du kan putte ungen tilbake i slufsa, kan dere sette foreldreskapet til side når dere er alene sammen. Og takk for det. Noe av det hyggeligste jeg vet er å utveksle små anekdoter om barna med mannen min etter at de har lagt seg. Han er det eneste andre mennesket i hele verden som også er forelder til de samme barna, og den ene personen jeg kan anta finner dem like fascinerende som meg.
Les også: Barna elsker at du blir med i leken
Må vi sette det til side når vi skal være kjærester på ordentlig? Finne tilbake til de vi var? Det gir ingen mening.
Nok en ting jeg ikke mestrer
Så hva er det alle ekspertene maser med? Vel, jeg antar det er en viss risiko for at foreldrerollen kan bli så altoppslukende at den på et vis overtar parforholdet som en ond parasitt og utraderer alt som eksisterte før denne. Den kan gjøre at du og din partner ikke lenger har noe felles utover foreldreskapet, og at relasjonen derfor ikke har en egenverdi. Det er ikke sunt for barnet eller deg selv om du går fullstendig opp i deres eksistens, uten tanke på deg selv.
Jeg hører rådene om egenpleie, hobbyer, dater og ferier, og jeg forstår hvor det kommer fra. Men så blir jeg sur og tverr og får lyst til å rope tilbake: Jeg har ikke tid! Jeg forstår at det er lurt, men JEG HAR IKKE TID!
Dermed blir det nok en ting jeg ikke får til og mestrer. Det er vel her poenget mitt kommer. Hvis du har tilgang på barnevakt og lengter etter alenetid med partneren din utomhus, så kjør på og prioriter date night. Men om du, som meg, egentlig ikke lengter etter å gå på date, ikke har barnevaktmuligheter og har mest lyst til å kollapse i sofaen ved dagens ende, er det også helt greit.
Les også: Gråter barnet når du går? Gjør dette!
Ikke legg ned Netflix-kveldene
Å gå rundt med dårlig samvittighet for at dere ikke jobber med å finne tilbake til hverandre, er meningsløst. I alle fall om dere egentlig er fornøyde med tingenes tilstand. Slitne, overveldet, men alt i alt fornøyde. Ikke fiks noe som ikke er ødelagt, og ikke legg ned Netflix-kveldene fordi ekspertene sier dere skal gå på date.
Denne saken ble første gang publisert 29/08 2019, og sist oppdatert 29/08 2019.