Barns interesser og yrkesvalg

Det er ikke tilfeldig at barn følger i foreldrenes fotspor

Har du hørt om skuespillersønnen, som selv velger å bli skuespiller, men som bedyrer at han aldri har følt press eller påvirkning fra foreldrene sine?

YRKESVALG: Kjenner du også leger med legeforeldre, snekkere med snekkerforeldre, lærere med lærerforeldre? Det er ikke tilfeldig at barna ender opp i de samme yrkene som foreldrene.
YRKESVALG: Kjenner du også leger med legeforeldre, snekkere med snekkerforeldre, lærere med lærerforeldre? Det er ikke tilfeldig at barna ender opp i de samme yrkene som foreldrene. Foto: Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Sist oppdatert

- Det er mange i klassen, som ikke tror på meg når jeg sier at jeg eier en gammel brannbil og at jeg er veldig bilinteressert. Guttene i klassen min er stort sett opptatt av fotball, så jeg tror nok at jeg er den eneste som liker biler så godt som jeg gjør, sier Tora Vestlund (10).

Allerede som to-tre måneder gammel ble hun stroppet fast i baksetet og var med ut på terrengkjøring med bil sammen med pappaen sin. Innen hun var ett år hadde hun en spesialsydd kamuflasjedress, som hun hadde på seg på biltreff og kjøring.

Personlighet og yrkesvalg

Tenker du at barna dine står helt fritt til å velge yrke? I teorien gjør de kanskje det, men i praksis blir de påvirket av mye de ikke kan kontrollere.

For det første kan barnets medfødte personligheten ha stor betydning for om poden blir bilmekaniker, sykepleier eller økonom. Kanskje er barnet utpreget introvert eller utpreget ekstrovert?

Bevisst og ubevisst sosialisering

Og for det andre: Selv om vi foreldre kan prøve så godt vi kan å ikke stå i veien for barnas innerste ønsker, vil vi aldri bli helt nøytrale. 

- Vi påvirker og sosialiserer våre barn i alle samfunn og innen alle kulturer, men vi gjør det på ulike nivåer. Det er den ubevisste sosialiseringen, den familiære, og den styrte og strategiske sosialiseringen. Alle disse tre nivåene er med på å forme våre barn til å forstå verden, sier sosialantropolog og trendforsker, Gunn-Helen Øye.

Dagligdagse situasjoner

Det ubevisste nivået pågår nettopp ubevisst. Slik sosialisering foregår i hverdagen, når vi foreldre presenterer verden for barna våre gjennom måten vi er på, hva vi vektlegger, hvordan vi omgår andre mennesker, og hvordan vi  takler de ulike dagligdagse situasjoner.

Vi samhandler med barna våre uten noen videre tanke på at barna lærer av det vi gjør.

Foreldrenes yrker og interesser

- Det familiære nivået handler om hvordan vi snakker om interessene og jobbene våre, at vi viser entusiasme for det vi liker, og at vi introduserer barna våre for det. De får i større og mindre grad et innblikk i det foreldrene brenner for, og i noen tilfeller vil foreldre og barn skape spesielle bånd i nettopp disse situasjonene, sier Øye.

Det er altså ikke tilfeldig at barn har en tendens til å ha de samme interessene som foreldrene sine. Mange velger til og med de samme yrkene som foreldrene.

10-åring med egen brannbil

- Man kan vel si at hun har blitt flasket opp med biler og bilkjøring, ja, flirer Toras pappa, Tom Vestlund.

Ute på gårdsplassen hans står det mange biler. Tom eier tolv, og Tora eier to. Brannbilen, en Dodge fra 1962, er en av dem, og den byttet hun til seg som fireåring mot en gammel ambulansebil. Hun har selv vært med på å pusse den opp, og er strålende fornøyd med hvordan den ser ut, for ikke å snakke om den kule sirenen.

Har også andre interesser

Det eneste som er dumt er at den mangler bilbelte, så hun får ikke sitte foran når de kjører.

- Jeg vet ikke hvordan livet hadde vært uten biler. Det hadde kanskje vært gøy, men ikke like gøy som det er nå, sier Tora

- Jeg får lov å være med pappa og bestefar på biltreff, og det er kjempegøy. Vi treffer masse folk og prater med dem, og av og til er kusina mi med, fordi onkel også er veldig bilinteressert. Men jeg har andre interesser, også. Jeg trener dans og håndball, forteller Tora.

Generasjonsinteresse

Pappa Tom kan fortelle at det er den samme gjengen de møter på biltreff år etter år.

- Jeg ser henne på fredag når vi kommer dit, og så kommer hun kanskje innom meg for å få mer penger til is. Ellers ser jeg henne knapt før vi drar på søndagen. Det er en fin gjeng, og man kan vel kalle det en utvidet familie, sier han.

Han har selv vokst opp med en far med en uvanlig stor bilinteresse, og den har gått i generasjoner. Merkelig nok har ikke bilinteressen smittet over på kvinnene i familien - før Tora kom til verden.

Ikke tvang

- Det har aldri vært snakk om tvang, det har vært veldig viktig for meg at hun skal ha lyst til å bli med. Så det har nok blitt såpass mye bil fordi hun har vist så mye engasjement. Det hadde nok vært annerledes om hun ikke hadde syntes det var noe moro, men det utrolig fint å kunne dele disse opplevelsene med henne, sier Tom, som ikke ser noen ulemper ved at Tora blir like bilinteressert som han.

- Det eneste måtte være at det blir enda mer arbeid på meg, smiler han.

Bevisst sosialisering

Og så var det den bevisste sosialiseringen. Noen ganger har foreldrene klare ambisjoner på vegne av barna sine.

- Det kan i mange tilfeller handle om ønsker for hvordan fremtiden for barna skal bli. Du ser det ganske tydelig hos andre generasjons innvandrere, hvor foreldrene selv driver en grønnsaksbutikk, mens barna studerer medisin eller jus. De har bevisst og strategisk påvirket barna til å benytte seg av mulighetene de selv aldri fikk til å klatre oppover i samfunnet, sier Øye.

Skjønner det ikke selv

Ofte skjønner ikke barna selv at de er blitt påvirket.

Øye trekker frem eksempelet med skuespillersønnen, som selv velger å bli skuespiller, men som bedyrer at han aldri har følt press eller påvirkning fra foreldrene sine.

- Jeg må innrømme at jeg smiler litt hver gang jeg ser denne type intervjuer. Jeg tviler ikke et sekund på at foreldrene ikke har presset på, men når man kommer hjem fem til seks ganger i uken og forteller om spennende prosjekter ved middagsbordet, om utfordringer og gleder, så er det ikke rart at man blir påvirket til å prøve det selv, sier Øye.

Gjenkjennelse eller press?

Det handler om gjenkjennelse, men i noen familier også om et voldsomt press, som kan oppleves som en massiv belastning.

- Vi som foreldre har et stort ansvar for å være oss bevisst på hvordan vi påvirker barna våre, og hvorfor vi gjør det. Er det for barnets skyld, eller vår egen? Alle vil nok si at de ønsker normalitet og det beste for barna sine, og at alle råd bunner i kjærlighet, men kan det også handle om prestisje, om å leve ut sine egne drømmer gjennom barna eller en videreføring av sin egen vellykkethet? 

- Virkeligheten er jo at vi kun har våre egne liv og erfaringsbakgrunn å tilby barna våre, vi kjenner til det yrket vi selv utøver, og det samme gjelder hobbyene. Men er vi flinke til å la barna oppdage sine egne interesser og finne sin egen vei, avslutter Øye.

Denne saken ble første gang publisert 14/05 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.

Les også