Oskar, du er henta!

Kan du hente meg tidlig i dag, mamma?

Pjokken med de lyseblå
øynene ser på meg med bedende blikk, tørker snørra med skjorta, mens jeg tenker at den lille smittebæreren burde vært hjemme fra barnehagen en dag til. Igjen.

– Jeg skal prøve å komme litt tidl …

Han sier «ha det» med bortvendt rygg før jeg får fullført setningen. Noe mer interessant skjer borte hos gutta med legoklossene. Jeg labber inn i lekerommet og stjeler en klem før jeg haster ut av barnehagen på vei til en jobb jeg allerede er for sent ute til.

Les også: «God Mor»-podden:
– Jeg tror jeg sov gjennom en natt sist i 2013

Hele dagen jobber jeg på, litt raskere, litt mer effektivt. Jeg spiser lunsjen ved kontorpulten, mens knekkebrødsmulene kiler seg fast i tastaturet og kaviaren etterlater feite fingeravtrykk på skjermen. Eimen av fisk får kollegene mine tåle. Det er tross alt ikke makrell i tomat det er snakk om. Mamma har det travelt, mamma skal rekke pjokken, mamma må gå.
Nå, faktisk.

Klokka 15.29 løper jeg ut døra,
hiver meg i bilen og et øyeblikk senere står jeg foran barnehagen, halvt påkledd med håret til værs og ny fartsrekord i kroppen. I garderoben henger utedressen – og en far som forsøker å friste sønnen hjem med pannekaker, pølser og pasta. Bare isen gjenstår på lokkelista. Men sønnen er tvert imot sulten på fart. Han kjører motorsykkel, og det er noe han har tenkt å fortsette med en stund til. Jeg smiler forståelsesfullt til far. Han himler med øynene tilbake.

Les også: Da Tonje og Pål-André ble foreldre, ble hverdagen for tøff.

– Edvard, du er henta! Mammaen din er her!

En av gutta varsler høylytt at jeg kommer. Idet jeg runder hjørnet, forsvinner lysluggen jeg er mamma til, som et olja lyn nedover gangen. Borte vekk.

– Han er sikkert i skapet, sladrer ei lita jente med lyse krøller og tyllskjørt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Hun smiler fornøyd mens hun peker ut det mulige gjemmestedet. Men i skapet finner jeg gutten med motorsykkelen, som holder hånden foran øynene slik at jeg ikke skal oppdage ham.

– Oskar, du er henta, sladrer jeg så høyt at faren i garderoben våkner til liv og kommer småløpende.

Jeg leter systematisk videre – inne på toalettet, i lekehytta, bak sofaen, inni bokhylla. Så ser jeg dem. Et par blåstripete sokker som stikker ut under saccosekken. Jeg tar tak med begge hender, men oppdager straks at sokkene sitter på feil føtter. For det er rett og slett ikke riktig pjokk som nå henger opp ned etter beina med klær fra Polarn O. Pyret.

– Beklager, Victor!

Leteaksjonen fortsetter, men nå endrer jeg taktikk fra «Let» til «Lek».

– Gi et lite pip! kvitrer jeg høyt med tilgjort stemme.

Jeg rekker å kvitre «Alle fugler» før jeg hører et svakt «pip» fra bøttekottet. Der sitter han oppi vaskebøtta med moppen som parykk og vaskekosten som septer. Prinsen er ikke særlig imponert.

– Du er sein, mamma! klager han som ikke kan klokka.

– Ja, men nå er jeg her, så nå kan vi dra hjem! svarer jeg.