Trebarnsfamilien bor på 30 kvadrat: – Det er en stor frihet å ikke eie mer enn det man trenger
Sara og William Lovemo fikk sitt første barn da de bare var tenåringer. Ytterligere to små kom til mens de bodde i et minihus på 25 kvadrat. Nå har de bygget sitt eget, bare fem kvadrat større.
I den nyeste sesongen av Husdrömmar på SVT kan du følge familien Lovemos tøffe og annerledes husbygging.
De tegnet og fikk bygd et lite mikrohus (Attefallshus) på 30 kvadratmeter som alle de fem familiemedlemmene skal få plass i. Deretter transporterte de boligen på en tilhenger helt fra Tjörn på den svenske vestkysten til Ekeby i Kumla kommune – en reise på cirka 30 mil.
– Vi vil at barna våre skal bo på et trygt sted som de kan kalle barndomshjemmet sitt, uansett hvor vi havner i landet. Siden vi ikke hadde råd til å bygge eller kjøpe et stort hus, og ønsket at det skulle være miljøvennlig og klimasmart, ble dette den perfekte løsningen for oss, sier mamma Sara.
Se video: Det ble en brå slutt på søndagskosen da Veronica Jensen oppdaget hva som oppholdt seg inne i kjøkkenskapet (artikkelen fortsetter under videoen)
– Til å begynne med må jeg innrømme at jeg var skeptisk til å bo på et så lite areal. Men nå synes jeg bare det er koselig at familien kommer så tett på hverandre. Og hvis vi voksne vil ha litt egentid, finnes det et lite kontor i første etasje der det går an å lukke døren, sier pappa William.
Litt pinlig i starten
Sara og William møttes allerede da hun var 14 og han var 12 år, på en kristen ungdomskonferanse i Lagan i Småland.
– William spilte gitar og sang for seg selv da jeg satte meg på gulvet ved siden av ham og sang med. Så pratet vi masse og bestemte oss for å holde kontakten da vi kom hjem igjen. Han bodde i Ale utenfor Göteborg, og jeg i Farstorp utenfor Vetlanda, forteller Sara.
De ringte ofte til hverandre, av og til med videosamtaler, og besøkte hverandre i helgene innimellom.
– Den 21. mars 2014, noen måneder etter at vi møttes for første gang, sendte jeg en SMS til Sara og spurte om hun ville bli kjæresten min, sier William.
– Og det ville jeg selvfølgelig. Men de første årene var det litt pinlig, ettersom han er to år yngre enn meg, sier Sara med et smil.
Da Sara var 17 år gammel, ble hun gravid og flyttet til Ale for å bo hos Williams tante i starten. Sønnen Efraim ble født før Sara i det hele tatt hadde rukket å fylle 18, og William 16 år.
– Selv om vi ble foreldre veldig unge, har det alltid føltes helt riktig for oss. Vi har hele tiden fått ekstremt mye støtte og hjelp fra familiene våre. Uten dem hadde det vært betydelig tøffere, sier William.
– Det eneste som var litt vanskelig, var at vi ikke bodde sammen da Efraim var baby.
Mikrohus på 25 kvadrat
Da Efraim var ett år, kunne den lille familien flytte inn i det 25 kvadratmeter store mikrohuset til Williams mor og stefar, som sto på tomten deres i Ale.
I begynnelsen var de mest fornøyde med bare å bo under samme tak og ha sitt eget sted.
– Først tenkte vi at det bare var et midlertidig hjem for oss. At vi bare skulle bo der en stund og så finne noe større på landet, slik at vi kunne dyrke egne grønnsaker, forteller Sara.
Men familien vente seg til å leve på mindre plass. Da Sara oppdaget «tiny house-bevegelsen» på YouTube – med små, flyttbare hus og familier som bor i dem på heltid – økte interessen raskt for å bo smått også på sikt.
– Moren min har bygd et par selvtegnede hus gjennom årene, og mormoren min har også alltid vært interessert i planløsninger og tegning. Noe av dette har gått i arv til meg, og det viste seg at jeg hadde litt talent for det. Derfor begynte jeg å skissere et helt eget lite hus på millimeterpapir, sier Sara.
For å slippe å søke om byggetillatelse var et svensk «Attefallshus» et opplagt valg. Maksgrensen for disse var nylig økt til 30 kvadratmeter, mot tidligere 25.
Reglene sier at huset kan være maksimalt fire meter fra bakken til takmønet, og det må plasseres på tomten til et eksisterende hus som et supplement.
1,20 meter takhøyde
I løpet av de sju årene familien bodde i sitt første mikrohus, vokste barneflokken til tre. Både Naftali og Eunike ble født mens de bodde der.
– Tidligere sov alle barna på soverommet vårt, men vi ville at de skulle få sitt eget rom på loftet, noe de setter veldig stor pris på. Efraim og Naftali har valgt å dele et rom som de sover i, og ha et annet rom som de leker i, sier William.
I første etasje tegnet Sara inn kjøkken, spisestue, bad og et lite kontor. På loftet ble det tre soverom og en stue.
– På rommene i andre etasje er det bare 1,20 meter takhøyde, ettersom huset ikke kan være høyere enn totalt fire meter. Men det er ikke noe problem og fungerer veldig bra, synes hun.
Over deler av første etasje er det spent opp et stort sikkerhetsnett.
– Barna elsker å leke der, og tanken er også at det skal gi huset en større romfølelse, siden det åpner opp helt til mønet. Dessuten er det skikkelig koselig – som en stor hengekøye innendørs, sier Sara.
Noe som også var viktig for både Sara og William, var at huset skulle gjenspeile deres felles verdier: en miljøvennlig livsstil, mindre energibruk til oppvarming, og en minimalistisk stil uten for mange ting. At det er lett å holde rent, er et ekstra pluss.
– Å bo i et «tiny house» innebærer jo at man må leve litt enklere og med færre eiendeler. Det ligger faktisk en stor frihet i å ikke eie mer enn det man trenger. Det gir både økonomisk handlingsrom, tid og frihet til andre ting. Vi kan bruke pengene våre på noe annet enn dyre boutgifter eller høye renter og avdrag.
Har gjort mye selv
Byggekostnaden endte på rundt én million kroner, noe som var helt i tråd med budsjettet.
Egnahemsfabriken på Tjörn drev en folkehøgskoleutdanning der 16 studenter i løpet av vårsemesteret fikk bygge et ekte hus fra grunnen av. Dette bidro til å holde kostnadene nede. Studentene satte opp hele skallet – gulv, vegger og tak.
Deretter fikk familien overta og ferdigstille interiøret. De fikk god hjelp av stefaren til William, som er utdannet snekker.
– Vi gjorde veldig mye innvendig selv, både snekkerarbeid og maling. Det føles utrolig fint å bo i et hus som vi både har tegnet og vært med på å bygge selv, sier Sara.
Før byggestarten i januar 2025 tok SVT kontakt. Gjennom Egnahemsfabriken hadde de hørt om det spennende prosjektet, og de lurte på om Husdrömmar kunne få følge reisen.
– Det hørtes ut som en morsom greie, så vi sa ja. Vi tenkte at det i det minste kunne inspirere andre til å våge å gjøre noe lignende. Vi er jo fullstendig klar over at dette ikke er den mest vanlige veien å gå, sier Sara.
– TV-teamet besøkte oss ved mer enn ti ulike anledninger, og vi fikk kjempegod kontakt med spesielt produsenten, men også kameramennene. Det var veldig gøy, men også litt merkelig i starten. Det synes godt på de første intervjuklippene, der jeg er veldig stiv, sier William med en latter.
Barna var med under hele prosessen og var kjempeflinke.
– De to eldste hadde hverandre og lekte mens vi bygde eller malte. Og den yngste var i en perfekt alder; hun var stort sett fornøyd med å sitte i vognen eller i vippestolen sin, sier Sara.
Forsinket med åtte timer
Under byggeprosessen ble Sara ferdig utdannet pastor og fikk jobb i Ekeby utenfor Kumla. Dermed ventet flytting, og det selvbygde huset i herregårdsstil var klart for avreise. Den 2. desember i fjor var dagen her, og transporten ble et eventyr i seg selv.
– Det viste seg at beregningene ikke stemte helt. Huset veide nemlig litt over ti tonn – tre tonn mer enn planlagt. Mobilkranen som var bestilt, klarte det rett og slett ikke. Vi måtte ringe etter en ny og større kran, noe som forsinket reisen med åtte timer. Vi kom derfor ikke fram før midt på natten.
I Ekeby hadde menigheten i Equmeniakyrkan stilt opp og forberedt tomten på best mulig måte ved å støpe pilarer, legge inn strøm, vann og avløp – og til og med anlegge en vei inn til tomten.
– Det var en helt fantastisk velkomst, og vi har det utrolig bra her nå – både på stedet og i menigheten. Historisk sett pleier pastorer å flytte etter noen år, men vi føler allerede at vi kan bli værende her lenge, sier Sara.
Mange tror kanskje det er vanskelig å ta imot besøk på så begrenset plass, men det har ikke vært noe problem i det hele tatt.
– Vi har til og med hatt fire overnattingsgjester samtidig, noe som hadde vært helt umulig i det forrige huset vårt. Så man merker godt at dette er større og langt bedre planlagt, mener William.
Og Sara, som tegnet huset, fikk i tillegg skryt av selveste Gert Wingårdh, som er en høyt ansett og prisbelønt arkitekt.
– Det er jeg selvfølgelig veldig stolt og glad for. At vi faktisk gjennomførte dette prosjektet, er bare helt rått, avslutter Sara med et stort smil.
Artikkelen ble først publisert på hemtrevligt.se, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.