Janni lever av andres rot – særlig én ting går igjen

Janni Kiilsgaard husker godt en familie som tilkalte henne for å få hjelp til å temme den uregjerlige stua deres. 

Familien skulle få forvandlet det som hadde endt opp som ett stort roterom, til en stue kombinert med treningsrom, hobbyrom og barnerom. Vanligvis er en slik oppgave krevende, fordi eieren må dvele ved hver eneste ting i frykt for å kvitte seg med noe som kunne bli nyttig en dag. 

Men ikke denne gangen.

– Moren, som hadde hyret oss, var så klar for å få orden på det rommet, og hun ga oss frie tøyler. Hun lot oss gjøre akkurat det vi ville, husker Janni.

– Vi flyttet fullstendig rundt på møblene – og ble ferdige på fem timer i stedet for sju.

Plasthansker på

Som profesjonell organiseringskonsulent gir Janni seg selv en mental high five hver gang en gjenstand finner plassen sin, og et hjørne får en funksjon. Hun elsker å se kaos forvandles til orden.

– Jeg var kjempebegeistret etterpå. Det gir meg en følelse av dyp ro og lettelse når det er orden på tingene, selv om det er hjemme hos noen andre, sier hun.

– Jeg får en følelse av at nå er det tid til det viktige: De kan sette seg ned og kose seg med barna sine eller slenge seg på sofaen og se en film uten dårlig samvittighet. Det er herlig!

Janni er vant til at folk reagerer litt overrasket når hun forteller om jobben sin, som går ut på å rydde opp for private og bedrifter. For æsj, kan hun virkelig holde ut å stikke hendene i andre menneskers skitt og møkk? 

Ja, det kan Janni – utstyrt med plasthansker i de verste tilfellene. Det har hun faktisk gjort helt siden hun var liten.

– Moren min har fortalt at jeg som sju-åtteåring var hos naboen for å leke, og så hadde jeg sendt barna ut av rommene sine så jeg kunne rydde opp. 

– Da jeg var ferdig, sa jeg at de ikke fikk komme inn og leke, for da ville de bare rote igjen, forteller Janni med et smil. 

Hun legger til at omverdenens forargelse som regel lynraskt blir byttet ut med et «jeg kunne jo trenge en som deg!».

Ufremkommelig hjem

De fleste av oss har opplevd hvordan rotet bare sprer seg. For noen vokser problemet langt utover den klassiske roteskuffen – og blir nesten umulig å få bukt med. 

Det opplever Janni ofte, og særlig ille sto det til da hun ble kalt ut til en gård av to voksne sønner. De hadde hyret henne inn for å hjelpe foreldrene med å gjenvinne kontrollen over hjemmet sitt. Det haddeblitt så ille at de slet med å komme inn i de fleste rom. 

Kjøkkenutstyr, klær, møbler og et vell av gamle plastbokser, som mannen hadde en forkjærlighet for, var stablet opp langs veggene. Det var ikke engang en sti å gå på. Likevel hadde paret vanskelig for å akseptere at noe måtte forlate eiendommen. 

Mannen måtte hele tiden sendes vekk for ikke å ødelegge opprydningen, mens kona hadde store kvaler med hver eneste gjenstand som skulle til gjenvinningsstasjonen.

En slik situasjon krever fingerspitzgefühl, for Janni vil ikke overkjøre folk.

- Det var vanskelig, for jeg hadde lyst til å kaste alt og bare gi dem det de trengte, minnes hun.

- Men det var tingene deres og hjemmet deres, så jeg måtte lytte og vise forståelse for deres synspunkt. Dette paret sov så godt som ikke i de tre dagene vi holdt på, så det sier litt om hvor tøff prosessen kan være for folk.

Ting er følelser

Jannis erfaring er nemlig at ting ikke bare er ting.

- Mye av det vi samler gjennom livet har en følelsesmessig verdi. Det kan være babyklær og gamle leker, arvestykker fra avdøde familiemedlemmer, eller noe som hadde stor verdi den gangen vi kjøpte det, men som ikke er tidsriktig lenger, sier hun.

- Folk kan føle at de gir slipp på litt av seg selv, barna sine eller familiemedlemmer når de kaster slike ting.

Janni opplever at menneskers samleatferd henger sammen med en frykt for å kvitte seg med noe vi kan komme til å trenge på et ubestemt tidspunkt i fremtiden. 

Men akkurat der er hun, helt personlig, iskald. Hjemme hos Janni er hele huset nemlig for lengst organisert etter en enkel regel: Det vi ikke bruker, skal ut.

For eksempel har hun kassert stiftemaskin og hullmaskin, for hun mener at papirets tid er definitivt forbi. Og skulle hun ta feil, er utgiften til nye kontorrekvisita overkommelig. Men også mer kostbare gjenstander har blitt ofre for Jannis ordensregime.

Ut med tennene

– Mannen min elsker kjøkkenmaskiner, og han har veldig mange. Vi har hatt en prat om hva han faktisk bruker, sier hun.

– Han hadde for eksempel en minihakker han brukte omtrent én gang i året. Jeg sa til ham at den ene gangen vil jeg gjerne hakke grønnsakene hans. Da trenger vi ikke minihakkeren, som irriterer meg hver gang jeg ser på den, fordi den bare står og tar plass, fortsetter Janni, som – bortsett fra skjulet, som er helt og holdent ektemannens domene – ikke har én eneste roteskuff.

Hun vet godt hvordan det er å ha spart på noe som viser seg å være overflødig. For eksempel har hun laget en minneboks til hvert av barna sine, der hun oppbevarer spesielle barndomsminner. 

På et tidspunkt kikket hun i den sammen med sin 16 år gamle datter, som – ved synet av melketennene sine, som Janni møysommelig hadde pakket ned – ga klar beskjed.

– Hun sa: «Nei, mamma, jeg er da ikke interessert i mine gamle tenner!» Og jeg forstår henne godt. Jeg ville da heller ikke hatt tennene mine liggende, ler Janni.

Slik ble det frigjort en (bitteliten) plass i minnekassen. Og inne i Jannis hode lød det lille, velkjente «ah», som aldri slår feil når en ubrukelig gjenstand treffer søppelbøtta. 

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.