– Vi kunne nesten ikke tro hvor heldige vi hadde vært

Vik i Sogn Noen ganger er det nesten vanskelig å ta inn over seg hvor vakkert Norge er. Hetebølgen skyller over landet denne dagen i juli, en sommerblå himmel er skyfri, og ferieturistene stønner av vellyst på Vikafjellet, en av våre aller vakreste fjelloverganger, og som skiller kommunene Voss og Vik.

På veien ned mot Vikøyri i Sogn, begynner du å forstå hvorfor folk velger bort bylivet mot disse mosemyke åsene og den dype Sognefjorden som brøyter seg vei ut mot havet. 

– Vi flyttet tre dager før ­covid-pandemien brøt ut og hele Bergen stengte ned. Vi kunne nesten ikke tro hvor heldige vi hadde vært. Enkelte dager har jeg løpt ned bakkene her og tenkt at det er en drøm, at jeg er med i filmen Sound of Music.

Nasjonalromantikk

Ingrid Aasen Wærness (43) har ­advart meg på telefonen før jeg ankommer, så jeg forstår at det må være vakkert der de bor. Livet har styrt ­henne og samboeren i riktig retning. Alt har liksom falt på plass av seg selv.

Jeg tar av fra hovedveien like før jeg er nede i Vik sentrum. Jeg følger en svingete smal vei inn i Seljadalen, en trang dal hvor fjellene kan minne om østerrikske alper. Flere gårdsbruk klamrer seg fast i de bratte fjellsidene og er tydeligvis fortsatt i drift. Andre er ikke lenger bebodd. Det er for tungvint. Jeg tar av fra den smale hovedveien, ­kjører over en smal bro og fortsetter opp enda smalere og bratt vei som fører opp til Åse. Her oppe, med utsikt i alle ­retninger, bor Ingrid og Jan Henning.

– Karma, sier Ingrid når hun kommer ut på trammen og skal forklare valget de tok, om det å avslutte en suksessrik virksomhet i Bergen og flytte til bratte åkre på Åse.

Hun sier at vi gir og får tilbake det vi sår. Nå har moder jord vært gode mot dem. Med odelsrett i hånd har Jan Henning Aase (55) overtatt gården etter foreldrene, men han vil ikke ta fra dem kårhuset ennå. Han og Ingrid leier derfor et hus på nabogården litt høyere oppe.

– Alle som bor her oppe stammer fra den samme gården, flere generasjoner tilbake, forklarer Jan Henning som har vokst opp i bakkene over Vik.

Hit har de tatt med seg litt av det urbane fra Bergen inn i nasjonalromantikken. Ikke for å gjøre stedet mer urbant, men for å utvikle et personlig, kunstnerisk preg inspirert av naturen rundt dem.

Les også: (+) Norges mest spektakulære krigshytte

Ikke så spontant

– Vi er bønder og kunstnere. Etter at vi flyttet hit, kan vi naturlig nok ikke disponere ­tiden vår på samme måte som før. Å ha gård med dyr gjør at vi er mer bundet nå. Vi kan ikke bare stikke av i tre uker eller dra til sydligere strøk når vi vil. Livet er ikke så spontant som før. Men om sommeren er sauene på fjellbeite, da er det enklere. Da har vi mer frihet. Derfor bruker vi sommermånedene på å utfolde oss kunstnerisk, sier Jan Henning som er fotograf, musiker, bonde og IKT-ansatt i Vik kommune.

Ingrid jobber også i Vik kommune, som lønnskonsulent. Få kan leve kun av å være bonde i dag. Det er godt å ha flere ben å stå på.

Gigantiske fotografier vitner om høy utdannelse og faglig profesjonalitet. Både Ingrid og Jan Henning er fotografer og drev sitt eget fotostudio i Bergen sentrum.

Syv ganger har de hentet hjem prisen som «årets fotograf» i Vestland, og mange av deres faste kunder i Bergen har fulgt dem til Sogn. Bilder av kjente bergensere vitner om en solid kunde­skare.

Storformatprinteren fra ­studioet i Bergen er med til gårds og ruver nå i det gamle kammerset. Et gårdsverksted lenger nede i bakkene, er bygget om og innredet som fotostudio og musikkrom i første etasje, og rammeverksted i annen etasje. Her kan de to videre­utvikle ideer og muligheter. 

Leken, rosa energi

– Da vi kom hit, kunne jeg nesten ikke tro hvor heldige vi hadde vært. Jeg var som forelsket i stedet og tanken på alt som skulle skje her. Det føltes som om mulighetene var uendelige, sier Ingrid som er vokst opp med livets frie tøyler i et fargerikt hjem på Stord.

Tilværelsen var en farge­palett som unge Ingrid måtte bruke. Med den fikk hun sette farge på sine egne følelser og tanker.

Bare ni år gammel fikk hun sitt første kamera. Noen år senere oppdaget hun mulighetene i mørkerommet. Og i dag har hun etablert seg som kunstmaler med et eget atelier i annen etasje på gården.

Bildene hun maler er ofte preget av landskapet rundt henne, men de fargerike bildene ­speiler også hennes eget indre univers.

– Det spirituelle er ofte en inspirasjon i bildene mine. Jeg er opptatt av de store spørs­målene i livet, sier Ingrid som tror at vi mennesker sender ut energi som senere vil slå til­bake på oss. Vær den forandringen du ønsker å se, er ett av mottoene til Ingrid. Kanskje det er derfor rosa er favorittfargen. Det heter seg at rosa er fargen for ekte glede, optimisme og leken energi. Den kan gjenskape barnlige egenskaper og minne om gode tider i livet. Selv sorgen kan fargelegges med rosa.

– Dette bildet laget jeg da Jan Hennings niese døde i en bilulykke for fire år siden, bare 18 år gammel. Hun var så glad i hester og var en gledesspreder, sier Ingrid og viser et fotografi av fjellet Galden like bak gårdstunet. Bildet er i svart/hvitt, men en rosa hest er i firsprang foran på bildet. Himmelen er farget i rosa nyanser. 

– Bildet heter Lenas Lys. Det er et positivt bilde som handler om å spre glede, og om å tørre å stå i ditt eget lys. Det er et veldig spirituelt bilde, sier Ingrid som skulle ønske folk kunne ha dette bildet i sitt hjem. Hun er overbevist om at det vil spre glede, selv i tunge stunder.

Les også: Huset har vært både prestebolig og bordell. Nå har familien Christensen tatt over

Roen senket seg

Ingrid og Jan Henning møttes i Trondheim da de begge studerte ved nyetablerte Norsk Fotofagskole. Ingrid gjorde inntrykk på Jan Henning med sin frie, sprudlende væremåte. De ble gode venner og nærmest uadskillelige. Etter studietiden jobbet de sammen i Lillehammer og i Stavanger, før de i 2005 etablerte studio i Bergen.

Å drive for seg selv var mye og hardt arbeid. Men paret utviklet sitt studio til å bli ett av Bergens største og beste. De hentet hjem priser og ros. Kundene strømmet til studioet, men kostnadene med å drive butikk i sentrum av Bergen, var høye.

Etter hvert vokste en ny generasjon kunder frem og mobiltelefoner og sosiale medier tok mer og mer over som «fotogalleri». Det ble mer og mer utfordrende å sørge for et stort nok kundegrunnlag. Til slutt ble de to fanget av tidspresset og glemte å nyte livet. 

– Vi hadde alltid vært ofte på besøk hjemme i Vik. Hver gang vi kom hit, senket roen og skuldrene seg. Her oppe slipper vi jaget som vi kjente på i byen. Vi hadde mange faste kunder i Bergen, noen av disse kommer fremdeles til oss – selv om det er en lang reise, sier Jan Henning.

85 sauer og lam bor på ­gården. Sauene går fri hele sommeren og er allerede langt oppe i fjellene med sine årsfødte lam. Lammene får en kort reise her på jorden, før de sendes til slakt når høsten kommer. 

– Å være bonde er derimot ikke det mest lønnsomme ­yrket i verden. Det er hardt arbeid og jeg som aldri har tatt i en høygaffel før, har nå fått erfaring både i fjøset og siloen, sier Ingrid.

Vant med bilde av pappa

– Vi har heldigvis god hjelp fra min mor og min far som begge over 80 år, men frem­deles like interessert i gårdsdriften. Vi bytter på å ta fjøsstellet, sier Jan Henning.

Sverre Aase stiller opp på flere måter. Blant annet har han vært fotomodell for sønnen som fikk pris som årets fotograf i Vestland med bildet «Bonden og Marilyn» i 2019. Her poserer Sverre foran en plakat av Marilyn Monroe, som henger i fjøset. Bildet ­viser kontrasten mellom en bonde i arbeidsantrekk, i et gammelt fjøs med arbeidsredskaper – og et glansbilde fra Hollywood.

Bakgrunnen som nytenkende fotografer kommer til god ­nytte også som bonde. Kamera er hengt opp i fjøset slik at Ingrid og Jan Henning kan følge med under lammingen. Droner og GPS-sporing er tatt i bruk for å kartlegge hvor sauene er når de skal hentes ned igjen fra fjellet.

– Det hender vi savner livet i Bergen, men når vi drar tilbake til byen, lengter vi snart tilbake til roen som møter oss her oppe. Jeg kjenner at jeg blir sliten av å være i Bergen for lenge. Det kjente jeg aldri på da jeg bodde der, sier Jan Henning som alltid har nye prosjekter han ønsker å videreutvikle. Akkurat nå er det en stor varebil som skal bygges om til bobil og mobilt foto­studio. Den skal Ingrid og Jan Henning kjøre rundt med, både for å feriere – og for å kunne ta portrettbilder der folk er. Kundene skal ikke måtte dra til Vik for å bli fotografert. 

– Som fotografer tenker vi fort i bilder. Ofte ergrer jeg meg over bildene jeg går glipp av. Som det av et menneske jeg kjører forbi, og som utstråler noe helt spesielt. Eller av det lyset som kom over oss i et glimt, et øyeblikk, sier Ingrid som selv utstråler noe helt ­spesielt. Den knall røde kjolen hun bærer, er et godt symbol på den ivrige energien og positivismen hun sender ut. En barnlig iver og glede over egne bilder og over alt det hun selv får til i livet. 

– Og det er jo en god ting, er det ikke det?