Gitte var lykkelig gift da hun en dag møtte Johan ved kaffeautomaten på jobben
Jeg hadde vært gift med Peter i 25 harmoniske år da Johan dukket opp i livet mitt. I starten skammet jeg meg over de voldsomme følelsene han vekket i meg. I dag vet jeg at jeg har mye å takke ham for.
Det var ikke fordi det var første gang jeg hadde snakket med Johan.
Han hadde blitt ansatt i firmaet mitt et par måneder tidligere. Vi hadde derfor også sittet i flere møter sammen. Jeg hadde helt klart lagt merke til at han var en tiltrekkende mann på min egen alder, men jeg hadde også glemt ham igjen så snart møtet var ferdig.
En formiddag møttes vi så for første gang alene foran kaffeautomaten ute i gangen. Johan sto med ryggen til meg da jeg kom gående, men allerede idét han snudde seg mot meg og smilte, fornemmet jeg noe i kroppen min som jeg ikke hadde kjent på lenge.
Vi begynte å snakke. Johan fortalte at han skulle på hytta i helgen.
- Det høres jo deilig ut, sa jeg.
Så var det at han så meg rett inn i øynene. Øynene hans var veldig blå.
- Du kan jo bli med? sa han på en måte som gjorde at det var umulig å tolke om han mente det eller spøkte.
Jeg ble plutselig redd for å søle kaffen min. Jeg snudde meg med en forvirret unnskyldning og gikk tilbake til kontoret mitt. Jeg var rystet. Hele kroppen min vibrerte. Jeg følte meg forferdelig levende, men jeg var også lammet av angst. Jeg levde jo ellers ikke et liv der jeg bare gikk rundt og forelsket meg slik.
Jeg hadde vært gift med mannen min, Peter, i nesten 25 år. Våre to sønner var riktignok på vei ut av redet, men bodde fortsatt hjemme. Livet mitt som hustru og mor lå i helt faste rammer. Jeg gikk til vannaerobic en gang i uken, møtte venninnene mine til kafé- og shoppingturer lørdag ettermiddag og støvsugde hver søndag.
Jeg husker ikke hvordan resten av dagen forløp, annet enn at jeg var redd for å støte på Johan og samtidig ønsket at det skulle skje.
Hele helgen kunne jeg bare tenke på hva han gjorde i sommerhuset sitt. Var han der alene? Kanskje var han gift, hadde barn eller kanskje til og med barnebarn? Jeg låste meg inne på badet og googlet ham. Facebook-profilen hans kom opp, men den viste ingen bilder av verken kvinner eller barn.
Jeg lå ved siden av Peter i dobbeltsengen om kvelden. Var livet vårt sammen spennende? Ikke egentlig. Det var forutsigbart. Begjærte jeg ham fortsatt? Nei, det var lenge siden sexlivet vårt hadde vært aktivt. Det var i det hele tatt lenge siden jeg hadde følt meg levende. Peter og jeg hadde et kameratskap, vi var gode foreldre sammen. Nå følte jeg meg som en forræder der jeg lå med sommerfugler i magen for en annen mann, selv om jeg ikke hadde gjort noe ennå.
Mandag morgen kom jeg for sent på jobb. Det hadde tatt meg lengre tid enn vanlig å finne ut hva jeg skulle ha på meg. Jeg hadde knapt satt meg på plassen min før Johan sto i døren.
– Hvordan var helgen din? spurte han.
Vi småpratet hyggelig i rundt 20 minutter. Han var utrolig deilig å snakke med. Nysgjerrig og levende. Jeg nøt nærværet hans. Viktigst av alt fant jeg ut at han hadde vært alene på hytta. Han hadde verken kone eller kjæreste. Faktisk hadde han aldri hatt et langvarig forhold, fortalte han.
Jeg trengte ikke å være i tvil om hvorvidt han var interessert i meg. Allerede samme dag startet vi en morsom dialog over jobbmailen vår. Den ble raskt flørtende.
Da jeg kom hjem om kvelden, hadde jeg vanskelig for å være til stede. Jeg følte at jeg når som helst kunne gå glipp av en melding fra Johan. Jeg hørte ikke etter når de voksne barna mine snakket til meg. Peter så på meg med et merkelig blikk uten å si noe. Jeg tok med meg telefonen ut på badet og låste døren. Her kunne jeg fortsette flørten med Johan.
De neste ukene fortsatte på samme måte. Jeg flørtet og følte meg levende når jeg var på jobb. Hjemme var jeg fraværende og ventet bare på når jeg kunne skrive med Johan igjen. Hadde jeg betraktet meg selv utenfra, ville jeg på ingen måte vært stolt av oppførselen min. Jeg førte jo Peter bak lyset, og selv om jeg ikke hadde vært sammen med Johan, var jeg i bunn og grunn utro mot ham. Likevel klarte jeg ikke å stoppe meg selv. Det var som om kroppen min og sansene mine hadde tatt over for forstanden min.
Vi nærmet oss den årlige sommerfesten på jobben. Jeg fornemmet at den ville bli et vendepunkt. Alkohol og uformelle rammer var alt Johan og jeg ventet på.
Litt over midnatt kjørte han og jeg da også til et motell. Alt ved den natten var fantastisk. Da jeg våknet neste morgen, visste jeg at jeg var nødt til å gå fra Peter. Vi ga ikke lenger hverandre den samme følelsen av liv, og det var livet selv for kort til.
Jeg kjørte hjem og fortalte Peter om beslutningen min. Merkelig nok ble han ikke sint. Vi var begge vemodige og lei oss, men Peter følte det i bunn og grunn på samme måte som jeg. Forholdet vårt var dødt. Vi satt i sofaen og holdt om hverandre da vi bestemte oss for å bli skilt.
Da jeg reiste meg, tenkte jeg at jeg burde styrte av gårde til Johan og fortelle ham hva som hadde skjedd. I stedet gikk jeg i gang med klesvasken. Jeg brukte helgen på å lete etter boligannonser og fikk ikke svart på Johans meldinger.
Mandag morgen kunne jeg merke at jeg rett og slett var litt beklemt over å skulle se ham igjen. Ved lunsjtider så jeg ryggen hans på tvers av kantinen. Det suget i magen jeg normalt ville ha følt når jeg så de brede skuldrene hans, uteble. Jeg hadde vært fascinert av den følelsen Johan ga meg. Ikke av Johan selv. Nå, da jeg begynte å iaktta ham på avstand, kunne jeg se hvordan han flørtet med alle og tydeligvis ikke var typen som slo seg til ro i et forhold.
Jeg brukte masse energi i tiden som fulgte på å skape mitt nye liv. Jeg fant en fin leilighet og kastet meg over innredningen. Det var første gang i mitt liv at jeg skapte et hjem helt alene. Johan var nemlig slett ikke i livet mitt lenger.
Når jeg tenker på den perioden i dag, er det som om Johan kom inn i livet mitt for å vise meg at noe måtte skje. Livet mitt er også helt annerledes i dag. Jeg elsker å bo alene. Jeg kan være spontan, gå ut når jeg vil, reise når jeg har lyst. Det jeg hadde bruk for, var ikke en elsker. Det var friheten til å være meg selv etter alle årene som mor og hustru. Heldigvis har Peter for øvrig også blomstret opp og har en ny, søt kjæreste, og i dag er vi de beste venner.
Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
