Lise dro på ferie med sin gode venninne, men allerede etter første dukkert på stranden, angret hun

Lillian og jeg hadde i et par år vært kolleger i en barnehage og hadde i mellomtiden også blitt gode venninner. Vi var begge fraskilte og hadde voksne barn som nylig hadde flyttet hjemmefra, så vi hadde nok å snakke om. 

På jobben var det imidlertid ikke tid til å snakke privat, så når vi hadde fri, kunne vi stå ute ved syklene våre og skravle i timevis. Det samme gjaldt når vi besøkte hverandre, der tiden alltid bare fløy av gårde. 

Nå sto vi sammen på flyplassen – på vei på en ukes ferie sørover, der vi ville få masse tid til å slappe av, snakke og kose oss sammen. Det var Lillian som hadde foreslått turen til Kreta, noe jeg begeistret hadde takket ja til, fordi jeg ellers ikke egentlig hadde noen planer for sommerferien min.

Vi var derfor begge i godt humør, og selv om det var første gang vi dro på ferie sammen, skålte vi allerede på flyet for at det i hvert fall ikke skulle bli den siste. 

Da vi kom fram til reisemålet – en praktfull liten gresk badeby – pakket vi raskt ut på hotellrommet vårt og skiftet så til badetøy. Deretter smurte vi oss inn med solkrem og ruslet glade og forventningsfulle ned til stranden, der vi la oss godt til rette i hver vår solseng. 

Ahh! Dette, det var bare livet. Her kunne jeg godt blitt liggende resten av uken med solbrillene skjøvet opp i panna og romanene i fanget. Men allerede etter den første dukkerten i det krystallklare vannet foreslo Lillian at vi gikk inn til byen for å se oss omkring. 

– Nå? spurte jeg undrende og så opp fra boken. 

– Vi har jo akkurat kommet? 

– Ahhh, vi har nesten vært her i en time, sa Lillian, som sto rastløst og så ut over stranden og tydeligvis hadde vanskelig for å finne ut hva hun skulle gjøre med seg selv. 

– Jammen … jeg mener … kan vi ikke vente med å se byen til i morgen? 

– I morgen? 

Lillian så vantro ned på meg der i solsengen og rynket pannen i dypt bekymrede folder. For hennes skyld klappet jeg derfor boken sammen og tok på meg klærne, og deretter vadet vi inn til byen. 

Her hersket det en avslappet stemning. Folk hadde søkt tilflukt i skyggen, hvor de nøt roen og utsikten til de gyngende fiskebåtene i havnen. Lillian hadde derimot travelt med å sikksakke inn og ut av alle de små butikkene, hvor hun snudde og vendte på hver eneste ting. 

Da jeg endelig fikk overtalt henne til å sette seg sammen med meg på en taverna, brettet hun straks ut et sightseeingkart over den blårutete duken og begynte ivrig å peke ut alle stedene på øya vi skulle rekke å se i løpet av uken. 

– Det mener du ikke?! utbrøt jeg sjokkert og allerede trøtt ved tanken. 

Hun så minst like overrasket opp på meg. 

– Vi skal vel ut og oppleve noe mens vi er her? 

Først nå gikk det opp for oss at vi to hadde ganske ulike oppfatninger av begrepet ferie. Mens jeg hadde forestilt meg at vi skulle sove lenge, slappe av på stranden, ha masse tid til å lese bøker og bare komme helt ned i gir, så var Lillian av en helt annen mening. Hun så ferien som et avbrekk fra den velkjente hverdagen, og for henne handlet det om å stå tidlig opp og komme seg ut og oppleve så mye som mulig i løpet av den uken vi var av gårde. 

Nå satt vi der svette og skuffede overfor hverandre og prøvde å trekke ferien i hver sin retning. 

Stemningen mellom oss var ikke akkurat den beste da vi våknet neste morgen. Mens Lillian var ivrig etter å ta bussen ut på sightseeing, hadde jeg aller mest lyst til å bli liggende i sengen min og sove et par timer til. 

Det endte med at vi ble enige om å inngå et kompromiss. Men det var bare vanskelig å slappe av på stranden når Lillian lå ved siden av med rastløst vippende tær og stadig kastet blikk på klokken. Når vi var på sightseeing, eller når Lillian ivrig fór rundt med handleposer i begge hender, var det til gjengjeld jeg som gikk bak henne og gjespende kastet blikk på klokken min. 

De siste par dagene ble vi derfor enige om å dele oss opp, så jeg kunne rekke å slappe av på stranden, mens hun tok bussen over til den motsatte siden av øya. Men det var jo ikke akkurat det som hadde vært poenget med å reise på ferie sammen, og i det hele tatt ble ferien slett ikke slik noen av oss hadde håpet på. 

På flyet på vei hjem ble vi så heldigvis rørende enige om at det ikke skulle ødelegge vennskapet vårt. Så med smil om munnen skålte vi for at vi av hensyn til vårt gode vennskap aldri skulle reise på ferie sammen igjen.

Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Vi hadde vært gift i 20 år. Så ringte en ukjent kvinne