Jeg tilga Eriks utroskap. Så kom det virkelige sjokket

At det går an å leve videre som par selv etter det som føles som det største sviket av alle, vet jeg. Jeg har tilgitt mer enn de fleste. Når venner og familie kommer inn på det jeg har vært igjennom, sier de at de aldri i verden hadde klart å være så rause.

Selv er jeg glad jeg utfordret meg selv. Jeg har vokst som menneske på de avgjørelsene jeg har tatt, og jeg tror at Erik og jeg har det bedre sammen nå enn vi ville ha hatt det om vi ikke hadde vært ute i hardt vær sammen

Jeg er 37 år, er mor til tre barn på åtte, ti og tolv år, og jeg er et familiemenneske. Da Erik og jeg møttes, var vi unge, uerfarne og sultne på livet.

Vi begge var i starten av våre karrierer, han som rådgiver og konsulent, jeg som sykepleier. Alt skjedde på samme tid i en periode. Vi kjøpte hus, giftet oss og ventet plutselig vårt første barn, men vi var unge og fleksible.

Når du er i midten av 20-årene, leter du ikke etter problemer, men går løs på oppgavene med liv og lyst. Helt til vi fikk sistemann, blomstret forelskelsen og livsgleden. Først da to barn ble til tre, merket jeg at jeg var sliten.

Jeg jobbet deltid på et aldershjem og følte at jeg løp fra sted til sted for å rekke alt. I en lang periode hadde jeg lite å gi mannen min.

Han var mye og ofte på reisefot og syntes at lydnivået var høyt hjemme hos oss. Med tre små barn blir det mye støy. Vi hadde aldri kranglet noe særlig, men nå gikk vi inn i en dårlig fase av ekteskapet.

Den vanskelige tiden varte i flere år. Likevel vurderte jeg aldri å gå fra Erik. Jeg elsket ham og tenkte at alt ville bli bedre bare barna ble større.

En kollega av meg, som er ti år eldre, pleide å si at det blir lettere etter hvert. «Det gjelder bare å holde ut til den minste har begynt på skolen. Da begynner hverdagen å gå på skinner igjen», sa hun.

Jeg visste at min kollega hadde rett, og jeg var sikker på at Erik var like sliten som meg. At vi hadde lite sex, regnet jeg som normalt. Når du er sliten, står ikke det øverst på prioriteringslisten. Lysten er jo ikke der når kroppen bare lengter etter å få nok søvn.

Les også: (+) Jeg har vært hans elskerinne siden jeg var 22 år. Nå er det nok

Fant en lapp i lommen hans

Det er fire år siden nå, og jeg hadde i lang tid følt at jeg slet i hverdagen. Erik var mer og mer borte og stilte opp stadig mindre hjemme. Han sa at han måtte jobbe ekstra fordi det var vanskelige tider i bransjen. Jeg trodde på ham.

En dag fant jeg en lapp i bukselommen hans. Der sto det: «Jeg har ventet på deg. Lås deg inn og kom. Nøkkelen ligger der den pleier. Elsker deg!»

Det var som om hjertet mitt sluttet å slå da jeg leste den om igjen.

Kunne disse ordene være skrevet til min Erik? Var han utro? Jeg klarte ikke å tro det. Samtidig følte jeg en nagende uro. Smerten jeg følte i brystet, nektet å gi slipp.

Da han kom hjem sent samme kveld, sa jeg ingen ting, men satt lenge og så på ham. Kjente jeg egentlig mannen min?

Jeg bestemte meg for ikke å gå bardus på, men i stedet være sikker før jeg gjøv løs. Midt på natten sto jeg opp og leste meldingene på mobiltelefonen hans. Jeg fant et nummer som gikk igjen, der møter ble avtalt. Da jeg søkte på nettet, fant jeg en kvinnes navn og adresse, og jeg skrev det ned. Jeg var som en detektiv.

Det jeg ikke tenkte på, var at jeg utsatte meg selv for noe jeg egentlig ikke ønsket å se. Da jeg sto utenfor leiligheten hennes neste gang Erik sa at han jobbet sent, kom han gående og gikk rett inn til henne.

Munnen min var så tørr at jeg ikke klarte å rope. Jeg løp hjem.

Da Erik kom hjem, hadde jeg drukket to glass rødvin. Jeg fortalte at jeg visste om utroskapen hans. Han ble blek og rar. Dagene som fulgte, står for meg som et mareritt. Ingen av oss visste utfallet. Vi bare gråt.

Erik sa at han hadde rotet seg inn i noe han egentlig ikke ønsket. Han bedyret at han elsket meg og barna og ikke for noe i verden ville miste oss. Han ba på sine knær om tilgivelse og lovet at han aldri igjen skulle misbruke tilliten min.

Jeg var så fortvilet og skuffet den første tiden at jeg ikke klarte å finne ut om jeg orket å fortsette ekteskapet. Men Erik fikk oss til å gå i par­terapi, og etter hvert fant vi ut at vi elsket hverandre for høyt til å gi slipp på hverandre. Den store kjærligheten fortjener å få noen sjanser.

Da jeg hadde tatt avgjør­elsen, føltes det godt. Sakte, men sikkert fant Erik og jeg tilbake til hverandre. Vi fant gleden, samhørigheten og tilliten. «Jeg elsker deg enda mer nå. Du er et stort menneske», sa han til meg og la til at han ikke er sikker på om han hadde klart å tilgi på den samme måten.

Han kuttet all kontakt med den andre kvinnen. Hun hadde sagt at hun forsto at han ville satse på familien sin, og hun plaget oss ikke på noe vis.

Utrolig nok bar jeg ikke nag. Det skyldes at jeg ser hvorfor ting skjedde. Jeg sluttet å vise interesse for Erik og fanget ikke opp at han var ulykkelig. Jeg kan ikke bare skylde på ham.

Mange av vennene våre syntes at jeg var altfor snill mot Erik. De mente at jeg burde ha straffet ham for det han hadde gjort – at jeg skulle ha holdt ham på pinebenken og ikke tilgitt så fort, men jeg er glad jeg klarte å ta imot unnskyldningen hans.

Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden

Så kom det virkelige sjokket

Vi levde ikke lenge i himmelen. Et halvt år etter at vi hadde vært gjennom vårt livs største ekteskapelige krise, fikk vi gjennom bekjente vite at elskerinnen til Erik hadde født et barn, og de mente at det var hans.

Erik nektet å tro at barnet var hans. Da ville jo kvinnen ha sagt fra, mente han. Jeg klarte ikke å gi slipp på tanken på at han kanskje var far til en baby, så jeg krevde at han ringte henne og spurte. Motvillig gjorde han det.

Svaret han fikk, sendte sjokkbølger i familien vår. De tre barna våre hadde fått en halvbror.

Min første reaksjon var at jeg ikke orket mer. Jeg sa til Erik at jeg ikke kunne fortsette ekteskapet vårt. Tanken på hva familie og venner ville si, skremte meg veldig. «Det barnet blir en evig påminnelse om din utroskap», skrek jeg og følte at jeg hatet både moren og barnet. 

I et halvt år var forholdet mellom meg og Erik veldig turbulent. Igjen søkte vi hjelp hos en familierådgiver. Han sa noe som fikk meg til å tenke meg om. «Det faktum at barnet ble født, gjør ikke Erik mer utro. Du hadde tilgitt ham utroskapen. Han visste ikke at følgene av sviket var et barn», sa han, og det var jo helt riktig.

Den som kanskje var mest fortvilet over situasjonen, var jo Erik. Han ante ikke hvordan han skulle håndtere det som skjedde. Plutselig hadde han et barn til, et barn som han ikke kjente.

Etter å ha gått utallige runder med meg selv konkluderte jeg med at barnet ikke har skyld i noe. Det er uskyldig – et offer. Jeg har alltid elsket barn. Fra å være sikker på at jeg aldri i verden ville orke å se eller forholde meg til halvbroren til mine egne barn, begynte en indre prosess som fikk meg til å ta et helt uventet valg.

Jeg så at Erik led, og jeg bestemte meg for å ringe til kvinnen som hadde født hans barn. Vi avtalte et møte. Samtalen vi hadde, var gripende og uventet. Jeg sa til henne at jeg ville at Erik skulle stille opp som far for sønnen hennes, og at barna mine skulle få bli kjent med halvbroren sin.

Hun begynte å gråte. «Hvordan kan du være så raus etter det vi har gjort mot deg?» sa hun skamfull og la til at hun ikke hadde klart å ta abort.

Planen var at ingen skulle få vite hvem faren var.

Nå er det nesten tre år siden jeg gjorde det ingen trodde jeg ville klare å gjøre, og annenhver helg har vi lille Olav hjemme hos oss. Barna våre forguder ham, det samme gjør jeg.

Erik klemmer og kysser på meg rett som det er. «Du er for god til å være sann. Jeg står i gjeld til deg resten av livet», sier han. Sannheten er at det føles deilig og befriende å åpne armene i stedet for å bli bitter og lukket. Jeg har vunnet over meg selv.