Iben ble lurt av kjæresten: – Følte meg så dum

Jeg var singel, barnløs og tidlig i 30-årene da jeg møtte Martin på en fest. Han hadde blitt skilt et år tidligere fordi kjærligheten hadde ebbet ut, men han og ekskona hadde bevart et godt vennskap og samarbeid rundt deres tre barn på sju, ni og elleve år, fortalte han.

Mens hun og barna hadde blitt boende i murermestervillaen som Martin i sin tid selv hadde renovert fra A til Å, bodde han inntil videre selv på fremleie i en veldig liten ettromsleilighet. 

Her hadde han barna annenhver helg mens han lette etter noe større å bo i.

Ikke lenge etter tilbrakte Martin så godt som all fritiden sin hjemme hos meg i min treroms andelsleilighet. Det hadde jeg ingenting imot, for jeg var stormende forelsket i ham, og jeg merket at Martin var like glad i meg.

En omveltning

Det gikk heller ikke lang tid før jeg hilste på de tre barna hans, som nå også begynte å tilbringe annenhver helg hjemme hos meg. De var noen søte unger, ingen tvil om det, men det var litt av en omveltning for meg å dele hjemmet mitt med tre så små barn.

Ikke minst fordi Martin for det meste satt bøyd over boligannonsene, mens de kastet rundt med sofaputene mine, hoppet i sengen min – og spredte chips og godteri i alle kroker. Det irriterte meg, men jeg ville ikke gjøre noe stort nummer ut av det. 

Martin var allerede presset over at kontrakten på fremleien hans snart gikk ut, uten at han hadde funnet et nytt sted å bo.

Tiden gikk uten at Martin fant en ny bolig, og i stedet for å kjøpe i panikk, tilbød jeg ham derfor at han kunne bo hos meg til han fant noe som føltes riktig. 

Martin tok lettet imot tilbudet mitt, og mens jeg ga ham ekstranøkkelen til leiligheten min, ga han meg også ett av kredittkortene sine. For, som han sa, når han nå ikke betalte husleie, insisterte han i det minste på å få lov til å bidra til husholdningen. 

Det var litt av en tillitserklæring, men jeg brukte uansett bare kredittkortet til å fylle opp kjøleskapet når barna hans var hos oss. Det var jo ikke for pengenes skyld at jeg hadde invitert ham til å bo hos meg.

I de øvrige helgene, når Martin ikke hadde barna sine, kjørte vi rundt og så på boliger til salgs. Det var ikke så lett å finne noe. 

En stor lettelse – og bekymring

For enten syntes Martin at det var for lite, eller så var det for dyrt, og etter et par måneder begynte jeg selv å bli litt stresset over situasjonen. Jeg var fremdeles veldig glad i Martin, men jeg savnet at vi fikk mer tid og overskudd til å fokusere på vårt nye forhold enn på hans barn og boligsituasjon.

Derfor var lettelsen stor da Martin en dag kom hjem og fortalte at han hadde funnet en villaleilighet med et ubenyttet loft som kunne innlemmes i boligen. 

Det måtte riktignok gjøres en hel del, men det var akkurat det han hadde drømt om.

Jeg ble med ut for å se på oppussingsobjektet, og mens Martin begeistret fortalte om alle sine store planer for leiligheten, kunne jeg ikke se noe annet enn flagrende takpapp og forfall. 

Én ting var klart: Det ville kreve tid, krefter og penger å renovere det nedslitte dødsboet. Martin var likevel i fyr og flamme. Han signerte kjøpekontrakten og kunne ikke vente med å realisere sin store boligdrøm. 

Hver kveld, så fort han var ferdig på jobb, kjørte han bort til leiligheten, hvor han hamret og banket. Jeg brukte også selv hver ledige stund på å hjelpe ham med å bære planker opp og ned trappene, bli med ham ut til byggevarehus, rive gammelt tapet ned, sparkle opp vegger osv.

I helgene hvor Martin hadde barna sine, var de hjemme hos meg, så de ikke skulle være i veien for ham borte i det omfattende byggeprosjektet han holdt på med. 

Fiendtlig ekskone

Det var også jeg som kjørte barna til fotballturneringer, hentet dem fra barnebursdager og til og med leverte dem hos moren deres i murermestervillaen, før jeg hastet videre til Martin for å hjelpe ham. 

Hvorfor ekskona hans var så fiendtlig innstilt overfor meg, forsto jeg ikke. Det var jo jeg som passet på barna hennes annenhver helg og også sørget for at de kom hjem til henne igjen.

Da Martins leilighet endelig sto klar, følte jeg at det i det minste var like mye min fortjeneste. Jeg var så utmattet, og jeg lengtet etter at Martin og jeg endelig kunne begynne å slappe av og nyte livet sammen.

Først måtte jeg hjelpe Martin med å flytte alle tingene hans, som hadde stått i pappesker på loftet mitt, ned på en tilhenger. Da vi senere hadde båret dem alle sammen opp i den nye villaleiligheten hans, ga jeg ham som innflyttingsgave en flaske champagne og foreslo smilende at vi tok den med opp og innviet det nye soverommet hans.

Martin trakk litt anstrengt på smilebåndet og sa at det var han faktisk ikke i humør til. Han ville heller pakke ut flyttekassene. Det var litt av et antiklimaks. 

Han trengte ro

Men han hadde jo ikke hatt sitt eget hjem på veldig lang tid, så derfor tilbød jeg i stedet å kjøre og levere tilhengeren på bensinstasjonen og på vei tilbake kjøpe et par varme pizzaer.

Da jeg kom tilbake til Martins leilighet, hadde han imidlertid i mellomtiden fått besøk av ekskona si og deres felles barn. Barna oppførte seg plutselig som om jeg var i veien for dem, og da de og moren deres hadde gått igjen, gadd Martin knapt å svare meg når jeg snakket til ham. 

Da jeg spurte hva som var galt, vendte han blikket bort og sa at vi nok bare hadde vært for mye sammen – han trengte litt ro.

Temmelig forvirret og veldig lei meg kjørte jeg alene hjem til meg selv. De neste par dagene hørte jeg ingenting fra Martin, og han svarte heller ikke på sms-ene mine. Jeg fikk det verre og verre og gikk rastløst rundt med vondt i magen, helt til Martin endelig ringte og spurte om han kunne komme innom.

Da han en times tid senere banket på døren min, slapp jeg ham lettet inn. Jeg rakk bare så vidt å undre meg over at han ble stående i oppgangen, før han rakte meg reservenøkkelen min og ba om å få tilbake kredittkortet sitt. 

Han forklarte beklagende at vi hadde møtt hverandre på et helt feil tidspunkt i livet hans. Han var slett ikke klar for å forplikte seg i et nytt forhold, men han hadde likevel følt seg presset til det da han flyttet hjem til meg. Først nå som han hadde kommet på plass i den nye leiligheten, kunne han også se hvor uansvarlig han hadde oppført seg overfor barna sine. 

Han hadde jo overlatt dem til å være sammen med meg det siste halve året, noe ekskona hans også hadde vært svært misfornøyd med.

Jeg fikk skylden

Jeg sto bare der i døren og tenkte at dette måtte være noe jeg drømte – nei, hadde mareritt om. Det var det ikke, og et øyeblikk senere var Martin forsvunnet ned trappen og ut av livet mitt.

Jeg var så lei meg, men følte meg samtidig også dum. For i virkeligheten hadde det jo vært perfekt timing for Martin å møte meg. Ikke bare hadde jeg latt ham bo gratis hos meg og hjulpet ham med å finne det rette stedet å bo, jeg hadde også brukt hver eneste helg på enten å passe barna hans eller slite i leiligheten hans.

I stedet for å takke meg endte jeg med å få skylden for at han hadde «sviktet» barna sine. Jeg gråt lenge etterpå. Jeg følte i høy grad at Martin hadde utnyttet meg som gratis arbeidskraft, og jeg ergret meg over at jeg ikke på samme måte hadde drevet rovdrift på kredittkortet hans.

Det gikk lang tid før jeg kom meg helt over bruddet. Da jeg oppdaget et års tid senere at Martin hadde solgt villaleiligheten med stor økonomisk gevinst og hadde flyttet hjem til kona og barna sine igjen, fikk jeg enda en nedtur. 

Heldigvis endret det seg raskt til sinne, for til slutt å bli til en risting på hodet og et oppgitt smil.

Siden skulle det jeg hadde lært av Martin også komme meg til gode. For da jeg møtte Peter, som skulle bli mitt livs store kjærlighet, og vi forelsket oss i et gammelt hus, hadde jeg for lengst glemt alt om Martin, men ikke alt det håndverksmessige han hadde lært meg.

Selv om Peter aldri hadde lagt fliser eller satt opp en gipsvegg, var jeg overhodet ikke nervøs da vi undertegnet kjøpekontrakten og sammen gikk i gang med å pusse opp vårt nye felles hjem. 

Her bor vi for øvrig i dag – sammen med våre to små barn. 

Denne fortellingen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.