Titan II-siloen – arbeidsstedet man helst ikke burde ha
Yvonne satt med nøkkelen til helvete
58 sekunder er tiden det ville ta fra man vred om avfyringsnøkkelen, til atom-missilet Titan II forlot siloen i Arizona med kurs for Sovjetunionen. Yvonne Morris var ansatt for å kunne utslette menneskeheten.
Se opp for klapperslanger, advarer skiltet som en siste hilsen før besøkende forlater dagslyset ved nedgangen til bunkeren. Men dit gangen leder befinner det seg noe som får klapperslanger til å blekne fullstendig, nemlig det siste interkontinentale Titan II atommissilet.
I bunnen av den 46 meter dype underjordiske rakettsiloen sto et av totalt 54 missiler som skulle skremme Sovjetunionen fra å bruke sine egne atomvåpen under Den kalde krigen.
Nøkkelen til helvete
Atomstridshodet var et av de kraftigste våpnene som noensinne er konstruert. Med en sprengkraft på ni megatonn tilsvarer det over det dobbelte av hva de allierte slapp under hele 2. verdenskrig.
Hadde missilet for eksempel detonert over sentrum av Oslo, ville ildkulen og trykkbølgen utslettet alt liv over bakkenivå mellom Sandvika og Lillestrøm. Innenfor et 3000 kvadratkilometer stort område mellom Drammen og Jessheim ville varmestrålingen resultert i tredje grads forbrenninger.
Et av mannskapene som var ansvarlig for å avfyre raketten var Yvonne Morris (57). I fire år fra 1980 var rakettsiloen hennes annet hjem som crew commander på skiftene som bemannet atomsiloene til 390th Strategic Missile Wing.
Som en del av Strategic Air Command (SAC) holdt de døgnberedskap 365 dager i året; to offiserer og to menige på hvert skift. På folkemunne ble de kalt «SAC-killers», håndplukket og trent for å kunne vri om avfyringsnøkkelen uten betenkeligheter og drepe millioner, dersom ordren kom.
I dag er hun direktør for den gamle arbeidsplassen som er gjort om til museum og nasjonalt landemerke over den kalde krigen.
Rykende hull
Interkontinental ballistisk
missil (ICBM)
Høyde: 31 m
Vekt: 154 tonn
Hastighet: Ca 27 000 km/t
Rekkevidde: 15 000 km
Titan II var det kraftigste våpenet noensinne i USAs atomarsenal. Med en sprengkraft på 9 megatonn kunne de 54 missilene i betongsiloer under bakken alene utslette mesteparten av Sovjetunionen.
Blant de sovjetiske ICBM-ene var SS-18 Satan det kraftigste med over 20 megatonns stridshode.
Antall atomvåpen ble redusert av begge parter etter SALT og START-avtalene, men fortsatt er det anslått at USA har nesten 7000 strategiske atomvåpen mens Russland har ca. 5000. (Kilde: armscontrol.org)
Utskytings-kompleks
571–7 tilhørende 571st
Strategic Squadron ved Davis-MonthanAFB i Tucson, er den siste gjenværende av de 54 Titan II utskytingskompleksene som var på beredskap under Den kalde krigen fra 1963 til 1987.
Komplekset ble tatt ut av beredskap i november 1982, og ble åpnet som museum i 1986. Det ble boret hull i siden av missilet og varmeskjoldet som inneholdt stridshodet for å vise at det ikke lenger kunne brukes før det ble satt på utstilling.
– Hvis Sovjetunionen hadde avfyrt atommissilene sine, visste vi at vi hadde rundt en halv time igjen å leve. Derfor var det viktig at vi kunne fyre av vårt eget på under ett minutt, sier Yvonne Morris.
– Selv om vi hadde mat og vann for en måned nede i bunkeren, hadde vi ingen illusjoner om at den ville være annet enn et rykende hull etter en fulltreffer. Russerne visste nøyaktig hvor vi holdt til, og hvert land hadde nok atomvåpen til å utslette hverandre flere ganger, forteller Yvonne på bunnen av utskytingssiloen, 46 meter under bakken.
I dag er utskytingskompleks 571–7 det eneste Titan-missilanlegget som er bevart og gjort tilgjengelig for publikum.
Avsides gjemmested
Green Valley er et gammelt gruveområde i ørkenen et par mil sør for Tucson i Arizona. For 40 år siden ble stedet, i likhet med de andre utskytingssiloene rundt flybaser i Arizona, Kansas og Arkansas, valgt fordi de lå avsides til. I dag opplever tettstedet en økende utbygging av hus spesielt for pensjonister på jakt etter tørt klima, ro og golfbane.
Nede under bakken er alt som under den kalde krigen. Hver av de eksplosjonssikre dørene inn til kommandosentralen veier tre tonn. Gulvet er hengt opp i kraftige fjærer som skulle dempe sjokket hvis en innkommende atombombe traff i nærheten.
Klart på sekunder
Det opprinnelige Titan II missilet i siloen ble i sin tid byttet ut med den eneste ufarlige øvingsraketten før det ble destruert som ledd i gjennomføringen av nedrustningsavtalen SALT II. Å stille ut et skarpt missil hadde vært for risikabelt:Rakettdrivstoffet som ble benyttet besto av to komponenter som øyeblikkelig tok fyr hvis de ble blandet, i tillegg til å være svært giftig. Videre begynte drivstoffet å koke og ble ustabilt hvis temperaturen steg over 20 grader.
Allikevel var det et fremskritt fra forgjengeren hvor drivstoffet ikke kunne lagres i raketten. Prosedyren med å fylle tok minst 20 minutter, og det ga for dårlig responstid. Med Titan II kunne avfyringssekvensen starte umiddelbart hvis et angrep var på vei.
Fra utskytingssiloen langt sør i Arizona ville raketten bare bruke 25 minutter på å nå målet sitt i Sovjetunionen etter en kort tur ut i verdensrommet.
Ta ut hele Moskva
Avskrekkingsdoktrinen ble kalt Mutual Assured Destruction (MAD). Den skulle få begge stormaktene til å innse at å starte en atomkrig ville være meningsløst, fordi det betød ens egen utslettelse som konsekvens.
– Målet var forhåndsprogrammert. Vi kjente ikke til det, og det er fortsatt hemmeligstemplet. Men man kan jo spekulere. De var plukket ut for å passe til sprengkraften, og en enkelt Titan II var i full stand til å ta ut hele Moskva for eksempel, forteller Yvonne i den underjordiske tunnelen som forbinder siloen med kommandosentralen.
Den 57-årige kvinnen setter seg rutinert ned i sjefsstolen med utskytingskonsollen og setter i avfyringsnøkkelen så lysene i avfyringsknappene tennes. Nøkkelen er ikke mer spesiell enn at den kunne tilhørt en hvilken som helst hengelås. Men før konsollen kunne aktiveres, måtte de forseglede kodene settes inn på ordre fra overkommandoen.
Avfyringsnøklene
Teamene startet den firedagers vaktperioden med en grundig brifing på basen.
– Her fikk vi opplyst verdens tilstand i detalj helt ned til om noen av sovjetlederne var forkjølet. Som regel satt jeg heldigvis igjen med inntrykket at det ikke kom til å bli atomkrig på min vakt. Den største stressfaktoren for meg var å gjennomføre kontrollrutinene helt perfekt. Det var veldig få feil jeg kunne gjøre uten at det fikk alvorlige konsekvenser for karrieren, for å si det slik.
Mannskapene var håndplukket etter grundige tester. De måtte være mentalt skikket til ansvaret. Og ikke minst ville vri om nøklene hvis det gjaldt.
– Som sjef måtte jeg kjenne mannskapet like godt som egen familie for å kunne fange opp ørsmå forandringer i personligheten til den enkelte.
Aldri alene
For å komme seg inn i bunkeren på begynnelsen av skiftet, måtte besetningen gjennom en labyrint av inngangsprosedyrer og koder som ble endret hver dag. Det eneste stedet i bunkeren det var tillat å oppholde seg alene, var på kjøkkenet. Ellers skulle alltid minst to være sammen for å passe på hverandre under hele døgnvakten.
De to separate avfyringskontrollene var plassert slik at de ikke kunne nås samtidig av én person, og avfyringsnøklene ble oppbevart i safen med to kombinasjonslåser. Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning måtte drivstoffventilene aktiveres med en topphemmelig tallkode før oppskyting.
Når avfyringssekvensen var satt i gang, fantes det ingen angreknapp på dommedagsverktøyet.
Andøya-panikk
Befalet var bevæpnet med hver sin revolver – for å bruke mot kollegaene i ytterste konsekvens hvis oppskytningen ikke gikk etter planen.
– Ville du ha brukt den hvis noen nølte med avfyringen?
– Hvis nestkommanderende hadde sviktet når det gjaldt, kunne jeg erstattet ham med en av de menige. Men hvis noen aktivt hadde motarbeidet utskytningen, er svaret ja.
Ved minst to anledninger under den kalde krigen fikk både russere og amerikanere feilindikasjoner om at motparten hadde satt i gang et atomangrep. En rakettoppskyting fra Andøya i 1995, som du kan lese hele historien om i neste nummer, fikk president Boris Jeltsin til å gripe etter atomkofferten.
– Hva med deg selv, ville du ha fulgt utskytingsordrene hvis det utenkelige skulle skjedd?
– Jeg har tenkt mye på det i ettertid. I dag kan jeg si at jeg ville ha fulgt ordre. Vissheten om at familien min i Washington sannsynligvis allerede ville vært utslettet, hadde nok gjort valget enklere. Men jeg kommer aldri til å få vite om jeg ville ha nølt, sier Yvonne Morris.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 13 2024
Denne saken ble første gang publisert 06/03 2024.