På stumpene løs

Når du sitter i rullestol og ser deg i speilet etter å ha fått amputert begge bena; ser du mest på hva som er borte? Eller på hva du har igjen?

Når beina forsvinner under kirurgenes sag, forsvinner ikke bare store deler av kroppen, men også av mennesket. Jan Roger Klakeggs jobb er å hjelpe folk uten ben til å se på seg selv som «folk» igjen. Når det går på stumpene, hjelper han mennesker til å reise seg igjen − bokstavelig talt.

Jan Roger Klakegg var 19 år gammel, elektromontør-lærling og høyreback på a-laget til Jølster IL. Han dyrket fjellet, ett av årets høydepunkter var når han kunne løpe rundt i fjellheimen på sauesanking. Så; siste arbeidsdag før jul i 2003, kjørte han inn i et ras på riksvei 5 langs Kjøsnesfjorden, en arm av Jølstravatnet. En diger steinblokk knuste fronten på bilen. 19-åringen ville løpe i sikkerhet, men beina satt dønn fast. Hjelpere kom til. Ambulansepersonalet satte en sprøyte. Jan Roger husker ikke mer før han våknet opp på sykehuset i Førde. Da var begge føttene borte. Ett ben var amputert ved kneet, det andre på låret.

− Jeg ville bli like gammel som bestefaren min; 103 år, og jeg var ikke engang 20. Å jobbe videre som elektromontør var utelukket. Jeg ville ikke jobbe på kontor. Og jeg var avhengig av benproteser, sier Klagegg.

Slike endringer gjør noe med krav man stiller til seg selv og kravene samfunnet stiller til deg.

− Mitt krav til meg selv var at jeg skulle klare meg selv. Jeg ville ikke være til byrde for noen, men finne noe jeg kunne bidra med. 

Jan Roger Klakegg tok fatt på ny utdannelse. Han skulle bli orto­pedi-ingeniør. Han ville lage proteser for andre, slik at de klarte å komme seg på beina igjen − slik han selv ville klare. I dag er han én av 16 ingeniører hos proteseprodusenten Drevelin i Bergen.

− For meg var det viktig å få noe godt ut av en situasjon jeg var havnet i ufrivillig.

Mister du ett ben, kan du hinke eller bevege deg ved hjelp av krykker. Mister du begge, blir fremtiden mer usikker. Stort sett sender de deg langt ned, ikke bare fysisk, ned i en rullestol.

Kopierer naturen

− Sitter du i rullestol er det fort gjort å føle seg liten. Ikke bare er du 40–50 centimeter lavere enn alle rundt deg du kunne se i øynene før, sier Jan Roger Klakegg.

− Hver og én av oss har et bilde av egen kropp. I det bildet inngår gjerne ben og føtter. Tar du bort beina, blir bildet litt … amputert, sier han. 

Proporsjoner blir feil. Tyngdepunktet blir endret. For å kunne se deg selv som du er, må du komme over den største sorgen over ikke lenger å ha ben.

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

− Og da setter folk seg gjerne store mål om hvor langt de skal komme når de først har lært å bruke protesene. Da er det viktig å skape forståelse for at små delmål er minst like viktige. 

De små målene handler om å finne ut hvordan man skal komme seg hjem med proteser, til postkassen, opp trappen, ut på tur uten å få vondt i benstumpene og klare å manøvrere en voksen overkropp med ett barn som stritter imot, på hver arm.

− Det er alltid noen jeg skulle ønske jeg kunne hjulpet mer, og jeg har ikke lyst til å ta livet av folks drømmer, sier Klakegg.

− Ser folk annerledes på deg når du har benproteser?

− Ikke hvis du har langbukse på. Med proteser er du hverken syk eller skadet lenger. 

For mange handler proteser om verdighet:

− Noen vil ikke vise seg uten. De skrur av lyset på soverommet og tar protesene av i mørket, og skrur lyset først på når bena er på igjen. Og det er helt greit. Samtidig er det fantastisk å se amputerte i shorts der protesene er en naturlig del av dem.

− Erstatter du naturen eller supplerer du den?

− Ingen protese vil være bedre enn den originale kroppsdelen. Men vi prøver å kopiere skaperverket og hele tiden se etter måter å komme nærmere originalen. Vi bygger i dag motorer og små datamaskiner inn i proteseknær, for eksempel.