Johnny Haglund besøker Australias minst gjestmilde strøk
Ulevelig, utrivelig − og fantastisk?
Larver som spiser menneskekjøtt, giftige slanger, blodtørste mygg, enorme krokodiller og annet som kryper og kravler utgjør nabolaget. Men midt i dette krypende inferno bor og arbeider det mennesker.
Dette er et lite helvete. Myggen på Finnmarksvidda en vindstille sommerdag byr på noe av det samme. Men det den australske villmarka byr på i tillegg, er slanger, giftige padder, edderkopper, enorme krokodiller. For ikke å snakke om «Screw-worm»- flua som kan lukte seg frem til åpne sår og rifter hvor hun legger egg. Disse klekkes og ut kommer hundrevis av små larver som livnærer seg ved å spise av kjøttet rundt.
Og i tillegg til alt dette: Intens hete.
Det gjør myggplagen dobbelt så ille. For tusener av blodtørste små kryp stikker gjennom T-skjorter og tynne plagg i en temperatur der det er nesten like plagsomt med klær på kroppen.
Folk som kjenner den australske ødemarken godt, har beskrevet dette området som det kanskje minst gjestfrie av dem alle. Noe som ikke sier så rent lite. For selv om Australia er usedvanlig eventyrlig, er det også et land som egentlig ikke er myntet på at mennesker skal bo der.
Alt dette visste jeg på forhånd.Så hvorfor da dra hit til Australias kanskje mest ugjestmilde sted? Svaret er det mange vil anse som en riktig eksotisk attraksjon: Mennesker. Som bor og arbeider her. Helt frivillig. Og elsker det.
Ti måneder i året bor han i villmarken der isolasjon og bush-branner oppleves som hans verste fiender. Foto: Haglund, Johnny
Haier og krokodiller
− Da jeg kom hit for ni måneder siden, var det ti centimeter vann overalt. Det myldret av slanger, krokodiller og småkryp, gliser gjørmekrabbe-fangeren Jake (32). Han bor i telt midt i Lakefield National Park.
− Jeg drar hjem kun under regntiden, forteller han. Det er gode penger i krabbefangst. Og for ham er hverken varme eller mygg et stort problem. Isolasjonen fra resten av verden derimot er verre.
− Doktor’n er veldig langt unna, ler han.
Skrekkpadda
En svært plagsom innvandrer har trivdes og bidrar til å gjøre området til Australias mest ugjestmilde sted: Aga-padden.
På 1930-tallet håpet sukkerrørsbønder i Australia at aga-padden skulle hjelpe dem med den plagsomme og fryktede sukkerrørsbillen. 100 voksne padder ble importert fra Hawaii. Året etter var antallet 62 000.
Paddene oppfylte ikke forventningene. I stedet spredte de seg, bestanden vokste hurtig og ble etter hvert en gedigen landeplage.
I dag er flere australske huseiere plaget av enorme mengder padder, og i naturen eter paddene alt den klarer å svelge: Små slanger, insekter, frosker, andre padder, små pattedyr og snegler for å nevne noe.
Vanligvis blir de ikke lengre enn 10–15 cm. Men en hunn på 24 cm og 1,3 kilo har blitt målt. Hannen er som regel mindre og mer vortete. Gjennom alle livets faser er padda giftig.
− King brown-slangen, giftig, opptil to meter lang og kjent for å bite folk som sover, trives veldig godt akkurat her, legger han til.
Han løfter lett irritert opp en ødelagt krabbeteine:
− Hai kommer inn fra havet, følger elva og går løs på teinene for å få tak i innholdet, forteller 32-åringen, og legger til at også store krokodiller biter i stykker redskapen hans.
− Du må følge med på hvert skritt du tar, og særlig i mørket – da går du med livet som innsats, ler Jake, men forteller at det farligste kanskje er å bli fanget i en brann.
− Blir du omringet av bush-brann, er du ille ute, avslutter krabbefangeren og går tilbake til arbeidet.
Derfor er det med en viss uro vi oppdager røyk i horisonten dagen etter, noen mil sørvestover.
Edderkoppene i dette området er store som voksne knyttnever. Men det er de små som oftest er de farlige. Foto: Haglund, Johnny
Øl og brann
De siste ukene har mer enn 1000 koalaer måtte bøte med livet i brannene, nærmere 1500 hjem har blitt offer for flammene i Australia. Minst. De mest rammede områdene ligger sørøst i Australia. Men også her i nordøst har det brent. Mindre oppmerksomhet betyr ikke at flammene har gjort mindre skade.
Mitt reisefølge, de norske brannmennene Roy og Roy Morten er faglig nysgjerrige på de tilsynelatende ustoppelige flammene som jager over den knusktørre bakken med stor hastighet. Brått kommer en Land Cruiser med vanntank ut av bushen og stopper. Ut kommer Jeremy med et smil om munnen og en øl i hånda. Han kunngjør stolt:
− Hallo gutter, jeg er brannmann.
Når Roy og Roy Morten forteller at de er kolleger, blir Jeremy overbegeistret.
− Så gutter, kan dere gi meg noen tips om hvordan jeg skal stoppe denne brannen?
− For jeg aner ikke, medgir Jeremy. Og forteller at han og kollegene har gravd branngater og jobbet iherdig i flere dager med å stoppe flammenes herjinger. Men hver gang har vindretningen snudd og flammene forandret kurs.
− Femti kvadratkilometer med beitemark er allerede lagt i aske, sier han, suger i seg ølen, hopper inn i bilen og feier videre gjennom bushen.
med naturen på sitt flotteste. Ja, vi var ekstremt nøye med å slukke bålet. Det hadde ikke vært hyggelig med overskriften:
To norske brannmenn utløste skogbrann i Australia. Foto: Haglund, Johnny
Soldaten
− Flammer har en positiv effekt på «outbacken», forteller soldaten Woolla, som er vokst opp i bushen. Vi møter ham neste dag ved Hann Crossing, en stasjon i ødemarken. Han forteller at som regel er naturen tilbake i balanse ett år etter en bush-brann, men fordi det har vært ekstremt tørt i området i lang tid, har flammene bredt seg over et mye større område enn tidligere.
Først ble jeg sjokkert. Så ble jeg redd med tanke på slanger og kryp.
− Nå er det bare ødeleggende for alt som lever her.
Hans oppdrag er et annet problem Australia sliter med å få kontroll over:
− Det skiller kun 150 kilometer mellom det australske fastlandet og Papua Ny-Guinea i nord. Vi er her for å overvåke Australias isolerte og vanskelig tilgjengelige grenser, forteller soldaten i det sekshjulsdrevne kjøretøyet.
Ett meget sivilisert sted er plantet midt i usivilisert natur. Byen Laura har rundt 80 innbyggere. Blant dem er Ruth (63). Over henne sitter sikkert to hundre papegøyer og lager et usedvanlig leven. Fuglene har lært at rundt klokken seks hver dag kommer Ruth med fuglemat. Mating av fugler i den verste tørkeperioden, som nå, mener hun er en plikt.
− Hadde jeg ønsket å bo et sted hvor det ikke var fugler og insekter i mange fasonger, hadde jeg flyttet, svarer damen litt strengt når jeg spør hva som holder henne her ute, langt fra folkeskikken.
Kineser i ødemarken
Men byen krymper. Nylig ble en butikk lagt ned. Mange av husene står tomme og vitner om tiden da Laura var på sitt største med 225 innbyggere i 2006.
Men én ny innbygger har kommet til.
− På tur som backpacker ble jeg så glad i landet at jeg ville studere og jobbe her, forteller Jazz fra Kina.
Australsk regelverk tilsa jobb i minst to måneder langt fra hvite sandstrender og moderne by-
gater.
Hallo gutter, jeg er brannmann.
− Først ble jeg sjokkert. Så ble jeg redd med tanke på slanger og kryp. Da jeg kom hit, tenkte jeg «hvordan skal jeg overleve?»
Så smiler jenta sitt bredeste smil:
− Det tok meg bare noen dager, så lærte jeg at jeg faktisk har havnet på et av de fineste stedene i Australia. Jeg kommer fra en storby med flere millioner innbyggere. Her bor jeg et sted hvor alle kjenner alle, og jeg er én av dem.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 06 2020
Denne saken ble første gang publisert 29/01 2020, og sist oppdatert 29/01 2020.
