De spedalske slavene i paradis

Hvite strender, klart hav, palmer og blå himmel. For en nordmann er dette litt Edens hage. Men under den idylliske overflaten finnes fortsatt spor etter noe som vanskelig kan beskrives som annet enn et helvete.

– Afrikanske slaver ble tidligere forlatt av sine eiere på forskjellige øyer i Det indiske hav, kan min lokale kjentmann Nigel fortelle. Han legger til at de ble ikke satt i land for å få sin frihet.

For; de var spedalske.

Av frykt for å spre sykdommen plukket de engelske koloniherrenes skip deretter opp mange av de forlatte slavene og forviste dem til den avsides øya Curieuse på Seychellene.

– Det var slik det hele startet tidlig på 1800-tallet, hevder Nigel.

Spor i jungelens dyp

Under jungelvandringem på den lille øya Curieuse åpenbarer det seg spor etter en underlig, tragisk og lite kjent historie.

Med en god porsjon Indiana Jones-atmosfære beveger vi oss gjennom tjukk vegetasjon, lytter til underlige fuglelyder, klasker innpåsliten mygg og tørker svette. Stier er overgrodde og spor etter mennesker er nesten forsvunnet – men bare nesten.

– Der, ivrer plutselig Nigel, og ut av det grønne teppet dukker ruinene av et gammelt steinhus opp. Naturen har jobbet hardt de siste femti årene med å kreve tilbake sitt hegemoni. Trær, røtter og annen vegetasjon har vokst langs veggene. Men de gamle boligene til øyas spedalske står fortsatt.

Jeg slår unna spindelvev og bøyer meg under noen røtter. Så står jeg midt i et rom hvor de spedalske engang levde.

– De spedalske slavene kom fra hele Afrika, men de fleste var fra Mauritius og Seychellene, forteller Nigel og forklarer at spedalske den gang ble sett på med avsky. Sykdommen ble forbundet med sex og umoral, de spedalske var ikke rene, og noen hevdet til og med at sykdommen var en forbannelse fra Gud.

Isolat

De som ble forvist hit for snart 200 år siden må virkelig ha opplevd helvete på jord. De var i utgangspunktet slaver og hadde ikke sett familiene sine på årevis. Som om ikke det var nok, utviklet de i tillegg denne fryktede sykdommen (se faktaboks).

I 1833 avskaffet britene all form for slavehandel, og slaveri ble forbudt i samtlige britiske kolonier. Men de fleste som hadde blitt satt i karantene på Curieuse, kom likevel ingen vei.

– Jeg har blitt fortalt at enkelte pasienter som ble friske, kunne forlate øya. Men jeg vet også at slaver som ble friske før slaveriet ble avskaffet, måtte tilbake til sine eiere, forteller Nigel.

Og kanskje var det like greit. Da guvernøren til Mauritius besøkte Curieuse i 1871, ble han så sjokkert over de elendige forholdene at han ønsket å legge ned hele leprakolonien. Slik gikk det ikke.

Øya var et isolat for spedalske først fra 1829 til 1900, deretter ble de syke sendt til en annen øy, Round Island, for så å bli returnert til Curieuse igjen i 1937. I praksis skulle øya sørge for å holde de spedalske unna omverdenen. Noen annen funksjon hadde lepra-kolonien ikke.

Frivillig tvang

Men flere leger har arbeidet her opp gjennom årene og forsøkt å kurere og hjelpe de syke. Den mest kjente var skotten William MacGregor.

MacGregor kom hit sammen med sin kone i 1873, mest sannsynlig på grunn av den høye lønna – £250 i året. Den gang var det mye penger, men historiene forteller likevel at MacGregor også ønsket å hjelpe. Og doktoren var ikke skyggeredd. På denne tiden var spedalskhet så fryktet at mange trodde de kunne få sykdommen bare ved å være i samme rom som en spedalsk. Likevel ble MacGregor boende på øya et par år, og i 1874 ble også hans eldste datter født her.

Før skotten forlot øya for senere å bli guvernør i den australske delstaten Queensland, rakk han å bygge seg et hus ikke langt unna der de spedalske pasientene hans bodde. Og huset står den dag i dag. Nå som et museum, og forholdsvis lett tilgjengelig. Men for over hundre år siden var dette langt, langt unna hva vi europeere kalte sivilisasjon.

Likevel nådde fortellinger om den fjerne, spedalske kolonien langt utover Seychellenes grenser. Noe som resulterte i at spedalske fra rike familier kom hit.

– De ble nok mer eller mindre tvunget av sine familier, for du kan jo tenke deg hvilket nederlag det må ha vært for en velstående familie på den tiden å ha en spedalsk i husstanden, sier Nigel.

Han forteller at disse kom hit med egne sykepleiere og assistenter, og både pasientene og deres familier hadde vel forhåpninger om at det fantes en kur her.

– På en måte gjorde det også det, hevder Nigel, men legger til at denne «kuren» gikk de rike pasientene hus forbi.

– Det er godt dokumentert at de rike spedalske døde som fluer, forteller Nigel og refererer til en rapport fra en av legene på øya som påpeker at pasienter med velstående familier i ryggen, ikke trengte å jobbe. De hadde jo penger til å betale for maten, så de satt bare stille og ble sykere og sykere. De fattige derimot måtte jobbe hver dag med fiske, jordbruk og andre oppgaver. Og dette fysiske arbeidet gjorde godt.

– Mange av de fattige ble friske av sykdommen, hevder Nigel.

På det meste hadde Curieuse 80 pasienter. Én pasient skal visstnok ha levd på øya i 30 år, til tross for at han allerede få år etter ankomst ble erklært frisk.

Møtte de spedalske

I det gamle huset til den skotske legen tar Lizijan (61) imot. Hun kom til øya som jentunge sammen med sin far.

– Pappa utførte enkelte jobber på øya, og jeg ble ofte med, minnes hun og glemmer aldri synet av de syke og hvordan hennes far og alle andre som jobbet her var ekstremt påpasselig med å beskytte seg. Men Lizijan husker også hvordan innbyggerne ellers på Seychellene avskydde de spedalske pasientene.

Flere historier forteller at spedalske en gang iblant rømte fra Curieuse for så å menge seg med vanlige folk, enten på naboøya Praslin, eller de kom seg så langt som til hovedøya Mahe. Dette skremte vannet av innbyggerne, fordi de den gang ikke visste så mye som man vet i dag.

Men noen forsto at smittefaren var sterkt overdreven, for opp gjennom tidene ble fattige fra andre steder i øyriket, som ikke var syke, av forskjellige grunner forvist til Curieuse.

– Her jobbet og bodde de sammen med de spedalske uten å bli smittet, hevder Lizijan som forteller videre at Curieuse som mottak av spedalske ble lagt ned i 1965. Deretter ble pasientene i hovedsak overlatt til seg selv og sin familie.

– Historien om Curieuse som en fangeøy for spedalske, er det tristeste kapittelet i Seychellenes historie, avslutter damen.

Denne saken ble første gang publisert 12/09 2018, og sist oppdatert 12/09 2018.