Et smilende mareritt

Lufta er tjukk av forurensning. Verst er kanskje den illeluktende suppa av avgasser fra hundrevis av mopeder, som tydeligvis ikke klarer å fordøye drivstoffet på riktig måte. Jeg får en sterk fornemmelse av å bli forgiftet. Og straks jeg passerer en elv eller bare en liten vannpytt, river lukten av kloakk i nesa. For ikke å snakke om stanken fra de store haugene av søppel som har ligget i sola flere dager.

Å rusle rundt i gater og smug, står høyt på lista over hva jeg liker å gjøre for å bli kjent med nye steder. Men Dhaka, hovedstaden i Bangladesh, tvinger meg til å tenke annerledes.

Onkel Haglund

Men om ikke førsteinntrykket er nok til å få meg til å skrinlegge planen om en «hyggelig rusletur», så gjør det ubegripelige trafikkaoset i at jeg faktisk velger å bli på hotellrommet. Til tross for at jeg nettopp har gjennomført en 25 timer lang flytur.

Er Dhaka verdens verste hovedstad? Den er i alle fall innom førsteplassen over verdens mest forurensede byer stadig vekk, samtidig som byen er ekstremt overbefolket.

Dette er min andre reise i Bangladesh, og min personlige oppfatning er at Dhaka kanskje har verdens verste luft, verdens verste trafikkaos, er den mest overbefolkede og forsøplede hovedstaden i verden. Men – utrolig nok, må jeg legge til; Dhaka er også verdens hyggeligste hovedstad.

Ikke i noen andre hovedsteder i løpet av mine mange år på reise, har jeg møtt så hyggelige, høflige og imøtekommende mennesker. De jobber seg daglig gjennom et mareritt av kaos, trafikk og forurensing, sliter fra morgen til kveld for å få nok penger til mat og skole for sine barn. Men er de bitre, sure, eller misunnelige på en blek nordmann med stort kamera? Nei, de ønsker meg velkommen samtlige jeg møter. Og de fleste tiltaler meg med «Sir» eller «Uncle» og vet ikke hva godt de kan gjøre for at jeg skal trives best mulig i landet deres.

Hissige velgere

Bangladesh er et underlig land. Lite besøkt av folk fra vår del av verden. Forståelig nok. For dette er ikke et ferieland, det skal sies. Dette til tross for at landet faktisk har verdens lengste naturlige beach; ved Cox’s Bazar sør i landet ligger 12 mil sandstrand. Og i et land som er under halvparten så stort som Norge i areal, men likevel huser 160 millioner mennesker, er det ikke mange steder i landet du kan vandre alene. Men Cox’s Bazar er faktisk et slikt sted. Og dette til tross for at det kommer horder av turister hit hvert år. De fleste fra Dhaka.

– Turistene kjøper fisk av oss, forteller fiskeren Mohammed. Sammen med to kollegaer er han ute i bølgene fra tidlig om morgenen med garnet. Og det er noe herlig, idyllisk over disse spinkle, brunbarkede karene. De har fred og fordragelighet skrevet over hele seg, noe som på mange måter også beskriver de fleste andre jeg møter.

– Vi er muslimer, men vi er liberale muslimer. Du finner få islamistiske terrorister i vårt land, skryter den unge politimannen Mahidul. Jeg møter han på en ferge her i sør i det han og en hel busslast politimenn er på vei til Madaripul provinsen i forbindelse med et lokalvalg.

Det er en smilende gjeng unggutter med store geværer. For selv om Mahidul stolt forteller at antall kriminelle, inkludert terrorister, er svært lavt i Bangladesh, innrømmer han at Bangladesh sine vanligvis så fredelige innbyggere har lett for å la seg hisse opp.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

– Dette kan være under lokalvalg, i trafikken eller til og med i en vennskapelig cricket match, hevder Mahidul og forteller videre:

– Jeg var på jobb i Dhaka forrige uke da 14 år gamle Arif Miah ble stukket i hjel av sine kamerater under en i utgangspunktet fredelig cricketmatch, og det kun fordi guttene var uenige om en detalj i spillet, forteller mannen hoderystende.

Trygg bakmann i Europa

Og siden denne fergeturen varer et par timer og unggutten snakker godt engelsk, serverer han meg flere lignende historier. Og en av dem involverer til en viss grad en kjenning av de fleste nordmenn; mulla Krekar.

– Nylig ble seks menn arrestert for drapet på bloggeren Avijit Roy, forteller Mahidul. Han blir litt tilbakeholden når jeg spør om hvorfor, men så trekker han på skuldrene;

– Denne Roy var en frittalende mann som ekstreme muslimer ikke aksepterte. Men i vårt land er det ytringsfrihet, poengterer politimannen. For Roy endte det tragisk; han ble drept med machete av en gruppe islamistiske ekstremister som kaller seg Ansar Bangla.

– En av de mistenkte, Syed M.Z. Haque, er koordinator i Ansar al-Islam, en terrororganisasjon som ble grunnlagt av en feig og farlig terrorist, som sender sine soldater ut på oppdrag mens han selv lever trygt et sted i Europa, avslutter den unge politimannen idet vår fergetur er over.

– Heter han mulla Krekar? roper jeg etter ham, men gutten er allerede på bussen med sine kollegaer, på vei mot nok et oppdrag med skarpladd våpen. For i Norge er grunnleggeren av Ansar al-Islam kjent under navnet mulla Krekar.

Torturert av politiet

Men om Mahidul har et rent hjerte og høy moral, så har hans etat ikke akkurat et godt rykte. Under mitt besøk i Bangladesh dukker en rapport fra USA opp i landets aviser;

– Myndighetene i Bangladesh er ansvarlig for drap, bortføringer og fengsling av mennesker som er kritiske til myndighetene, står det på forsiden av blant annet The Daily Star. I den samme rapporten blir det også slått fast at landets politistyrker stadig vekk får straffefritak for både tortur og drap de beviselig har utført.

Rapporten forteller at sikkerhetsstyrker drepte mer enn 400 mennesker mellom januar og september 2018. Under mine tre uker i landet, hører og leser jeg om en rekke episoder hvor politiet blir beskyldt for alt fra kidnapping til tortur og drap.

Særlig får en hendelse oppmerksomhet i mediene. I Birganji-distriktet rett nord for Dhaka, ble en ungdom torturert av tre politibetjenter. De ville han skulle innrømme tyveri av en motorsykkel, eller betale 80 000 TAKA (ca. 8000 kr) i bestikkelser. Gutten kom seg til slutt unna og oppsøkte lege. Der forklarte han hva som hadde skjedd til journalister og ikke minst til sin far, som visstnok hadde kontakter høyere opp i systemet. Men det hjalp ikke mye. Politisjefen, som ifølge gutten var den verste av dem alle, sa kort da han ble konfrontert med saken;

– Nei, dette stemmer ikke, han har nok falt og slått seg.