Johnny Haglund i det sørlige Colorado;

Borettslagene som forsvant

I det sørlige Colorado har arkeologer funnet 600 hulebyer. Men hvor det ble av beboerne, det sagnomsuste pueblofolket, er fortsatt et mysterium. S Johnny Haglunds film fra hulebyene.

Pluss ikon
<b>TIDLIG-OBOS:</b> Den største hulebyen av dem alle, Cliff Palace, har 150 rom og huset engang mellom 100 og 120 mennesker. I dag er furuskogen tjukk nedenfor hulebyen. Den gang ble trærne ble brukt til fyring, verktøy og husbygging, så det var visstnok mye mer åpent landskap den gang.
TIDLIG-OBOS: Den største hulebyen av dem alle, Cliff Palace, har 150 rom og huset engang mellom 100 og 120 mennesker. I dag er furuskogen tjukk nedenfor hulebyen. Den gang ble trærne ble brukt til fyring, verktøy og husbygging, så det var visstnok mye mer åpent landskap den gang. Foto: Johnny Haglund
Sist oppdatert

Lufta er kjølig, men den smaker av ørken. Og et snev av furunål. Men det er lyden av stillhet under den evigblå himmelen, som først og fremst gir en fornemmelse av å være midt oppi en fordums westernfilm av ikonisk italiensk kvalitet. Det hadde i bunn og grunn ikke vært det minste overraskende om John Wayne plutselig brøt stillheten og kom stormende på sin hest inn i bildet med en gjeng indianere i hæla.

Men vi nordmenn har kanskje fått litt vel mye av vår indianer-kunnskap gjennom gamle cowboyfilmer. Dette er puebloindianernes gamle jaktmarker. De la igjen unike spor som i dag gir et sjeldent innblikk i hvordan livet fortonet seg i USA for mer enn 800 år siden. Kanskje flottest av dem alle: Cliff Palace.

Sandfarget og oppført inne i en enorm hule, ligger en slags fordums OBOS-blokk med 150 rom. Her bodde det engang i tiden mellom 100 og 120 mennesker. Oppholdsrom, dører og små lagerrom er bygget så delikat og vakkert inn i terrenget, at man ved første øyekast kan tro Disneyworld har en avdeling her.

<b>RESTAURERT:</b> Jeg fikk lov å vandre litt rundt i Cliff Palace helt alene. Selv om de fleste hulebyene har blitt delvis restaurert, var det omtrent slik Cliff Palace så ut for rundt 800 år siden.
RESTAURERT: Jeg fikk lov å vandre litt rundt i Cliff Palace helt alene. Selv om de fleste hulebyene har blitt delvis restaurert, var det omtrent slik Cliff Palace så ut for rundt 800 år siden. Foto: Johnny Haglund
<b>TIDEN STÅR STILLE:</b> Noen minutter alene i Balcony House gir en spesiell følelse. Stillheten, lukten av ørken og furu, sender meg tilbake i tid.
TIDEN STÅR STILLE: Noen minutter alene i Balcony House gir en spesiell følelse. Stillheten, lukten av ørken og furu, sender meg tilbake i tid. Foto: Johnny Haglund

Ikke så idyllisk

<b>FINANSIERTE MUSEUM:</b> John D. Rockefeller Jr. besøkte Cliff Palace og Mesa Verde i 1924, noe som førte til at millionæren donerte penger til parken slik at de fikk bygget et museum.  
FINANSIERTE MUSEUM: John D. Rockefeller Jr. besøkte Cliff Palace og Mesa Verde i 1924, noe som førte til at millionæren donerte penger til parken slik at de fikk bygget et museum.   Foto: Mesa Verde National Park

Cliff Palace ikke er utgangspunktet ikke åpent. Parkvokterne arrangerer turer hit, men da går man i flokk og følge. Jeg har gjort unna et par slike, og følt at den herlige atmosfæren har druknet i høylytte «spectacular» og «fantastic», og ikke minst uavbrutt babling på kinesisk.

Da de begynte å bebo hulene, var det rundt 5000 mennesker i området

Å få tilgang alene er nesten umulig med mindre du er arkeolog på oppdrag. Eller er fotograf fra Norge, hvor «alle er så ærlige», og hvor en av vokterne hevder å ha en fjern slektning.

Jeg får bare femten minutter, men det er nok til at jeg klarer å fornemme hvordan det må ha vært å bo her. Stående alene i denne underlige verdenen, innbiller jeg meg at livet til pueblofolket på mange måter må ha vært fantastisk. Bare å våkne opp til utsyn over denne ville dalen, de fargerike fjellene og den klare lufta ...

<b>I FLOKK MED FØLGE:</b> Mesa Verde svært populært, og årlig har nasjonalparken mer enn en halv million besøkende. Her er en gruppe på vei opp stigen ved Balcony House.
I FLOKK MED FØLGE: Mesa Verde svært populært, og årlig har nasjonalparken mer enn en halv million besøkende. Her er en gruppe på vei opp stigen ved Balcony House. Foto: Johnny Haglund

Men selvsagt, det er alltid lett for en velfødd nordmann å tenke slik. Nå var riktignok de første arkeologene her også rause med å beskrive stedet som idyllisk. Men senere tids eksperter har slått fast at livet bød på flust med utfordringer. Vintrene for eksempel, med snø og kuldegrader. Om indianerne var flinke til å bygge, er det dårlig med isolasjon i husene deres. Dessuten finnes det ingen opplagte vannkilder i umiddelbar nærhet. Og hvor fikk de mat fra?

– Til tross for flere tiår med utgravninger, analyser, klassifiseringer og sammenligninger, innrømmer arkeologene at det fortsatt er flere mystiske sider ved livet til puebloindianerne, kan parkvokter Greg fortelle. Han forteller at bare i Mesa Verde området, er det nærmere 5000 arkeologiske utgravninger og hele 600 hulebyer. 

<b>VOKTER-GREG:</b> Årlig kommer mer enn 600 000 turister til Mesa Verde. Her en gruppe turister i Balcony House, mens parkvokter Greg forteller og tegner om stedet.
VOKTER-GREG: Årlig kommer mer enn 600 000 turister til Mesa Verde. Her en gruppe turister i Balcony House, mens parkvokter Greg forteller og tegner om stedet. Foto: Johnny Haglund
<b>BARNEHAGE:</b> Utsikten fra Balcony House er fantastisk – og luftig. Men hulebyen har et lite gjerde, som visstnok sto her opprinnelig også. Dette har flere arkeologer tolket som at det kanskje var en barnehage her for 800 år siden. 
BARNEHAGE: Utsikten fra Balcony House er fantastisk – og luftig. Men hulebyen har et lite gjerde, som visstnok sto her opprinnelig også. Dette har flere arkeologer tolket som at det kanskje var en barnehage her for 800 år siden.  Foto: Johnny Haglund

Flate hodeskaller

For de fleste er det de mest vedlikeholdte hulebyene som vekker interesse. Alle har fått amerikanske navn; Cliff Palace, Spruce Tree House, Long House. Og ikke minst Balcony House. Sistnevnte er svært spesiell fordi det ligger godt oppe i en nærmest loddrett fjellvegg.

– Vi har funnet hodeskaller og andre bevis for at folk har ramlet utenfor og slått seg i hjel, forteller parkvokter Greg.

Plyndret

<b>SPRUCE TREE HOUSE:</b> Med mer enn 100 rom, skal Spruce Tree House være en av de best bevarte hulebyene i Mesa Verde.

Dowboyen Richard Wetherill var på utkikk etter kveg de hadde mistet da de gikk rett på hva som dag heter Cliff Palace, i desember 1888.

Wetherill samlet sammen krukker, verktøy og andre ting, som han så solgte. Fortjenesten var så god, at mannen etter hvert begynte som «arkeolog» på heltid.

I 1891 ankom en ung svensk aristokrat ved navn Gustav Nordenskjöld. Fordi reisekassen begynte å bli tom og han tilfeldigvis hadde hørt om Richard og hvor mye han tjente på å selge antikviteter fra disse hulebyene, leide han broren til Richard og startet sin egen utgravning. Han kombinerte vitenskap med røverier: Verdifulle gjenstander ble solgt for å finansiere arbeidet.

New York journalisten Virginia McClurg, som hadde besøkt området i 1880, satte i gang en omfattende lobbyvirksomhet for å verne Colorados arkeologiske skatter. Dette falt ikke i god jord hos de mange som tjente gode penger på å selge ting de fant på eiendommen sin. Men da det etter hvert kom ut at en svenske hadde sendt godsvogner fulle av arkeologiske gjenstander til Sverige, ble det til slutt vedtatt en lov om å verne Mesa Verde og lignende steder i USA.

Mesa Verde nasjonalpark ble etablert i 1906.

Og ting og folk som har ramlet eller blitt kastet ut av hjemmene, er en av hovedkildene til det arkeologene i dag vet om puebloindianerne. Vi vet at de dyrket mais, bønner og squash. Hadde kalkuner og hunder som husdyr, og jaktet på hjort, hare, ekorn og andre dyr. Den gjennomsnittlige levealderen var mellom 25 og 40 år, og vann fant de overraskende nok i sprekker i fjellene, ofte i selve hula hvor de bodde.

Hvordan og hvorfor pueblofolket forsvant fra disse hulebyene, er fortsatt en av verdenshistoriens uløste gåter

– Regnvann som i århundrer hadde blitt filtrert gjennom berget, dryppet ned i sprekker der de bodde, forteller Greg. 

Flere studier slår fast at indianerne kom hit rundt år 600. De var opprinnelig nomader, og mange arkeologer undrer seg over hvorfor de brått valgte å slå seg ned i permanente bosettinger. Men et hjem ga dem et sted å lage og lagre verktøy, klær og andre ting. Dessuten tror arkeologene at befolkningen i området vokste, at konkurransen om maten tiltok, og at det derfor ble bedre å dyrke maten selv enn å fange den.

<b>MAT:</b> Først var de nomader, deretter slo de seg ned i permanente hjem på de flate fjelltoppene, før de rundt år 1200 bygde byer i huler og bosatte seg der. Men under alle disse epokene var jakt på hjort en viktig del av livet til puebloindianerne.
MAT: Først var de nomader, deretter slo de seg ned i permanente hjem på de flate fjelltoppene, før de rundt år 1200 bygde byer i huler og bosatte seg der. Men under alle disse epokene var jakt på hjort en viktig del av livet til puebloindianerne. Foto: Johnny Haglund

Men en periode trodde arkeologene at puebloindianerne ikke opprinnelig var nomadefolk, men at de som hadde slått seg ned her var et annet folk. Årsaken var at den bofaste befolkningen så annerledes ut. De hadde flatere bakhoder og bredere ansikter. Men etter mye grubling forsto arkeologene at dette bare var et resultat av at kvinnene nå måtte jobbe mer enn da de var nomader. Jordbruk og husbygging krever mye. For å kunne bidra begynte mødre å binde sine babyer til en flat planke de hadde surret på ryggen. Dette førte til at bakhodene på barna forandret fasong.

<b>FANTASTISK ATMOSFÆRE:</b> Jeg fikk noen minutter alene også i Balcony House, og det er noe helt spesielt å stå her alene. Stillheten, lukten av ørken og furu, sender meg tilbake i tid.
FANTASTISK ATMOSFÆRE: Jeg fikk noen minutter alene også i Balcony House, og det er noe helt spesielt å stå her alene. Stillheten, lukten av ørken og furu, sender meg tilbake i tid. Foto: Johnny Haglund
<b>SOLVARME:</b> De fleste pueblo-kompleksene lå i sydvegger for å samle solvarme om vinteren
SOLVARME: De fleste pueblo-kompleksene lå i sydvegger for å samle solvarme om vinteren Foto: Johnny Haglund

Forsvant brått

Indianerne begynte å bygge i hulene rundt år 1200.

– Da var det rundt 5000 mennesker i området, anslår Greg. 

Vi har funnet hodeskaller og andre bevis for at folk har ramlet utenfor og slått seg i hjel

Men så, rett før år 1300, ble hulebyene forlatt så brått at mange hevdet indianerne «forsvant fra jordens overflate». Noen tror at et tegn fra gudene førte til at de forlot stedet. Andre hevder at en 30 år lang tørke, som ødela avlinger og førte til sult, kan ha vært årsaken. Slikt blir det gjerne både nød og konflikter av. Og det er også funnet spor etter konflikter mot slutten av 1200 tallet. 

<b>DET FØRSTE MUSEET:</b> Først i 1906 ble Mesa Verde vernet mot hva vi i dag vil kalle røvere – folk som tok med seg arkeologiske gjenstander ut fra området. På dette bildet fra 1917, står arkeologen Jesse Walker Fewkes utenfor hva som ble det første museet med gjenstander fra Mesa Verde.
DET FØRSTE MUSEET: Først i 1906 ble Mesa Verde vernet mot hva vi i dag vil kalle røvere – folk som tok med seg arkeologiske gjenstander ut fra området. På dette bildet fra 1917, står arkeologen Jesse Walker Fewkes utenfor hva som ble det første museet med gjenstander fra Mesa Verde. Foto: Mesa Verde National Park

– Enkelte av dagens arkeologer ler litt av sine forgjengere som beskrev forsvinningen som et mysterium. Men sannheten er at ingen vet med sikkerhet hva som skjedde, og fortsatt er dette en av verdenshistoriens uløste gåter, avslutter vokteren.

<b>NYE TRÆR:</b> Den største hulebyen av dem alle, Cliff Palace, har 150 rom og huset engang mellom 100 og 120 mennesker. Legg merke til at selv om furuskogen i dag er tjukk utenfor hulebyen, var den ikke det den gang. Trærne ble brukt til fyring, verktøy og husbygging, så det var visstnok mye mer åpent landskap den gang.
NYE TRÆR: Den største hulebyen av dem alle, Cliff Palace, har 150 rom og huset engang mellom 100 og 120 mennesker. Legg merke til at selv om furuskogen i dag er tjukk utenfor hulebyen, var den ikke det den gang. Trærne ble brukt til fyring, verktøy og husbygging, så det var visstnok mye mer åpent landskap den gang. Foto: Johnny Haglund
<b>HØYDESKREKK:</b> De fleste hulebyene er bygget mot sør for å dra varme fra sola om vinteren. Men Balcony House er bygget mot øst. Her bodde det rundt 50 mennesker, og de kan neppe ha vært plaget av høydeskrekk. Arkeologer har funnet hodeskaller i bunn av stupet utenfor Balcony House, så ja, noen falt ut.
HØYDESKREKK: De fleste hulebyene er bygget mot sør for å dra varme fra sola om vinteren. Men Balcony House er bygget mot øst. Her bodde det rundt 50 mennesker, og de kan neppe ha vært plaget av høydeskrekk. Arkeologer har funnet hodeskaller i bunn av stupet utenfor Balcony House, så ja, noen falt ut. Foto: Johnny Haglund
<b>TJENTE GODE PENGER:</b> Familien Wetherills, med Richard i spissen (sittende foran i midten), var de første utenforstående som fant Cliff Palace i 1888. Og de tjente gode penger på å selge arkeologiske gjenstander fra hulebyene til museer og andre som vill betale.
TJENTE GODE PENGER: Familien Wetherills, med Richard i spissen (sittende foran i midten), var de første utenforstående som fant Cliff Palace i 1888. Og de tjente gode penger på å selge arkeologiske gjenstander fra hulebyene til museer og andre som vill betale. Foto: Mesa Verde National Park

Denne saken ble første gang publisert 15/07 2019, og sist oppdatert 15/07 2019.

Les også