Her tyter asfalten opp fra jordens indre

Jesus gikk på vannet, visstnok, og det er han i så fall ganske alene om. Med mindre man har besøkt Norge om vinteren, og gått på isen. Det hadde nemlig den engelske oppdageren Sir Walter Raleigh.

Da han kom til Trinidad i 1595 spurte han de innfødte karib-indianerne om det fantes et stoff han kunne reparerer sprekker i skuta med. De tok ham med hit, til La Brea sørøst på øya. Her fløt et tjærelignende stoff opp fra jordens indre, og Sir Raleigh fant at det svarte, seige stoffet utmerket godt kunne tette sprekkene. Han noterte sirlig i loggboken;

– Det et helt utrolig, innsjøen av tjære ligger der med en overflate det går an å spasere utpå, og som ikke smelter i solen om våren, som innsjøene i Norge.

Naturens gave

Innbyggerne på Trinidad kaller den «verdens åttende underverk», innsjøen ved småbyen La Brea. Lake Asphalt er om lag 10.000 kvadratmeter stor, og 75 meter dyp, og hele tiden bobler ny asfalt opp fra jordens indre.

Hva er så «naturlig asfalt?»

Paul Phillips er produksjonsleder ved utvinningsanlegget i La Brea, og tar imot Vi Menn på en brennhet dag. Temperaturen kryper mot 40 grader, men han insisterer på at vi må ha lange bukser og lange ermer når vi beveger oss ut på innsjøen.

– Asfalt lages rundt om i verden av en blanding bestående av grus og stein, der stoffet bitumen er bindemiddel, eller «limet» om du vil. Bitumen er et avfallsprodukt fra oljeindustrien, og det fremstilles i fabrikker.

Mister Philips peker utover sjøen foran oss;

– Det du ser her, er en innsjø av naturlig bitumen – det er asfalt som naturen selv har produsert. Den bobler opp til overflaten, og er av mye bedre kvalitet enn den bitumen som fremstilles i fabrikker. Vi utvinner og bearbeider asfalten og eksporterer den rundt hele kloden. Dette er rett og slet verdens beste asfalt – en gave til Trinidads befolkning.

Asfalterte New Yorks gater

Den første som skjønte at det var muligheter for god business her, var den amerikanske forretningsmannen Amzi Barber. På 1870-tallet hadde europeerne funnet opp en blanding av bitumen og grus, som de la på fortauene i blant annet Paris. Ryktet nådde over dammen, og i Washington bestilte president Ulysses Grant for et forsøk på å asfaltere en kortere veistrekning etter europeisk oppskrift.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Det ble vellykket, og i New York ønsket befolkningen seg noe annet enn brostein i gatene og granitt på fortauene. Det var hardt, glatt og ikke minst bråkete når hester med vogner trampet forbi.

Amzi Barber hadde hørt om asfaltsjøen på Trinidad, og i 1887 sikret han seg en lisens for utvinning fra de engelske koloniherrene på øya. Deretter startet han import av den svarte, tykke tjæren fra Karibia.

Slik gikk det til at New Yorks gater ble dekket med asfalt fra Trinidad. Og produksjonen bare fortsatte, da voksende byer over hele verden ønsket seg det svarte gullet fra Karibia. Trinidad fikk sin selvstendighet fra England i 1962, og etter hvert tok lokale myndigheter over driften av Lake Asphalt.

Paul Phillips er tydelig stolt over produksjonen.

– Her utvinner vi 240 tonn masse om dagen, når produksjonen går for fullt. 220 mennesker har sin arbeidsplass her, og geologer har beregnet at innsjøen vil produsere asfalt i minst 100 år til!

På gyngende grunn

Vi beveger oss ned til innsjøen, som for det meste består av en tørr, hard skorpe, som vi fint kan gå på. Her og der ligger små dammer av vann, som mister Phillips påstår er så rent at vi kan drikke det.

– Det finnes til og med små fisk som lever i det vannet, så rent og naturlig er alt her nede.

Vi går enda litt lenger ut, og kommer til et oppkomme der asfalten faktisk tyter ut av jordens indre. Produksjonslederen gir meg en pinne, og ber meg bevege meg forsiktig bort til en klissete pøl. Jeg går ned på huk, stikker pinnen i asfalten, og trekker opp en lang, seig stripe av naturlig asfalt. Det er en veldig spesiell opplevelse, men jeg kan ikke dvele ved den lenge, for jeg kjenner etter et lite halvminutt at jeg begynner å synke der jeg sitter på huk. Det kjennes naturstridig at asfalten kan være så myk, og samtidig så kald.

– Kom, kom, sier mister Phillips etter å ha tatt et bilde av meg med tjærepinnen.

– Vi vil ikke at en norsk journalist skal synke i asfaltsjøen. Det ville vært dårlig for businessen, gliser den høyreiste arbeidslederen.

Hardere asfalt

Det vil være en overdrivelse å hevde at produksjonsanlegget ved Lake Asphalt er en høyteknologisk affære. En enslig dumper graver masse rett opp av innsjøen, og tipper det i seks rustne jernvogner. Disse trekkes av en stålwire opp en vaklevoren trebane, før det hele tømmes i en silo.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

- Her varmes massen opp til 150 grader, for å koke ut vannet. Circa en tredjedel av massen blir til flytende asfalt, som tappes på tønner. Når tønnene er avkjølt, er de klare for eksport, sier produksjonsleder Phillips og tar oss med inn på lageret, der hundrevis av ferdige produkter er klare til å skipes ut i verden, via hovedstaden Port-Of-Spain.

– Vi eksporterer asfalten vår til USA, England, Tyskland, Kina, Japan, India, Sør-Afrika, Brasil.. ja over hele verden. Grunnen til at vår asfalt er så etterspurt, er de unike egenskapene den har. TLA (Trinidad Lake Asphalt) er hardere enn fabrikkprodusert bitumen. Det gjør at sluttresultatet blir en mer slitesterk asfalt, noe man spesielt trenger til flyplasser og motorveier. Med vår asfalt blir det mindre sporing i veibanen ved stor trafikkbelastning, og dermed går det lenger tid mellom hver gang man må legge ny asfalt.

Paul Phillips og kollegene hans er glade for å ha en trygg jobb.

– Lake Asphalt er vårt eget lille underverk, og det kommer til å skaffe oss jobb og levebrød i flere generasjoner.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn

Denne saken ble første gang publisert 12/07 2019, og sist oppdatert 02/07 2019.