Snur døgnet og isolerer seg fra familien: – Jeg er heldig som har Per Christian

– Etter nyttår flyttet jeg inn i min lille skriveleilighet. Her er jeg helt alene, og ingen andre får komme inn. Besøksforbudet er absolutt. Selv slipper jeg ikke ut før jeg er helt i mål med boken, forteller Unni Lindell (66).

Hun bruker vinteren og våren til å skrive på sin tredje bok om den unge politibetjenten Lydia Winther, med «Snø» som kallenavn.

Den heter «Dukken i tauet» og kan bli en like stor suksess som de to første når den kommer ut i september. «Nabovarsel» og «Fremmedlegeme» er av de mest solgte og strømmede bøkene de siste årene.

Skrivehulen i Bærum

Det er ikke rart Unni bruker all sin tid på å lage en minst like bra oppfølger.

– Jeg snur døgnet, skriver, spiser litt, skriver, sover, ja, klokken ser jeg ikke på. Det er det som gjør at det er så suverent å være i fred. Det er ganske så effektivt. Derfor vil jeg ikke ha besøk i skriveleiligheten. Her er det kun meg og «Snø» som bor. Vi trives med hverandre, men sliter hverandre også ut, sier Unni og ler.

– Hvordan er skrivehulen din som ligger i Bærum?

– Leiligheten er på 57 kvadratmeter og har stue, kjøkkenkrok, gang, bad og separat soverom. Jeg elsker å være her!

– Har du noen ritualer når du stenger deg inne?

– Ingen ritualer. Bare steinhard jobbing. Skriving er ikke romantisk, som mange tror.

– Er det noe du «må» ha av næring?

– Nei, litt sjokolade er bra. Men jeg er dårlig på turgåing og frisk luft, går ut på verandaen og snuser litt innimellom, det er det.

– Ingen får lov til å besøke deg, heller ikke dine kjære. Ser du noe til familien din når du isolerer deg?

– Jeg er kun hjemom i helgene og for å se til mann og barnebarn av og til, ellers skriver jeg hele døgnet. Flere forfattere kan skrive på kafeer eller tog, mens jeg må ha total ensomhet. Jeg tror du må være alene eller ha en partner som forstår hva som kreves for å lykkes som forfatter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

– Jeg er heldig som har Per Christian, kjæresten min gjennom 49 år. Han respekterer det jeg kaller skrivenervesystemet mitt, forteller Unni.

Les også: Krimforfatter Hanne Rohde: – Jeg har ingen planer om å gi opp Harald

Ektemannen Per Christian Garnæs

I påsken tillater imidlertid Unni seg å se litt til ektemannen Per Christian Garnæs (67) og resten av den nære familien.

– I påsken er jeg på fjellet i vår leilighet på Nesfjellet i Hallingdal. Der er også våre to sønner, svigerdøtre og fire barnebarn i alderen syv til 12 år. Alle går på ski, bortsett fra meg.

– Leiligheten ligger midt i slalåmbakken, så jeg sitter på verandaen med et glass vin og ullteppe og vinker til ungene som farer forbi. Selv har jeg ikke vært på ski på tredve år. Kan ikke fordra det.

– Nordmenn er opptatt av påskekrim. Hva tror du er forklaringen?

– Påskekrim er et norsk fenomen. I utlandet vet ikke folk hva det er. Det begynte med et oppslag i Aftenposten for hundre år siden. «Bergenstoget plyndret i natt» ble av mange lest som en realitet, men var kun reklame for en krimbok. Så var tradisjonen i gang.

Unni røper litt om hva leseren kan forvente seg i «Dukken i tauet».

– Tematikken er gamle synder som ikke bare dukker opp igjen én gang, men som gjentar seg flere ganger. «Synden» ser opplagt ut, men selvsagt er ikke ting slik de ser ut. Lydia Winther, alias «Snø», viderefører krimbøkene mine. Marian Dahle er jo sjefen hennes, så mitt gamle krimunivers er med, forklarer forfatteren.