Slik skriver du filmmanus

Søndag ble Oscar-statuetten delt ut for 83. gang. Å gå til filmen er en drøm for mange. Det finnes dem som kaster seg ut i verden med store visjoner, grandiose drømmer og innleid kamera.

Noen overlever, men for de aller fleste kan slikt fort gjøre vondt; resultatet blir gjerne et søtt forsøk med voksende affeksjonsverdi og lån i banken. Det er imidlertid ikke grunn nok til å gi opp. Poenget er å begynne i riktig ende.

Alfred Hitchcock sa en gang at en bra film trenger tre ting; et bra manus, et bra manus og et bra manus. Mannen bak blant annet «Elling»-filmene, Axel Hellstenius, gir deg en lekse i manusskriving.

Hemmeligheten

Utallige bøker er skrevet om hvordan man skal skrive dramatiske historier. Axel Hellstenius sverger til en praktisk tilnærming.

- Min erfaring er at den beste måten å lære på, er prøving og feiling. Begynn med dine egne historier. En god regel er å begynne med en hemmelighet, en pinlig eller flau historie. En dramatisk historie er ofte en hemmelighet som avsløres. Hemmeligheten er motoren i historien, det som får oss til å bli sittende og følge med. Handler historien om deg, er det bare å bytte kjønn, alder og navn. Det fungerer helt fint. Så har du en hovedperson.

Aktiv handling

En pinlig historie er vel noe de fleste kan skaffe til veie, men den ligner jo sjelden på en film der den gjemmer seg inni hodet. Så hva gjør vi? Ifølge Hellstenius er det viktig at alle karakterene har et mål.

- Gi karakteren et mål og pøs på med vanskeligheter. Karakterene må handle, de må virkelig ville noe, ellers blir det ingen fremdrift i historien. Det er konsekvensene som gjør handlingen spennende, altså må man bruke den karakteren i historien som har mest handlingskraft. Kroneksempelet på dette er "Gjøkeredet" med Jack Nicholson. I utgangspunktet - boka til Ken Kesey - er indianeren hovedpersonen, men fordi han kun er tilskuer til hele handlingen, har manusforfatterne blitt nødt til å skifte hovedperson.

Undertekst

I motsetning til bøker har filmen et visuelt språk. Hellstenius understreker at det er handlingene til karakterene som forteller den egentlige historien.

- Det karakteren din gjør, er sannheten om motivene hans. Det er handlingene vi tror på. Dialogen er kun et vindu inn i tankene på karakteren. Tenk deg en scene mellom en gutt og en jente som går langs en vei, der jenta triller en 30 år gammel sykkel.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Gutt: - Fin sykkel.

Jente: - Takk.

Gutt: - Har du kjøpt den ny, eller?

Jente: - Nei, jeg har fått den av tanta mi.

Gutt: - Den var kjempefin, altså. Nesten ikke rust.

Og så videre. Scenen handler ikke om sykkelen. Det er jenta gutten er interessert i, ikke sant, men det kamufleres i en overført betydning. Dette kalles undertekst. Det er en veldig viktig del av dialogen, og er noe man lærer. Hvis dialogen går i overtekst, brister illusjonen, og scenen slutter å fungere.

Rekvisitter

Et annet viktig aspekt ved filmspråket, er bruken av rekvisitter. Ved å lade rekvisitter med emosjonell verdi, forteller man historien uten å overforklare den. I eksempelet med jenta og gutten og sykkelen, kan sykkelen brukes videre i fortellingen som en ladet rekvisitt.

"Ringenes herre" er et nærliggende eksempel å vise til når det gjelder rekvisitter, flirer Hellstenius.

- At hele universet skal kunne gå under på grunn av en ring, det er helt absurd. Vi kjøper det likevel, fordi de bygger opp hele universet rundt denne logikken.

Bok til film

Det er viktig at stoffet du jobber med er det mest interessante du kan tenke deg. Da blir det best resultat, mener Axel Hellstenius.