Overdreven undergang
Velkommen til 2012. Si farvel til all logikk og moderat bruk av filmatiske virkemidler. Og til verden slik vi kjenner den.
2012 - USA 2009. Regi: Roland Emmerich. Med: John Cusack, Amanda Peet, Chiwetel Ejiofor, Thandie Newton, Oliver Platt, Thomas McCarthy, Woody Harrelson, Danny Glover
Aldersgrense:11 år
Vel er premieredatoen for denne filmen fredag den 13., men en langt mer uheldig dato synes å være 21.12. 2012. Dette er tidspunktet da de gamle mayaenes kalender slutter, og med det hele verden, om vi skal tro spådommene. Det tror jeg ikke vi skal, men det hindrer naturligvis ikke den gigantomane katastrofefilmskaperen Roland Emmerich å lage film om det. For troverdighet har aldri vært fyrens førsteprioritet.
Her skal det altså handle om intet mindre enn verdens undergang. På grunn av noen interplanetariske tilfeldigheter (dette har altså ikke noe med menneskenes rovdrift på miljøet å gjøre) begynner klodens indre regelrett å koke, med alt det medfører av jordskjelv, tsunamier, vulkanutbrudd og kontinentforskyvninger. Framfor å dvele på millionene av mennesker som omkommer, velger Emmerich å følge noen få individers forsøk på å flykte fra apokalypsen.
Ikke helt ulikt «Independence Day» inkluderer figurgalleriet en forfatter (John Cusack), en forsker (Chiwetel Ejiofor) og en president (Danny Glover), som alle følges med et nærmest totalt fravær av logikk og sannsynlighet. Gjennom disse «menneskelige skjebnene» formelig tvinger regissøren fram de mest sentimentale følelser hos publikum.
To og en halv time i Emmerichs vold gir i sannhet følelsen av å bli både emosjonelt og audiovisuelt voldtatt.
Roland Emmerich er nemlig en filmskaper som aldri kan ha hørt uttrykket «Less is more». Med sitt skamløse overforbruk av samtlige av filmmediets virkemidler, kan han egentlig ikke sammenlignes med noen andre enn seg selv. Og «2012» er kanskje hans aller mest avsindige og fornuftstridige film. Men samtidig hans mest spektakulære. Husker du scenen i «Knowing» hvor Nicholas Cage nesten blir truffet i hodet av et styrtende fly? «2012» består nesten utelukkende av slike sekvenser. Gud hjelpe oss, sier nå jeg.
Men en ting er å lage storslått popcorn-underholdning av at kloden går under. En annen ting er å la våre helter slippe unna sprekkende jordoverflater, flytende lava og det som enda farligere er av løpske naturkrefter i komplett utrolige «det var sannelig på håret»-episoder med kun sekunders mellomrom. Men det kanskje aller drøyeste er at regissøren lar karakterene prøve å redde sine skrantende familierelasjoner oppe i det hele. Denne filmen skal nemlig ikke bare kjennes i ørene og mellomgulvet, man skal sannelig få både klump i halsen og varme i hjerteregionen også.
Selv syntes jeg «Independence Day», med sin megalomane og hjernedøde patriotisme, bare var irriterende. Mens «10.000 B.C» ble for konstruert og klissete. «The Day After Tomorrow» hadde imidlertid ansatser til en slags storslagen og kitchy type katastrofefilm som Emmerich tar absolutt hele veien ut i «2012».
Hvis du klarer å stenge ute både logikkens røst og den stemmen som skriker imot overdreven manipulering av følelsene, kan «2012» faktisk være filmen du vil ta med deg til jordas undergang.
SE VIDEO AV 2012
Denne saken ble første gang publisert 12/11 2009.