Outkast møter tysk sci-fi

Janelle Monae
Metropolis - The Chase
Bad Boy/Warner

(SIDE2): Overskriften er teit, men det er med vilje. Og det er nesten sant. Å putte denne utgivelsen i en egen sjanger går ikke, for låtene går i alle retninger, med utradisjonell R&B i bunn. Kall Janelle Monaes skive hva du vil, bare du kaller den bra.

P. Diddys nyeste funn er en 23 år gammel Atlanta-basert Kansas-jente med en eldre, fantasifull, meget sjarmerende sjel, og den ofte ikke så avanserte mogulen har antakelig latt henne gjøre som hun vil på sin Bad Boy-debut; Året er 2719 og vi er i en verden hvor vår heltinne har rollen som roboten Cindi Mayweather, som forelsker seg i et menneske. En stor fy-fy.

Men det fiktive eventyret kommer ikke i veien for ekte musikk. Janelle synger som en engel, og det lyder alltid lekkert, kanskje også fordi hun kler den lekne produksjonen i regi av kollektivet Wondaland, med assistanse fra Big Boi fra Outkast. (Selv om hans sære partner Andre 3000 virker mer nærliggende.)

Soul, kabaret, hip-hop-sound med DJ som scratcher, musikal, gitarsoloer, pop. Alt dette uten at det blir påtatt, og selv om hun er på en annen planet, over syv hundre år i fremtiden, får hun inn referanser som Afrika og Moses. På singelen «Many Moons» låner hun fra «Pinball Number Count», som er gjort kjent av amerikansk barne-TVs «Sesame Street».

Når Janelle hun åpner albumet med å advare om at hun er en «alien fra outer space» hinter hun om at det innebærer litt andre toner enn normalt, men det tar ikke lang tid før «Metropolis» lyder både trygt og veldig menneskelig. I alle fall fylt med sjel.

Syv spor er for kort for et fullstendig konseptalbum (og kanskje for langt for en EP), men Janelle Monaes kommende «offisielle debut» kan fort ende opp med å fylle en hel terning. Hvis P. Diddy fortsetter å la hennes fremtidsmusikk være i fred.

Denne saken ble første gang publisert 26/08 2008.