Dylans mange sider
Les en kjenners guide til en legendes beste skiver.
(SIDE2): His Bobness er tilbake! Og for å lade opp til konserten har vi bedt Dylanolog Johnny Borgan velge ut kremen av kremen i Bob Dylans mangfoldige musikalske univers.
Tiår for tiår, skive for skive. Dette er en kjenners guide til en stor kunstners karriere.
Over til deg Johnny, for del 1 av en fantastisk gjennomgang av det beste fra Bob Dylan...
Stor anledning
Det er alltid en begivenhet når rockens Shakespeare og sangens Picasso krysser våre veier igjen. Det er på måneden 47 år siden han ga ut sin selvtitulerte debutplate, og for å gi en kick-start til en nybegynner, en restart til en frafallen, og en påminnelse til den som har kommet til langs veien, gir vi i det følgende tips til oppvarming og forberedelser til onsdagens konsert i Oslo Spektrum.
De to første konsertene på turnéen, begge i Stockholm, viser at Dylan er i godt driv, og med stort spenn i repertoaret – han skiftet ut 13 av 17 sanger fra den første til den andre konserten, og overrasket alle med live-debut av «Billy» den første kvelden, og en meget sjelden versjon av «One More Cup of Coffee» den andre. Gamle og nye sanger i en fin miks, og jammen tok han også ikke fram gitaren igjen, samtidig som han krydret konsertene med masse munnspill. Dette virker lovende!
Intet gjenferd
Det er viktig å understreke at Bob Dylan ikke på noen måte er et omreisende gjenferd fra seksti-tallet, men i høyeste grad en kunstner som har levert betydelige musikalske og poetiske bidrag gjennom hele karriéren, både som studioartist og gjennom sin utrettelige turnévirksomhet. Han blir årlig foreslått til Nobelprisen i litteratur, han har mottatt priser, æresdoktorater og utmerkelser verden over, og har i de siste årene imponert både som maler med utstillinger verden over og som suksessrik radio-DJ i «Theme Time Radio Hour», der han villig plateprater om musikk og artister som han selv finner verdifulle og verdt å formidle til stadig flere interesserte lyttere.
Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!
I det følgende gis det ikke et forsøk på å ramse opp en liste over det beste Dylan har gjort, som i noen tilfeller ville tvinge gjennom unødvendig tunge, om ikke umulige valg, gitt det store spekteret i hans produksjon. I det følgende gis det derfor i stedet smaksprøver på sentrale deler av hans produksjon, som på ulik måte viser spennet, bredden, dybden og utholdenheten i hans mangslungne karriére.
Les videre for Johnnys gjennomgang av Dylans studioplater fra 1960-tallet til i dag!
60-TALLET
Freewheelin (1963)
Det store gjennombruddet, alene med stemmen, gitaren og munnspillet og en lang rekke låter som skulle vise seg å bli klassikere hver for seg, grunnlag for hundrevis av coverversjoner, fra de ble spilt første gang og fram til i dag. Han maler sitt «Guernica» med «A Hard Rains A-Gonna Fall», gir ungdommelig sinne mot krigsherrene et evig uttrykk i «Masters of War», uttrykker håpet om bedre tider i «Blowing In The Wind» og skildrer kompleks kjærlighet i «Dont Think Twice, Its Alright».
Highway 61 Revisited (1965)
Trubaduren og kongen av folk har blitt en provoserende rockesanger med hardtslående elektrisk og bluesbasert backing, surrealistiske og symbolladede tekster, og gir her de klassiske psykologiske og samfunnsmessige tema en poetisk og vokal behandling som rocken tidligere før ikke hadde sett maken til. Igjen viser Dylan vei. «Like A Rolling Stone» toppet i 2004 listen over tidenes 500 beste låter, han behandler kafkaeske tema i «Ballad Of A Thin Man» og kjører dybdeanalyse av samtiden i den fantastiske «Desolation Row».
70-TALLET
Blood on the Tracks (1975)
Det ultimate singer/songwriter-album som dypdykker i kjærlighetens mangfoldige innvirkning på våre liv, gjennom komplekse fortellinger og drivende akustisk komp, slett ikke bare det skilsmisse-albumet som det ofte forenklet blir omtalt som, – her er alle fasene, fra forelskelsen i «Youre Gonna Make Me Lonesome If You Go», kjærlighetens legende kraft i «Shelter From The Storm», sinnet og aggresjonen i et forhold som går mot slutten i den bittersøte «Idiot Wind» og sorgen i «If You See Her, Say Hello», den herlige melankolien i «Simple Twist of Fate» og den forrykende road-movien «Tangled Up In Blue»! Wow for en plate – og for en lykke å kunne høre den for første gang.
Street Legal (1978)
Et underkjent mesterverk innspilt i all hast midt under verdensturnéen, et album som vitner om selvransakelse og eksistensiell søken – man bombarderes med bilder og symboler i den fantastisk gyngende «Changing of the Guards», man leter etter mening i «Senór», etter ny kjærlighet etter å ha blitt brent tidligere i den vakre «Is Your Love in Vain», man skriker ut sin desperate ensomhet og jakt etter forløsning i «Where Are You Tonight». I etterpåklokskapens klare lys ser man forvarselet om gospelperioden som startet med neste plate.
80-TALLET
Shot of Love (1981)
Siste album i gospeltrilogien, og det sekulære perspektivet er på vei tilbake, tvisynet og undringen avløser de enklere og mer bastante forklaringene som preget de to foregående albumene. En sprø Sun Studios-klang, et solid rockekomp og en opplagt vokalist viser at han ikke har tenkt å legge inn årene på en stund. Et altfor oversett album, med høydepunkter som den sjarmerende «Heart of Mine», den enkle hyllesten til «Lenny Bruce», den steintøffe tittellåten, det senere tillagte bonussporet «Grooms Still Waiting at the Altar» kommer rullende som et godstog uten bremser – og akk, de nydelige balladene «In the Summertime» og «Every Grain of Sand», den siste en av Dylans virkelig store låter gjennom tidene, komplett med nydelige munnspillsoli. Her kommer tvil, tro og eksistensialistisk dybde sammen i en høyere enhet.
Oh Mercy (1989)
Albumet runder av et tiår med mye famling fra Dylans side, både musikalsk, produksjonsmessig og tekstmessig – han har lett etter en måte å være Dylan på inn i nye tider og inn i ny teknologi – endelig faller brikkene på plass igjen, og i dette første samarbeidet med stjerneprodusenten Daniel Lanois lager han nok et fantastisk album, med sterke låter, strålende sang og en spennende produksjon. I det nok et tiår går mot slutten, er Dylan i støtet igjen. Den mørke balladen om «Man In the Long Black Coat» bringer folkballadetradisjonen videre, den vakre selvransakelsen lyser i «What Good Am I», den aggressive refseren slår til i «Political World» og den ensomme elskeren setter fabelaktig ord på sine følelser i «Most of the Time», i reneste «She Thinks I Still Care»-klasse. Historien om albumets tilblivelse er strålende skildret i første bind av Dylans selvbiografiske «Chronicles». Et mesterverk – igjen!
Artikkelen fortsetter under bildet
90-TALLET
World Gone Wrong (1993)
Dylan går tilbake til røttene, og gir oss, ensom med sin gitar og sitt munnspill, en sterk samling av gamle blues- og folklåter, som også ble belønnet med Grammy-pris for Best Traditional Folk Album. Her besøker han sine gamle helter som Mississippi Sheiks, med versjoner av «Blood In My Eyes» og «World Gone Wrong», og Blind Willie McTell med versjoner av «Delia» og «Broke Down Engine». Albumet toner nydelig ut med hymnen «Lone Pilgrim»: «Go tell my companion and children most dear/To weep not for me now I'm gone/The same hand that led me through scenes most severe/Has kindly assisted me home». Var sirkelen sluttet etter tredve år med plateinnspillinger, der han igjen gikk tilbake til tradisjonen, som i debutalbumet, og gjorde de gamle låtene til sine egne med dypfølt vokal intensitet og virtuost gitarspill? Fri fra en platekontrakt som forutsatte nye innspillinger, gikk han fra dette og inn i framtiden. Nå skulle han ikke gi ut noe før han fikk ordentlig lyst!
Time Out of Mind (1997)
Og lyst fikk han igjen. Han har selv fortalt at han ikke trodde på flere sanger fra egen hånd, men at inspirasjonen fra en økende skare med unge fans på konsertene, kombinert med at han ble innesnødd på ranchen sin i heftig vintervær, gjorde at sangene kom flytende igjen. Resultatet ble ett av hans karrieremessige store høydepunkter, på alle måter. Han mottok tre Grammy-priser, blant annet for Album of the Year (for første og eneste gang), og for beste mannlige rockevokalist på låta «Cold Irons Bound». Nok en gang er det Daniel Lanois bak spakene, men i tett samarbeid med Dylan om det musikalske uttrykket, som denne gangen er en ren revisjon av måten å spille blues på, inspirert av tradisjonen, men også en fornyelse av den. Tekstene handler om erkjennelsen av forgjengelighet og at livet ikke varer evig, passende utgitt etter at Dylan selv ble alvorlig syk sommeren 1997 – dog med albumet ferdig produsert i god tid før sykdommen. «Love Sick» er prologen, nok en klassisk måte å beskrive kjærlighetens videverdigheter på, både tilbakeskuende lei og ungdommelig forelsket på samme tid, «Im sick of love», utbryter han lakonisk. «Not Dark Yet» er like mørk som tittelen tilsier, modig stirrende skjebnen i hvitøyet, den fine «Trying To Get To Heaven» likeså. Albumet ender ut med en Robert Burns-inspirert «talking blues», den over seksten minutter lange «Highlands», som på en både poetisk og humoristisk måte skildrer jeg-personens betraktninger og observasjoner på vei inn i solnedgangen, lakonisk konstaterende: «The party's over, and there's less and less to say/I got new eyes/Everything looks far away.» Avskrevet mange ganger de siste årene, slengte Dylan nok et ess i bordet, og imponerte en hel verden med sin stayer-evne og sin evne til å skildre nye faser av livet på en moden og kreativ måte.
2000-TALLET
Love and Theft (2001)
Passende utgitt på selveste 9/11, kommer Dylan med sine apokalyptiske og profetiske visjoner nok en gang, som i High Water: «Coffin droppin in the street/Like balloons made out of lead». Gulp! Fra tøft skråblikk på tiden vi lever i, til reneste crooner-ballader i Bing Crosby-stil, som i «Bye and Bye» og «Po Boy» overrasker Dylan nok en gang med sin evne til å fornye seg, selv om han bader i tradisjonelle musikalske stilarter med et tett og samspilt band, for øvrig med stammen fra turnébandet på hans evigvarende turné, gjerne kalt «Never-Ending Tour», som startet i 1988 og fortsatt pågår. Denne gangen var det Dylan, under psevdonymet Jack Frost, som selv fikk viljen sin som produsent, med meget vellykket resultat. Her beviser han også at han fortsatt virkelig kan synge, selv om en del neppe ville sluppet småpikene sine ut sammen med den «Moonlight»-syngende og nå bebartede Bob.
Modern Times (2006)
Skal det da ingen ende ta? For første gang på tretti år topper Dylan nok en gang listene, både i USA, i England og en rekke andre europeiske land, deriblant Norge. Bob har tydeligvis slått seg til ro med å levere arkaisk musikk i en ny tid, men med alt annet enn gammeldagse observasjoner og kommentarer. Musikken ruller friskt som en fjellbekk, og albumet rommer et stort spekter av både stilarter og tema, fra Chuck Berry-aktig rockabilly med «Thunder On the Mountain», til den romantiske crooner-balladen «Spirit On the Water», med den nærmest sjeldent publikumfrierske passasjen: «You think I'm over the hill/You think I'm past my prime/Let me see what you got /We can have a whopping good time». Det burde være unødvendig å si at publikum jubler både benektende og bejaende på dagens konserter. Også denne gangen ble det en rockevokal-Grammy, for den swingende «Someday Baby». Den utrolig betagende «Nettie Moore», basert på en 1800-tallsballade får oss til å gråte, og den avsluttende balladen, «Aint Talkin'», med sitt gamle bluegrass-refreng, komplett med vakkert cellospill og mørk og mystisk stemning, bærer bud om at Dylan fortsatt er i stand til å skrive sanger og formidle stemninger på en måte de færreste gjør ham etter. Her bekrefter han sitt testamente, det om at sangene er hans leksikon og bønnebok, og at hans eget bidrag er med på å fylle ut de hullene som ingen andre klarte å fylle.
Together Through Life (2009)
Neida, jeg har ikke hørt den, men den er på vei, og rapportene fra de som har lyttet til den, er oppsiktsvekkende – igjen – denne gangen rapporteres det om texmex-feel med David Hidalgo på accordion, en Hidalgo som etter sigende også skal være med i turnébandet i vår. La oss endelig håpe på det. Fortsatt snakker man om sløye kommentarer med velplassert ironi til verdenssituasjonen, og drivende countryrock på sitt beste – flere har allerede antydet at dette kan bli en av årets store plater. Og tittelen er treffende, der han fortsatt følger oss gjennom livet – og vi ham – den som har ører, hør! Får vi høre noe fra den i Oslo, tro?
Les mer på Side2s musikksideronsdag morgen for Johnny Borgans gjennomgang av Dylans skjulte skatter og liveplater!
Denne saken ble første gang publisert 24/03 2009.