Den som venter på noe godt...
Guns 'n Roses nye album har man ventet på i 14 år. Har det virkelig vært verdt det?
Guns 'n Roses
Chinese Democracy
Geffen
(Side2:) Du kan si svært mye om Axl Rose, men at han har hatt hastverk med å få ferdig «Chinese Democracy» kan du i hvert fall ikke si.
Hvis du virkelig drar det ut kan du si at dette albumet ble påbegynt i 1994. I hvert fall var det første gang Axl uttalte at bandet skrev ny musikk etter utgivelsen av «The Spaghetti Incident?»
Det har i hvert fall ikke kommet noe nytt studioalbum siden 1993 fra bandet, og selv om Slash, Izzy og Duff alle er borte fra det Guns 'n Roses som en gang var så er de nå tilbake. Etter diverse skriverier kan man også gå ut ifra at albumet kostet nærmere 100 millioner kroner å lage.
Spørsmålet er da selvfølgelig:Er det noe bra?
Dette er et album som så absolutt ikke passer til den tiden vi lever i. Det er overprodusert, overfokusert og overkult. Dette er den typen rockealbum som ble gitt ut av Led Zeppelin, Deep Purple og for så vidt Pink Floyd i tidligere tider. Her er det konsepter fra A til Å, alt er ned til fingerspissene justert på millimeternivå.
«Pink isn't well»
Her får du powerballader, kraftfulle metaltrøkk og nydelige rockeviser. Alt blandet sammen til en finpyntet rett servert av Axl Rose og bandet hans. For selvfølgelig nok er dette hans album, med en del bandmedlemmer som backingmusikere. Litt som Roger Waters vs. Pink Floyd og «The Wall» samt «The Final Cut.»
«He stayed back at the hotell»
Ikke det at musikerne ikke kan sine saker, både Buckethead og Finck på gitar kan sine saker slik man må i et metalband. Her er det nemlig gitarsoloer slik det skal være. Lange, seige greier som nydelig kryper ut gjennom høyttalerne.
«. and he sent us along as a surrogate band»
Sangene? OK, det er muligens ingen «Paradise City» her, men det er likevel flere potensielle Guns-klassikere. På «There Was A Time» kan man si at rockeballade-Guns kommer fram, en versjon av bandet som enda mer står fram på «Streets of Dreams.»
At konseptene får fly hører du på «Better» - en sang som har så mange ideer og sider ved seg at den kunne ha fylt ut et helt album for Limp Bizkit. Det at bandet kan rocke får du også i full mundur - på en sang som «Riad N'The Bedouins» rocker bandet som det ikke har gjort siden, vel, starten.
«. to find out where you fans really stand»
Det muligens eneste du kan argumentere mot albumet er at det kanskje høres litt lite ut som «klassisk» Guns 'n Roses. Hva hadde du egentlig forventet i 2008? Det er uansett hvordan du snur på det et skikkelig rockealbum. Det er også lett å svelge at dette albumet mest av alt er Axl Rose med diverse musikere. Akkurat som at Pink Floyd fungerte når Roger Waters tok kontrollen (derav mellomtitlene), så fungerer Guns svært godt med Axl i førersetet.
Et nydelig hardt rockealbum. Det kommer altfor få av dem.
Les også: Hør Guns 'n Roses her (med topp 5-sanger fra Guns!)
Denne saken ble første gang publisert 21/11 2008.