Coltranes farvel

John Coltrane (1926-67) var en av jazzens aller viktigste stemmer. Denne samlinga forteller oss hvor han var mot slutten av sitt liv.

Foto: Presse
Publisert

John Coltrane
The Impulse! Albums: Volume Three
Impulse!/Universal

Tenor- og sopransaksofonisten, komponisten, bandlederen og visjonæren John Coltrane kom veldig langt i løpet av sitt korte liv. Gjennom store deler av 50-tallet var han med i bandene til en rekke giganter som Miles Davis, Dizzy Gillespie og Thelonious Monk.

Mot slutten av dette tiåret var han mer og mer klar for å stake ut retninga sjøl og da plata «Giant Steps» så dagens lys i 1959, var verden plutselig klar over at Coltrane var en original av svært sjeldent kaliber. Han var en stillfaren mann som tenkte dype tanker, noe som også reflekterte seg i musikken hans.

Han utviste en enorm styrke i spillet sitt og han var en melodiker av rang noe som for tusener viste seg spesielt på albumet «Ballads». De siste åra han levde tok imidlertid musikken ei helt annen retning, noe som hadde mye med Coltranes stadig sterkere religiøse orientering å gjøre.

Det er de fem siste platene til John Coltrane vi blir servert her. De to første samlingene omhandla årene fra slutten av 50-tallet og fram til 1965. All musikken her er spilt inn i 1965, men utgitt mellom 65 og 67, og det er nok en gang fem plater som er samla også i denne boksen: «The John Coltrane Quartet Plays», «New Thing at Newport» der etterfølgeren Archie Shepp og hans band spiller ei like viktig rolle, «Ascension», «Meditations» og «Kulu Sé Mama».

Sjøl om alt altså skjedde i løpet av bare ett år, så er det godt mulig å høre hvilke enorme forandringer som skjedde med Coltrane og hans uttrykk. På «The John Coltrane Quartet Plays» får vi fire låter – «Chim Chim Cheree», «Song of Praise», «Nature Boy» og «Brazilia» – som blir tolka relativt tradisjonelt, men som samtidig klart tyder på at Coltrane er på vei et annet sted.

Deretter blir musikken friere og friere og Coltrane utvider kvartetten sin med stadig nye musikanter som sjølsagt fører til helt andre lydbilder.

På mange vis oppleves flere av disse innspillingene som rop eller som en søken etter noe større. Coltrane var jo også tydelig på sin søken etter noe guddommelig og universelt og det er sterke uttrykk på et helt nytt vis vi presentert av John Coltrane også mot slutten av hans alt for korte liv og karriere.

Hvis noen har ønske om å sette seg inn i musikken til en av jazzens aller største personligheter, så er det kanskje ikke med disse innspillingene man bør begynne. De er uansett viktige for å skjønne dette komplekse og geniale mennesket og anbefales voldsomt etter at hans tidligere musikk bør ha blitt en del av ethvert møblert hjem.

Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!

Denne saken ble første gang publisert 03/02 2009.

Les også