A-ha brøt lydmuren

a-ha
Foot of the Mountain Tour
Oslo Spektrum
Utsolgt

Denne anmelder har sett a-ha live en rekke ganger, fra de spilte i Drammenshallen rett etter at «Take on Me» hadde gått til topps i USA. Siden den gang har det bare gått oppover for å si det sånn. Da gutta inntok Ullevål stadion for noen år tilbake som det første bandet noensinne, var det som om himmelen løftet seg – så bra var det.

Tiår eldre enn gjennombruddet hadde a-ha funnet en form som var tett og tidvis original. For ikke bare hadde de et bredt repertoar. Ikke minst har bandets røffe og fiffige sans for estetikk gjort konsertene ikke bare et møte med musikken, men en estetisk nytelse. (Og da mener jeg ikke de kvinnene som skrek seg hese etter de tre karene på scenen).

Lurvete lyd
A-ha blitt et liveband å regne med. Det var derfor utrolig synd at første halvdel av konserten i Oslo Spektrum fredag ble skjemmet av tidvis ubalansert lyd.

Helt fra starten med «The Sun Always Shines on TV» var Morten Harkets vokal langt ekstremt mer hørbar enn både Pål Waaktaar-Savoys gitar og Magne Furuholmens lekne tangenttrylleri. Hvem som ikke hørte hvem er ikke godt å si. Men det sier svært mye om kvaliteten på Morten Harkets sangstemme at dette ikke ødela inntrykket mer enn det gjorde. Det tok imidlertid litt lang tid før det ble rettet opp.

Sterke kort
Når det skjedde, fremsto a-has nest siste turné som en blanding av sikre hits og norsk ydmykhet.

A-ha har mange sikre kort å velge mellom. De utelot mye. De velger nennsomt fra «Foot of the Mountain»-platen med «Riding The Crest» som en «höjdare», men deler like rikelig av «Scoundrel Days», «Stay On These Roads» og «Hunting High And Low».

Det hele er pakket inn i et synth- og elektronikabilde som både er et nikk til gruppas første dager og som nettopp er så fremtredende a-has siste album. Dermed lyder gode gamle låter freshere enn på lenge.

Det er alltid blitt påpekt at gutta aldri har vært noen scenepratere, men når de gjør det, virker det om mulig enda mer ekte, i alle fall på oss nordmenn. Det er nesten så det blir litt alvorstungt når både Magne og Morten inderlig takker folk for at de har brukt fredagskvelden på dem. Men gutter da! Det får kanskje være grenser for ydmykhet.

Bra nytt, bra gammelt
Høydepunkter for undertegnede var definitivt «Riding The Crest», «The Blood That Moves The Body», «I Dream Myself Alive», «Hunting High and Low», og «Foot of the Mountain» for ikke å snakke om det røffe ekstrasettet bestående av «Cry Wolf», «Analogue» og «The Living Daylights».

Og så selvfølgelig «Take On Me». Ubesudlet av tidsånden fremstår den akkurat slik vi er vant til å synge den, totalt på kollisjonskurs med Morten Harkets klokkeklare røst selvfølgelig.

Denne saken ble første gang publisert 07/11 2009.