Merete og Erox fra «Redningshundene» på NRK
Merete fra «Redningshundene»: Særlig én hendelse har satt dype spor
Med sin firbente venn har hun vært tett på død og katastrofer, og har flere ganger vært med på å redde liv. – Det blir definitivt en livsstil, sier Merete G. Hauger.
Hvert år blir 1700 mennesker meldt savnet i Norge. Så fort politiet slår alarm, står frivillige fra organisasjonen Norske redningshunder klare for å rykke ut på leting etter dine og mine kjære.
Merete G. Hauger (57) er en av disse modige ildsjelene, og denne vinteren er hun å se sammen med sin firbente bestevenn Erox i NRK-serien «Redningshundene».
– Jeg tenkte at TV-programmet var en fin måte å vise resten av befolkningen hva det er vi faktisk gjør i NRH, sier Merete, som har holdt på med redningshund i snart 20 år.
Her og Nå møter Merete hjemme på småbruket til henne og politi-ektemannen – som også bruker hunder i sitt arbeid.
Her driver de et hundepensjonat og har hester, i tillegg til å tilbringe tid med barn og barnebarn.
Les også: Sjekk om du er en av dem som kan ha hund
«Redningshundene» på NRK
Når som helst kan Merete få et såkalt «utkall», der hun og Erox (8) blir bedt om å reise ut på aksjon for å søke etter mennesker – og i beste fall redde liv.
– Det blir definitivt en livsstil. Jeg kan få forespørsel om å dra ut på aksjon til alle døgnets tider. Om jeg står midt oppe i noe, er det ikke alltid like lett. Da kan man komme senere, for det viktigste er at man prøver å komme uansett, sier hun.
Merete har vært på nærmere 230 aksjoner. Ofte reiser hun ut på leting etter mennesker som er meldt savnet etter mistanke om at de ønsker å ta sitt eget liv.
– Du kan sitte i en familiemiddag og prate om alt mulig rart, og når du kort tid senere har fått på deg utstyret og er på vei ut på aksjon, er det et eller annet som skjer i hodet. Da skrus jaktmodus på både for meg og bikkja. Jeg forbereder meg alltid på det verste, for da kommer jeg frem mer styrket, forklarer Merete.
– Noen ganger er det negative funn, altså at personen er omkommet. Det viktigste for oss da er å forholde oss til funnet ved å melde fra om det. Da er det om å gjøre ikke å involvere seg for mye følelsesmessig, men at man bevarer en viss distanse for å kunne utføre den jobben vi er satt til å gjøre. Men det er umulig å ikke bli berørt. Man er jo ikke iskald. Det er klart at du gjør deg noen tanker, sier hun stille.
Det er særlig én hendelse som har satt dype spor hos Merete. 22. juli i 2011 var hun og familien på vei hjem fra ferie i Risør da hun ble bedt om å bistå etter den grufulle terrorhandlingen på Utøya.
Fra båt søkte Merete med redningshunden for å se etter omkomne i vannet. På land så hun oppsamlinger av drepte ofre.
Les også: Astrid Hoem overlevde 22. juli
22. juli 2011
– Jeg vil helst ikke snakke så mye om det jeg opplevde 22. juli, for det gjør fortsatt så vondt. Sånn er det jo, at det er enkelte saker som er verre enn andre. Selv om det er over ti år siden 22. juli, føles det ikke så lenge siden. Vi som var der, opplevde det forskjellig. Noen opplevde mer, og noen opplevde mindre, sier hun og er tydelig beveget.
Erfaringen Merete har bygget opp, gjorde at hun i april i 2015 ble bedt om å reise til Nepal etter det kraftige jordskjelvet som skapte enorme ødeleggelser.
To team med redningshunder ble sendt til katastrofeområdene. Merete ledet det ene av disse i arbeidet med å lete etter savnede.
– Vi var ikke helt forberedt på det som møtte oss. Vi gikk i en konstant liklukt og så mennesker bo på gata mellom ruinene. Det gjør noe med deg. Den ene hundeføreren på det andre teamet fant en kvinne som lå under bygningsmassene. Skjelvet kom på en fredag, og vi fant henne på onsdagen etter. Hun var heldigvis i live, og kom tilbake til mann og barn. Det var det eneste levende funnet vi gjorde. På mitt team ble det gjort funn av døde etter interesse fra hundene. Selv gjorde jeg funn av døde, så det var veldig givende at det ble gjort et positivt funn, forteller Merete om jordskjelvet som krevde over 7000 menneskeliv.
Under arbeidet i det katastroferammede Nepal fryktet Merete og resten av redningsarbeiderne at det skulle komme farlige etterskjelv.
– Det var på ingen måte fritt for risiko. Vi satt vakt med tanke på etterskjelv. Da brannvesenet og hundene jobbet under bygninger, hadde vi stilt opp en flaske med vann som var markert med en strek. Da satt vi bare og stirret på denne streken i 20 minutter av gangen for å se at vannet ikke skulle begynne å vibrere. Vi satt med horn for å kunne varsle. Et par ganger kom det etterskjelv, og da ble det blåst i hornet. Men etter hvert ble jeg vant til etterskjelvene, og brydde meg ikke noe om det, sier den modige livredderen.
Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor
Raskatastrofen i Gjerdrum
I romjulen 2020 deltok Merete i aksjonen etter raskatastrofen i Gjerdrum.
Denne gangen gikk hun inn i husene for å redde kjæledyrene til beboere som hadde blitt evakuert fra husene sine like ved rasområdet. For dyreelskeren var dette en kjærkommen og givende oppgave.
– Det var veldig rart å se rasområdet og ødeleggelsene. Men jeg gikk inn med ett mål, nemlig å finne den ene katten eller det ene marsvinet. Det var viktig å ikke bruke for lang tid, for det innebar fare. Jeg registrerte at brødet sto skåret opp på fjøla og at folk bare hadde løpt fra huset sitt. Samtidig var det dyrene som sto i hodet på meg, og da rekker du ikke å reflektere så mye rundt det. Det er så mye adrenalin i kroppen, men jeg kjente at det var spesielt å være der. Det var en fin oppgave å få overlevert dyrene til eierne sine, smiler hun.
Etter å ha hatt treningsfri i desember og januar gleder både Merete og Erox seg til å komme i gang igjen i februar.
For selv etter å ha opplevd de mest utenkelige katastrofene med død og massive ødeleggelser, drives hun fortsatt av å kunne gjøre en god gjerning for andre.
– Alt jeg har opplevd, gjør at jeg setter mer pris på livet. Det er ingen selvfølge å ha det bra, og det gjør noe med deg å se det på nært hold. Jeg har blitt bevisst på å gripe dagen og mulighetene livet gir. Det er en av grunnene til at vi nå har bestemt oss for å selge småbruket og flytte nærmere familie. Jeg er opptatt av at vi skal leve og kose oss mens vi kan. Det er en fin ting å tenke over, uansett hva man har opplevd.
Denne saken ble første gang publisert 24/02 2022.
