Med butler i bushen

Når sant skal sies, er jeg ikke vant til å ha en butler i bushen. Det er heller ikke dagligdags for meg å våkne ved daggry ved at nevnte mann setter frokostbrettet ved foten av himmelsengen, før han tenner fyr i peisen, men man venner seg til det meste på safari ved Ngorongoro-krateret i Tanzania.

Det 8292 kvadratkilometer store naturvernområdet Ngorongoro regnes av mange som det aller ypperste stedet å søke nærkontakt med Afrikas ville dyr. Det er ikke blant de billigste safaridestinasjonene, men drar du i lavsesong, under «the long rains» i april–mai, står flere av de herskapelige bungalowene halvtomme, og det er mulig å prute litt på prisen.

Fra terrassen på Ngorongoro Crater Lodge skuer jeg storøyd omkring meg. Krateret er en nærmest perfekt sirkel. En rød sol gjør sitt beste for å brenne vekk morgendisen, og 500 meter nedenfor skimter jeg flokker av bøfler som gresser på kraterbunnen. Ved enden av en liten innsjø letter en rosa sky, som viser seg å bestå av et femtitalls flamingoer.

På tide å hoppe i jeepen.

Les også Reiser & feries: Elva i ørkenen

Aristokrater i krateret

Det tar en halvtime å forsere kjerreveien nedover. Underveis dukker rødkledde, høye skikkelser frem fra tåken mellom trærne. Masaiene driver kveget sitt i retning av den enorme Serengeti-sletten.

Karen Blixen betraktet masaiene som slettelandets aristokrater – stolte nomader som oppfatter savannen som sitt kongedømme, og som gjør det klart for alle og enhver at de ikke lar seg plukke på nesen.

En stund så det ikke så lyst ut for dette nomadiske folkeslaget i grensetraktene mellom Kenya og Tanzania. De ble drevet vekk fra både Ngorongoro-reservatet og andre beitemarker der de var vant til å la kvegflokkene gresse. Mange mente de ville bli redusert til pittoreske fotomotiver som følge av Kenyas bitre stammefeider og økende safariturisme. Heldigvis gikk det ikke slik.

Det er fascinerende å se løvenes nølende adferd når en masai driver bølingen sin forbi. Å drepe løver har i generasjoner vært masaienes manndomsprøve. Nå er det ikke lenger tillatt, men det vet ikke løvene.

– Nå vender masaiene tilbake. 60 000 av dem lever i regionen. De føler en sterk tilhørighet til savannen, forteller sjåføren, som selv har masaiblod i sine årer.

Han peker på den fine, nye skolen, finansiert av hotellet jeg bor på. Det eies av en av Afrikas største turoperatører, &Beyond. Et hundretalls barn i nystrøkne skoleuniformer strømmer inn i klasserommene.

&Beyond og nabohotellet Serena bedriver en avansert form for økoturisme, som betaler både for skolegang, helsestell og stipender for masaifamiliene.

Det første mennesket

Nede i krateret er disen forduftet, og det er merkelig at man i et så fremmed landskap – med ukjente dyr og mennesker – kan føle seg så hjemme.


Det er dessuten vanskelig ikke å la seg berøre av at det var knappe fem mil unna – i Olduvai-kløften – at arkeologen Louis Leakey fant skjelettet av det første menneske, homo habilis.
Rundt 30 000 større pattedyr har sitt hjem nede i krateret, spredt over 265 kvadratkilometer. Blant dem finner du selvsagt de fem store: løve, bøffel, elefant, leopard og neshorn. Safarien har knapt begynt, og guiden vår har alt fått tre av dem i kikkerten.

– Pole, pole, hvisker han til jeepføreren – «sakte, sakte».

Vi ser en bøffelflokk, en neshornfamilie og en gigantisk elefant som med ører og snabel viser alle tegn til å mislike morgenvisitten.

– Hakuna matata, mumles det til meg i baksetet – «ikke noe å bry seg om».

Jeg blir heller ikke skremt, for jeg har mer enn én gang tidligere hatt grinete elefanter etter meg. Det er likevel festligst å fortelle om i etterkant.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Test grenser i ferien

Bilkø i villmarken

Under høysesongen i juli og august trekker den store migrasjonen av dyr tilskuere fra hele verden til Ngorongoro-krateret. Da dannes lange, støvete bilkøer av eksosspyende jeeper stappet med turister og telelinser. Jeg var der derimot i den langt mer fredlige regnsesongen, men opplevde kun en halvtimes regnskur.

Nasjonalparkens myndigheter har de siste årene forsøkt å holde privatjeeper unna ved å åttedoble bompengene for kjøretillatelse – fra 150 til 3000 kroner – uten merkbart resultat. Hit vil folk, uansett.

Det kan ikke fortsette, og snart må det settes klare grenser for hvor mange besøkende reservatet tillater per døgn.

Velkommen hjem

På vei opp fra kraterbunnen, mens fikentrærne kaster lange skygger, ser vi den svartgule skyggen av et dyr som i rasende fart krysser stien bak oss.

Vi bråsnur, og jeg rekker å se gepardmoren og hennes unger i stolt positur mot sletten. Selv om jeg aldri har hørt om turister som er blitt spist av grådige kattedyr, er det likevel noe utrygt ved å stirre et irritert villdyr i øynene på fem meters avstand.

Det er halvmørkt når jeepen svinger inn i leiren. Parafinlamper gløder, en gribb sirkler langsomt over hodene våre. Jeg hører noe snerre i buskene. På tide å komme seg innendørs.
På værelset er sengen redd opp for natten. Det spraker i peisen. Badekaret er fylt av skum, og en gin&tonic venter innen rekkevidde.