Mari Boine hadde to personligheter. Nå står bare den modige igjen

– Jeg var veldig tøff som artist, men som privatperson var jeg et skjelvende aspeløv. Jeg hadde så mye sosial angst, sier den norsk-samiske sangeren, låtskriveren og komponisten Mari Boine (67) til Her og Nå.

Vi treffer henne i forbindelse med et pressetreff for «Hver gang vi møtes» på TV 2.

Mottok hedersprisen

Mari har mottatt en rekke priser og utmerkelser for sitt virke. Engasjementet for den samiske kulturen og hennes opprør mot undertrykkelse av urfolk og minoriteter er noe av det som har gjort henne kjent og beundret.

Da hun fikk hedersprisen under Spellemannprisen i 2017, ble hun beskrevet som en «formidler av musikk i verdensklasse, en som tar oppgjør med diskriminering, og som har gitt plass til musikk og artister fra urfolk verden over».

Privat har angsten tatt en stor del av regien, og kontrasten mellom privatpersonen Mari og artisten har vært stor.

– Da folk jeg gikk på skolen med kom på konsertene mine, kunne de ikke tro at artisten som sto på scenen var den samme, stumme jenta de gikk i klasse med, forteller Mari.

De siste tyve årene har heldigvis angstens tøffe grep sluppet taket.

– Når du har hatt angst og den begynner å gi seg, er det som en åpenbaring: Finnes det virkelig et liv uten? For angsten er veldig hemmende, forteller hun åpenhjertig.

Les også: (+) Mari Boine avslører hemmeligheten: – Kraften går gjennom meg

Gikk imot foreldrene

Som artist har kvinnen fra Karasjok alltid vært modig. Hun har stått opp for den samiske kulturen og fremmet den tradisjonelle samiske folkemusikken joik. Selv om foreldrene, og mange med dem, anså joik som «Djevelens verk».

– Det er klart det er vanskelig når du må gå mot dine egne foreldre for å nå din egen kultur – din arv. Det gjorde meg fryktelig rasende, forklarer Mari.

Musikeren hadde likevel evnen til å gi frustrasjonen et konstruktivt utløp.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

– Noen av drivkreftene i alt jeg har skapt har vært raseri og sinne. Det er bedre å kanalisere det inn i kunsten enn å knuse noe, forklarer hun.

Ambisjonen har alltid vært å skape noe mer enn en vakker melodi.

– Jeg ønsket å gjøre meg selv sterkere. Jeg ønsket å gjøre andre sterkere! Og det tror jeg at jeg har klart. At jeg får reise rundt i verden og berøre mennesker med musikken min er en gave, sier Mari og smiler før hun legger til:

– Ofte blir urfolk og minoriteter glemt – man glemmer at de er mennesker. Jeg har vist at vi er mennesker. Det å bli kolonisert gjør noe med folk. Det ødelegger noe inni deg som tar tid å bygge opp igjen.

Les også: Tom «Matoma» Stræte Lagergren: – Jeg følte meg liten og mindre verdt

«Hver gang vi møtes» 2024

I dag står 67-åringen på trygg grunn og har avfunnet seg med valgene hun har tatt i livet. Også det å dra fra sønnene da de var små.

– Det var ting som gjorde at jeg måtte ta noen vonde valg. Jeg vil alltid måtte leve med beslutningen som gjorde vondt både for dem og meg. Men det var det som var riktig da. Hadde jeg kjent på den tryggheten jeg har i dag, hadde jeg ikke tatt det valget. Men sønnene mine og jeg har et veldig godt forhold, forteller hun.

Mari har landet på et fint sted i livet.

– Den tryggheten jeg har i dag er fantastisk. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fremdeles har stemmen min – gaven min. Jeg ble jo egentlig pensjonist i år, men føler meg ung til sinns, sier hun og ler av at hun kalte seg pensjonist.