Liv Ullmann om de tøffe årene som alenemor
– Livet handler om å ta valg og takle konsekvensene
Slik filosoferer Liv Ullmann over sitt liv. Selv har hun kvittet seg med den dårlige samvittigheten.
Her og Nå møter Liv Ullmann i forbindelse med at hun skal på turne med Riksteatret over hele landet. Med forestillingen «Liv» bretter hun ut sitt eventyrlige liv i samtale med Tom Remlov.
– Mitt aller første minne er om den snille faren min. Jeg kan huske vi gikk nedover en lang vei. Storesøster Bitten var trolig med...
Minnet er fra Canada under andre verdenskrig. Faren var flytekniker i «Little Norway».
– Det jeg husker, er at han trykket fingrene talende inn mot håndflaten min. Du vet, den kontakten ... Det ble vårt hemmelige språk. «Tupi» kalte han meg, smiler hun.
Sivilingeniør Viggo Ullmann (1907–1945) arbeidet i Japan før krigen brøt ut. Der ble Liv født julen 1938. «Unnskyld, frue, det er en pike», ble moren Janna (1910–1996) fortalt av sykesøstrene.
Noe å unnskylde ble det ikke, for jenta skulle bli én av verdens største skuespillere, og senere også regissør og forfatter.
Under vårt møte med Liv viser hun oss et bilde av faren; en kjekk mann omringet av to blonde småjenter, døtrene.
– Det er tatt i New York City like før han døde. Vi hadde flyttet dit i 1945. Bitten og jeg var åtte og seks år, forteller Liv.
Et par år tidligere hadde faren fått en propell i hodet. Liv merket at han forandret seg. Skaden resulterte i en hjernesvulst, som tok livet av ham.
Høsten etter dødsfallet flyttet moren hjem til Trondheim med døtrene. Der fikk hun arbeid i en bokhandel. Liv var allerede blitt det hun senere vil kalle en nomade, og fremdeles preget av dødsfallet til faren. Ofte pyntet hun seg, satte seg i vinduskarmen og så for seg at faren fløy forbi og så henne.
Debuterte som 11-åring
– Jeg var mye alene. I mangel av venner betalte jeg en nabojente for å gå på kino med meg, minnes hun.
Ungjenta elsket å sitte i mørket og se film. Der, og på scenen, glemte hun sjenertheten.
– Jeg er fremdeles sjenert, men med årene er jeg blitt tryggere, føyer hun til.
Som 11-åring debuterte hun i en barneforestilling på Trøndelag Teater. Det ga mersmak.
– Jeg merket at «her har jeg noe å bidra med!»
Morens venninner, som ellers overså henne, ble sittende tause og beveget da hun underholdt dem som «Piken med svovelstikkene».
– Det oppsto en stillhet mellom oss, en slags forståelse. Å oppleve akkurat det øyeblikket som skuespiller, den spesielle kontakten med publikum, er stort for meg!
Liv Johanne Ullmann har hatt en eventyrlig karriere siden hun dro hjemmefra som 17-åring. For «Utvandrerne», i 1971 ble hun nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle og vant en Golden Globe-pris.
Snaut tyve år senere debuterte hun selv som regissør med filmen «Sofie».
– Jeg har hatt flaks, mange er mye dyktigere enn meg, sier hun beskjedent.
Om du møter henne under Norgesturneen med «Liv», vil du raskt merke at beskjedenheten er ekte. Selv om forestillingen handler om henne, vil hun heller prate om andre. Blant annet de mange hun har møtt som UNICEF-ambassadør siden 70-tallet. Hun minner om at mange lider verden over.
Full av humor
De sterke møtene med mennesker som ofte blir glemt, henter frem tårer i de legendariske, lyseblå øynene. På nært hold ser vi følsomheten utspille seg i det vakre ansiktet, slik hun er verdensberømt for fra film og teater.
– I Norge er jeg jo kjent som «gråte-Liv», men det er ikke sånn jeg er. I hvert fall ikke bare sånn, poengterer hun etterfulgt av en skøyeraktig latter. For Liv er også humor. Det kan venninnene skrive under på! Liv fokuserer på det hun kaller «de gode kreftene». For også en av våre aller største stjerner, som har vært avbildet på forsiden av Time Magazine og Newsweek, har møtt sin porsjon med motgang i livet.
– De fleste vil prate med meg om forholdet til Ingmar, sier hun om den verdensberømte, svenske teater- og filmregissøren Ingmar Bergman (1918-2007). I fem år var de kjærester og samboere. Den siste tiden på øya Fårö ved Gotland.
– Ingmar lærte meg uendelig mye. Han ga meg trygghet – og min elskede datter, Linn.
Det hører med til historien at Liv tok med seg datteren og reiste fra Gotland. Senere kom hun tilbake som venn.
– Det var enklere sånn. Vi fikk et sterkt vennskap. Linn og kunsten bandt oss sammen.
Har slitt med dårlig samvittighet
Liv har vært åpen om å slite med dårlig samvittighet som alenemor.
– Nå er også Linn en voksen kvinne. Vi prater om det meste og forstår hverandre. Hun er alltid bunnløst ærlig. Siden vi har et nært og godt forhold, har jeg kvittet meg med den dårlige samvittigheten. Den tjener ingen.
– Min kjære datter har også gitt meg to skjønne barnebarn. En gutt på 28 med en lovende karriere innen film, og en 15-årig jente som er imponerende miljøbevisst. Hun nekter å bli kjørt hjem! forteller mormor Liv stolt.
– Jeg er en heldig dame. Livet handler om å ta valg og møte konsekvensene av dem. Det finnes jo et hav av muligheter. Vær åpen og grip dem! Ingenting er heller slutt i morgen, selv om jeg snart er 81 år, smiler hun.
Sammen med Donald Saunders (mannen hennes siden 1985 – minus et halvt år) gleder hun seg til å reise Norge rundt.
– Å reise rundt i Norge og møte publikum på hjemmebane er en av de tingene jeg har drømt om helt siden jeg spilte i «Et dukkehjem» på min første turné med Riksteatret. Selv om jeg har bodd utenlands det meste av livet, er jeg først og fremst norsk, avslutter hun.
Denne saken ble første gang publisert 30/10 2019, og sist oppdatert 30/10 2019.
