Fløyta kvitter hun seg aldri med
Linda Eida om sin uvanlige hobby: – Jeg tilhører en helt annen divisjon
Linda Eide er som programleder og journalist kjent for sin lidenskap for det norske språk. Men i barndommen var det en lidenskap av en helt annen form som satte spor, både i henne og de rundt henne.
Lenge før man lærer segå spille et instrument, ja, lenge før man lærer seg å snakke rent, så lærer
de aller fleste seg å gå.
Men Linda Eide (54) tok seg god tid. Hun ventet til hun hadde fylt to år før hun stablet seg opp på to ben og tok sine første skritt. Det er utbredt enighet om at det er unormalt sent.
– Mormor var sikker på at det var noe galt med meg, men min mor lot det stå til, selv om hun var drittlei av å drasse på meg, sier Eide, og smiler bredt.
– Hun jublet nok da jeg tok mine første skritt, men …
Eide tenker seg om noen sekunder, så får hun et bekymret uttrykk i ansiktet, kanskje er det dårlig samvittighet?
– Min mor har fortalt meg at når jeg først begynte å gå, ja, så var det helt umulig å få meg til å sitte stille.
Det kan se ut til å ha vedvart, for under vårt besøk hjemme hos Linda Eide i Bergen er hun stadig i bevegelse. Hun farer plutselig opp, forsvinner, og kommer tilbake med suvenirer fra oppveksten på Voss – ting som kan kaste lys over noen formative år i Eides liv, da hun blant annet oppdaget musikken gjennom brorens blokkfløyte.
For lille Linda ble nærmest besatt av fløytespill lenge før hun begynte på Bjørgum barneskole i 1976. Det var for øvrig en gledens dag, for da fikk hun – som alle andre førsteklassinger den gang – sin egen blokkfløyte. Og den har hun fremdeles.
– Det hender jo at folk spør om hva jeg ville ha reddet hvis det skulle begynne å brenne. Mitt svar ville garantert ha vært denne blokkfløyta. Den er uerstattelig, sier hun.
Begynte tidlig
Linda Eide kom til verden en februardag i 1969. På Voss. Der ventet mor og far og to eldre brødre, som lille Linda fikk god tid til å observere – mens moren altså tålmodig bar rundt på henne.
Muligens skjønte hun allerede i løpet av de to første leveårene at det å være gutt innebar visse privilegier. For da hun omsider valgte å ta sine første skritt, så var det brødrene hun bestemte seg for å fotfølge.
– Det var de jeg aller helst ville leke med, og de lot meg få innpass, men bare hvis det var noe tak i meg. Så jeg måtte jo jobbe knallhardt for å henge med.
Den eldste broren, Terje, var syv år eldre, og begynte på barneskolen det året Linda ble født. Hun ble med andre ord tidlig eksponert for blokkfløytespill. Hun må ha likt lydene, for i purung alder begynte hun selv å spille på brorens fløyte.
– Blokkfløyta er jo lett å få lyd i, og den passer perfekt til små barnehender. Det var utrolig tilfredsstillende når jeg etter hvert klarte å få melodier ut av den.
Som barn øvde hun ustanselig. En stor blokkfløyte-hit på begynnelsen av 70-tallet var Egil Storbekkens Fjelltrall, som lå på norsktoppen flere uker i strekk. Eide øvde så iherdig at en tidligere nabo har kommet med innrømmelser til henne – i voksen alder.
– Hun har visst fremdeles den låten på hjernen. Det var litt lytt mellom de to husene, sier Eide, og ler godt.
– Det høres ut som om du var en ganske driftig liten jente. Hvordan vil du beskrive deg selv som barn?
– Jeg var nok både litt ekshibisjonistisk og ganske introvert, noe jeg tror gjelder fremdeles. Som barn kunne jeg sitte helt alene i timevis og øve, og jeg likte det. Men jeg hadde også et opptreden-gen.
Les også: – Jeg er vokst opp med at juletreet ble tatt inn i stuen og pyntet like før julaften
Liten og sjarmerende
Det genet slo ut i full blomst da Linda, i seks-syv års alderen, fikk bli med broren på en korpstur til Danmark. Moren var også med, og hennes versjon av historien er at Linda en kveld, til alles store overraskelse, plutselig dukket opp på scenen, ikledd caps og utstyrt med notestativ, notehefte
og blokkfløyte. Så fremførte hun et helt repertoar av låter, inklusive Eg gjette tulla.
– Hvordan jeg kom på at jeg skulle opptre, det aner jeg ikke. Men ifølge min mor så det ut som om jeg likte det veldig godt, og jeg fikk masse applaus.
Hun tenker seg om og legger beskjedent til:
– Sikkert bare fordi jeg var liten og sjarmerende.
– Så dette ble faktisk din scenedebut?
– Ja, det ble min scenedebut. He-he.
Eide forteller at hun har dårlig gehør, og at hun derfor alltid har vært avhengig av noter, som hun også lærte seg tidlig. Til en viss grad. For dagen etter «debuten» satte dirigenten seg ned med henne og forklarte at det i musikken finnes noe som heter «kryss» og «b».
– Jeg hadde jo aldri brydd meg om de tegnene, bare spilt de vanlige notene, sier Eide, og innrømmer at dirigentens korreks var en nedtur.
– Det tok vekk noe av gleden, og jeg begynte å lete etter melodier uten kryss og b, men etter hvert lærte jeg meg jo også de grepene.
Les også: (+) Søsteren min foreslår at vi skal slutte å gi julegaver til hverandre, men jeg elsker jo gaver
Lang historie
Fløyta som Linda Eide fikk tildelt på barneskolen er av merket Hohner, en tysk produsent av musikkinstrumenter som ble grunnlagt i 1857.
Men blokkfløytas historie går mye lenger tilbake i tid. Ludvig Holberg (1684–1754) var en ivrig blokkfløytespiller, men instrumentet ble den gang kalt nebbfløyte eller schnabelflüte på tysk.
Barokken var for øvrig blokkfløytas storhetstid, og det ble spesialskrevet musikk av kjente komponister som Bach, Händel, Vivaldi og Telemann, verk som fremdeles fremføres av blokkfløytevirtuoser i dag.
Det skulle imidlertid ta tid før instrumentet ble allemannseie. På et søk i Nasjonalbibliotekets avisarkiv gir «blokkfløyte» det aller første treffet i Ørsta avis, publisert den 16. september 1935.
I Bergen har forfatteren Bjarne Rabben truffet en ung, livlig musikkpedagog som reiser rundt i landet og promoterer en liten fløyte av tre. «Han kallar henne blokkfløyte,» skriver Rabben. Den unge mannen heter Friedrich Wolfgang Sontag, er fra Tyskland, og ser det som sin oppgave å få barn og unge til å ta blokkfløyta i bruk, noe han mener vil øke sansen for musikk og stimulere skaperkraften.
Bortsett fra Steiner-skolene skulle det imidlertid drøye til ut på 50- og 60-tallet før blokkfløyta for alvor ble tatt i bruk i den norske grunnskolen. I mønsterplanen som gjaldt da Linda Eide begynte i førsteklasse, het det at musikkundervisningen skal «fremme interessen for aktiv musikkutfoldelse og utløse og kultivere skapende krefter».
Blokkfløyta ble ansett å være det perfekte instrument for å oppnå dette målet.
Linda Eide kan si seg enig i det.
– Akkurat på det området var jeg faktisk en mønsterelev, sier hun, spretter opp igjen, og kommer tilbake med en melding fra Bjørgum skole da hun var ferdig med 6. klasse. «Slurver», «det går ofte litt for fort», «middels bra» er noen av uttrykkene.
– Men se her, utbryter Eide entusiastisk og peker på en kort setning i meldingen som hun selv har understreket: «God i blokkfløytespel».
Les også: Pål Anders Ullevålseter ble livredd etter legens beskjed: – Ga meg et helt nytt perspektiv på livet
Ble sett på som nerder
Men hvordan har det seg at blokkfløyta har fått et så dårlig rykte? Den assosieres gjerne med ulyd.
– Det har mye å gjøre med at alle skulle spille sammen, samtidig. Mange opplevde nok det som et lyd-inferno, sier Eide, og legger til at blokkfløyta tross alt egner seg best som et soloinstrument, gjerne akkompagnert av et piano. Eller aller helst et orkester.
– Selvfølgelig hadde også lærernes innstilling til instrumentet mye å si, og om de skjønte seg på musikk eller ikke. Der var jeg veldig heldig, sier hun.
Eide skulle selv bli vitne til at blokkfløyta brått dalte i popularitet.
– Den ble mobbet ut, sier hun.
– Så var det jo sånn at de som ikke likte blokkfløyte, som oftest var de kuleste. Vi andre ble sett på som nerder, så for min del holdt jeg bare kjeft.
På ungdomsskolen begynte Eide å spille tverrfløyte, og den gamle Hohner-fløyta av tre ble plassert i skapet. Der ble den liggende til langt ut på 90-tallet. Men så skjedde det noe som fikk Eide til å hisse seg opp.
– Det var et innringningsprogram på radio, hvor folk fikk spørsmål om hva de ville gjøre hvis de fikk være diktator for en dag. En musikklærer svarte at han i så fall ville forby blokkfløyta i skolen.
Linda Eide sperrer øynene opp, så rynker hun pannen, og ser oppriktig indignert ut.
– Hva har den stakkars blokkfløyta gjort? Jeg ble så provosert at jeg skrev et innlegg i Bergens Tidende, sier hun, og forteller at responsen var overveldende.
Hun skjønte da at det var flere blokkfløyter gjemt bort i skapene der ute. Og at det var på tide med en aldri så liten revansj for blokkfløytenerdene.
Les også: (+) Må alle juleavslutninger legges i arbeidstiden?
Stadig flere fløyter
Så Linda fant frem blokkfløyta igjen, og siden har hun spilt på den så ofte det har bydd seg en anledning.
Hun har hentet frem fløyta i sine egne TV-programmer, hun har spilt med KORK, med Leif Ove Andsnes og en rekke andre eminente musikere, men understreker at hun ikke må forveksles med en profesjonell blokkfløytespiller.
– Jeg tilhører en helt annen divisjon, og gjør dette for moro skyld, sier Eide.
Men dedikasjonen til instrumentet er ektefølt, og hun har gått til anskaffelse av stadig flere fløyter. En blokkfløyte har hun «liggende på jobben», en har hun liggende på Voss, en i leiligheten som hun og kona har i Berlin, og hjemme i Bergen har hun nå en samling som teller ti? Elleve? Er det enda flere?
– Det er tolv, tror jeg. Men ingen av dem er viktige, for de kan alle erstattes hvis det skulle begynne å brenne. Bortsett fra denne.
Hun plukker opp originalen, fløyta som har fulgt henne siden førsteklasse, og som har merker i munnstykket etter melketennene hennes.
– Denne kan jeg aldri få tilbake.
Hun løfter fløyta til munnen og blåser en høy A, en av de høyeste tonene en blokkfløyte kan frembringe. Den er skarp og klar, men ikke helt ren.
– Det eneste aberet er at fløyta ikke alltid har blitt behandlet så pent, sier hun, og viser frem et lite skår i munnstykket.
Så prøver hun igjen, men tonen skurrer litt fremdeles.
– Til fløytas forsvar må det sies at den tross alt har levd et ganske turbulent liv, sier Eide, og smiler.
Så stemmer hun i en strofe fra Egil Storbekkens Fjelltrall, den lystige landeplagen fra 70-tallet, en låt som hverken inneholder kryss eller b eller høy A.
Denne saken ble første gang publisert 14/12 2023.
