Ina Svenningdal (21) om Skam-suksessen, dating og forholdet til moren:
Ingen som Ina
Skuespillerdrømmen har vært der siden barndommen. Nå er Ina Svenningdal langt på vei, og langs den har hun litt tid til å holde det ekte på Instagram, shoppe med mamma og å dagdrømme om musikkvideoer. Hun har derimot null tid til å ikke ha troa på seg selv.
- Nå babler jeg.
Ina Svenningdal (21) sukker litt. Hun har nettopp snakket om alt fra Skam-suksess til teaterhøyskolen, hatere og mobbing.
Hun babler ikke, hun sier derimot mye fint i løpet av timene intervjuet varer.
De fleste kjenner henne som jente-Chris fra Skam, den enestående serie-suksessen fra NRK, som ble et globalt fenomen og gjorde skuespillerne verdenskjente. Noen av dem hadde aldri prøvd seg foran kamera eller på scenen før Skam.
Men ikke Ina. Hun er nemlig den typen. Det er ingen overdrivelse at Ina Svenningdal ble født til å bli skuespiller. Ifølge mora var hun ikke store tulla før hun storkoste seg med utkledning og lagde show. Fire år gammel fikk hun sin første profesjonelle rolle – som lillenisse i juleoppsetningen Putti Plutti Pott.
– Putti Plutti Pott var gøy, og det er utgangspunktet for det en vil bruke tida si på – at det er moro, sier Ina.
Hadde Ina fått lov, hadde hun nok vært med i Putti Plutti Pott tidligere. Men der går grensa – du får ikke være lillenisse hvis ikke du har fylt fire.
Etter det fulgte mora med i aviser, tok dattera med på en og annen audition. Da hun var seks fikk hun rollen som Åsa i «Linus i Svingen». Selvsagt en stor opptur for lille Ina, som lærte seg å takle avslag tålelig bra i ung alder.
– Mamma var flink til å forklare meg det da jeg var liten. En annen gang kommer det til å være min tur, hvis det ikke blir meg nå. Jeg har ikke fått roller i alt jeg har prøvespilt for. Sånn vil det alltid være.
Barndommen er såpass full av scener og teppefall at Ina ikke husker alt hun har vært med på. Men, hun informerer om mengder bilder og videoer som finnes i barndomshjemmet hos mor på Ammerud, dersom en skulle ha behov for å gå det nærmere i ettersyn.
Les også: To av Skam-skuespillerne kom inn på teaterhøgskolen
Skole og familiekollektiv
La oss spole frem til nåtida. For nå sitter Ina i sminkestolen i foto-studio, mens makeupartist Sara bruker koster og kremer på huden hennes. Mamma Lise Svenningdal sitter i bakgrunnen og småsnakker med datteren, og legger til et og annet i løpet av dagen («Ina lever all inclusive hjemme hos meg», «hun gikk på drill og korps i tillegg til teater»). Stemningen er med andre ord god i sminkerommet i Nydalen.
– Herregud, hva man kan skjule med sminke! Jeg hadde to prikker i panna, og nå er de borte, utbryter Ina.
Innimellom føning av hår og lipgloss snakker Ina om barndom, oppvekst på Grorud og teater-linje på videregående.
Etter shoot skal hun rett til forestilling på Teaterhøgskolen. Der går hun andre året på skolen som har vært målet hennes i mange år.
– Etter en dag på innspilling av Linus i Svingen, hadde noen av de voksne snakket om Teaterhøgskolen. Jeg kom hjem og spurte mamma når jeg kunne begynne. Mamma måtte forklare meg: «Ina, først er det barneskolen, så ungdomsskolen og til slutt videregående. Så kan du begynne der». Jeg husker jeg tenkte at det var lenge til. Men plutselig var jeg der.
Ina kom inn på Teaterhøgskolen på andre forsøk, midt i hele hurlumheien som utgjorde Skam.
– Flere har sagt at jeg kanskje ikke hadde trengt skolen. Men for min egen del er den nødvendig. Jeg liker å ha noen tau å dra i, at jeg har teknikker å lene meg på og er trygg i eget fag. Nå har vi forestilling på skolen, og det er så gøy.
Ordet «gøy» virker å ligge Inas hjerte nær. Men så har hun valgt å tilbringe tida med det hun syns er morsomst, da. Hun trives godt i klassen sin, forteller at skuespillerstudiene er altoppslukende.
– De to stedene jeg er i løpet av disse tre årene er skolen og hjemme. Jeg bor hjemme hos mamma. Pleier å si jeg bor i kollektiv med mamma. Det er veldig, veldig greit, sier hun og humrer.
Ina er enebarn og familiekjær. Hun tror ikke hun er bortskjemt (som mor kan bekrefte, journ. anm.), og har et nært forhold til kusinene på morssiden.
– Jeg har ikke savnet søsken, siden jeg har hatt de to. Oda er 20, mens Embla er 14. Embla har alltid vært sånn lille lillesøster, som tidvis er irriterende, sier hun og ler.
Zen-modus
Ina elsker å gå inn i en rolle, og boltrer seg i en annens sinn.
- Man glemmer seg litt. Ikke i den forstand at du glemmer tekst, hvor du er eller hvem du er. Men du gir deg hen til øyeblikket. Det er en skikkelig god følelse. Det er spennende og fascinerende å få være andre mennesker hver dag, sier Ina om skuespill.
- Er du en drømmer?
- Jeg dagdrømmer veldig mye, sitter ofte på bussen og hører på musikk. Jeg tar samme buss hver dag, men føler i grunn at jeg er med i en ny musikkvideo hver eneste dag.
Hun ler litt av seg selv.
- Er det først og fremst musikkvideoer du dagdrømmer om?
- Det varierer. Alt fra hvor jeg er i livet nå, til hva som skjer velger det ene over det andre videre.
Hun er lidenskapelig opptatt av film, og tror hun uansett hadde endt opp med en jobb i tv eller film, om det ikke ble skuespill. Hun ser ofte filmer igjen og igjen. Hverdagene inneholder oftest skole, busstur hjem, middag og så film.
- Er det sånn du slapper av?
- Jeg har opparbeidet meg en avslapningsmodus som skrus på når jeg ikke er på scenen, selv om jeg er på jobb. Når jeg er på sett er jeg på når kamera er på, og så får jeg tid innimellom der. Da er det full zen-modus, før jeg er klar for neste bolk.
En litt annerledes måte å slappe av på, altså, som sikkert er grei, i og med at Ina så vidt får skvist inn tid til shoot og intervju med Det Nye. Sommeren brukes også til skuespill, nemlig barneteater i Frogner-parken. Så blir det en liten glippe – som forhåpentligvis skal fylles med sol, strand og sjø et sted – før Ina tar fatt på tredje og siste året av studiene.
Favoritter
Instagram: Det morsomste jeg vet er meme-kontoer, som 9gag. Herman Flesvig er kul!
Drikke: Pepsi Max.
Mat: Taco.
Sted: Hjemme.
Årstid: Hmm. Jeg elsker ski. Men jeg sier sommer. Nei, jeg bytter. Vår er best.
Trend: Det er artig med de pittesmå solbrillene. Morsom trend.
Sko: Joggesko, nettopp fått meg nye kritthvite Adidas.
Antrekk: Sort bukse og hettegenser. Tilbehør: En veske av den lille sorten, en såkalt to-go-veske.
Musikk: Akkurat nå er det Yodeling Walmart Kid EDM. Jeg har hørt den konstant i fire dager og blir ikke lei.
Film: What’s Eating Gilbert Grape.
Serie: Game of Thrones.
Gjengen og mor
Når Ina ikke vanker på skolen, eller tilbringer tid i kollektivet med mamsen, da henger hun med venner, deriblant kusinene. Ifølge instagram innebærer fritida blant annet skiturer på fjellet og tulling i byen.
- I vennegjengen er jeg ikke den som alltid sier så mye. Men som oftest er jeg hun som prøver samle folk, som sier at dette går bra. Jeg forsøker vise omsorg, og så kommer jeg kanskje med en morsom kommentar innimellom.
- Snakker du med vennegjengen om alt?
- Hmm.
Ina tygger litt på ordene.
– Jeg har et behov for at alt skal være fint, og at alle skal ha det greit. Familieproblemer er vanskelig å snakke om, men jeg er glad i å lytte. Jeg tror mange har vansker med å snakke om vonde ting. Er jeg i en slik situasjon prøver jeg være det beste jeg kan i akkurat det øyeblikket, og så lytter jeg. Ofte trenger man bare et menneske som er der og hører etter.
Hun trenger å føle seg trygg, før hun er som en åpen bok.
– Kretsen rundt meg er solid og trygg. Men det er mamma jeg deler aller mest med. Jeg tror mamma vet ting som ingen andre vet, sier hun.
Boys og Skam
Ina snakker gjerne om gutter, selv om hun ikke akkurat anser seg som en ekspert.
- Jeg er altså det verste mennesket å spørre om kjærlighet. Føler jeg er så dårlig på det!
- Hvorfor det?
- Jeg kommer til et punkt med en gutt, og plutselig sier hjernen min: nei, dette er bare en kompis, det er ikke noe mer. Jeg går ofte i friend zone, jeg plasserer meg selv der jeg. Så jeg har ikke noen boys for øyeblikket.
- Men det er da greit det?
- Ja, det syns jeg. Har altfor mye å holde på med. Men, jeg er på søken da, sier hun.
– Det er bare å nyte singellivet, plutselig er det over.
- Det kan jeg tenke meg at det er, men det ser jeg jo ikke før jeg har funnet meg kjæreste, sier hun og ler.
Mye har skjedd siden første innspillingsdag av Skam i 2015. Hun beskriver tida som en reise.
- Chris er jo den kuleste rollen jeg har hatt til nå, og Skam er noe av det gøyeste jeg har gjort. Når noe sånt skjer, blir man litt bekymret for at det skal gå til hodet på en. Men jeg skal ikke forandre meg av den grunn. Jeg er Ina, kommer alltid til å være det. Det er ikke noe mer ekstraordinært med meg, enn den jevnaldrende kusina mi. Vi er like bra, selv om jeg har flere følgere på instagram.
Følgertallet er på godt over 400 000.
- Jeg kan tenke «på dette bildet har jeg dobbelthake, skal jeg legge ut det eller finne et uten dobbelthake, som er instagram-vennlig å legge ut». Men jeg er bevisst på å ikke gi meg hen til det universet. Hvis jeg har lyst til å legge ut et bilde av meg selv, så skal det være et bilde som viser meg.
- Når man får en så stor plattform ønsker man kanskje å bruke den til noe positivt?
- Ja. Jeg har lyst til å være et forbilde for unge jenter.
- Du skyr altså ikke vekk fra ansvaret?
- Jeg har tatt det ansvaret litt underbevisst. Jeg tenker meg ikke alltid om to ganger når jeg legger ut en story, men jeg er klar over at folk fra ni til 70 år følger meg. Det fineste med Skam er alle serien har betydd noe for. I utgangspunktet skapt for sekstenåringer, og så ender det i hjertene hos folk i alle aldre.
For Ina har fått brev der en 55 år gammel dansk dame forklarer hvorfor verden trengte en som Chris, og blitt stoppet på polet av en syttiåring som fortalte at hun syns Skam var så fryktelig flott.
- Etter Skam blir vel alt litt som å hoppe etter Wirkola?
- Hehe, nei. Jeg tror karrieren generelt har fått et løft. Men Skam var et springbrett mye mer enn det var toppen. Det er det største jeg har vært med på, selv om det ikke har gått helt opp for meg hvor stort det er.
Ha det, hatere
I en video med SVT i fjor fortalte Ina om både seg og jente-Chris – at de er like på visse områder («begge er konfliktsky»), og ulike på andre («vi kler oss ikke likt»). Hun forteller om hvordan det er å få meldinger som går på utseende, men også hvordan hun alltid har vært trygg i seg selv, og ikke skjønner hvorfor alle skal være like.
- Jeg føler vi er på vei mot noe nytt. Men det tar tid. Det er fortsatt et press om å kjøpe riktig kontureringssett for å se ut som hun ene Youtuber’n, om å ha den riktige PT’en for å få de riktige formene. Men jeg tror og håper flere slipper seg løs. Men jeg tror ikke vi kommer dit at ingen hører på andre. Jeg tror noen alltid vil ta den stafettpinnen og si at sånn skal det være, og at folk deretter følger etter.
Ina vil ikke være en som setter standarden for hvordan man skal se ut, eller være.
- Det er vanskelig for å unge jenter å finne ut av hvem de er på egen hånd. Men det er viktig å gjøre det også, å ikke bli definert av andre. Det er det skumle med SoMe-generasjonen – det er så lett å påvirke, og bli påvirket.
Ina om:
Utenlandske Skam: Gleder meg til Skam Austin. Jeg er glad for at Julie og teamet er der, og har lagt det sammen der, som de gjorde her. Det er riktige hender. Det er helt surrealistisk med Frankrike og Spania. Men så gøy og fint at alle land som vil får oppleve en serie som ligger så nært dem selv.
TV-tid som 6-åring: Under Linus i Svingen var jeg borte fra skolen i cirka tre måneder. Da jeg kom tilbake viste NRK episodene for elevene. Da husker jeg at jeg var veldig stolt, og at flere elever syntes det var artig at de hadde en kamerat som var med.
Humor: Hit for Hit på NRK var veldig gøy! Jeg vokste opp med Kollektivet, det så jeg på hver fredag da det gikk.
Det sosiale liv: Jeg er veldig glad i å møte nye mennesker, og er nok ganske sosial. Veldig greit at det er lett å bli kjent med folk.
Festivalsommer: Det blir ikke noe festivalsommer på meg, siden jeg skal spille barneteater fra 18. juni til 19. juli. Men jeg har fått sansen for det de siste åra. Stavernfestivalen i fjor var kjempebra. Jeg får ta det igjen neste år!
- Går du noen gang i fella selv?
- De fleste gjør det ubevisst. Alle går i de samme buksene og genserne, med samme sekk på ryggen og samme sveis på hodet. Det finnes en redsel mot å være hun som går «utenfor» samfunnet.
Ina har fått mye fra sin mor, deriblant vissheten om at hun ikke behøver gjøre noe – selv om andre rundt gjør det.
Haterne har dukket opp i Inas verden, de også. Men i ganske liten grad, noe hun selvfølgelig er glad for. Men følelsen av å se noe ondsinnet svart på hvitt, som gjerne går på kropp eller utseende – den vet hun hvordan er.
– Jeg har kjent på at det ikke er noe godt med slemme kommentarer. Men jeg kan ikke ta det til meg, for det ødelegger så mye annet. Den ene kommentaren kan ødelegge deg helt, strippe deg for selvtillit. Tenk hvis jeg skulle sagt meg enig i de kommentarene og tenkt ja, det er riktig å gjøre som du sier, hvis ikke ser alle på meg som en klovn som går i plus-size-avdelingen. Jeg har funnet ut at jeg er Ina, jeg skal ikke se på de kommentarene, men gi litt faen. Jeg har alltid vært ganske sikker på at jeg ikke har prøvd å være noen andre enn meg, og jeg er fornøyd med meg selv.
- Hvordan komme seg dit i en verden som ofte sørger for et press til å være på en bestemt måte?
- Mitt beste råd er at en må finne styrken i seg selv til å si at jeg ikke skal bry meg om alt det der, for det har ingenting med mitt liv å gjøre.
- Det er fint sagt.
- Jeg tenker bare at jeg snakker som en foss. Men det er godt at andre hører noe mer, at man faktisk sitter inne med mye, som man ikke alltid tør å si.
Ina har sluppet mobbing for kropp eller utseende, og sier at det største problemet knytta til utseendet lenge lå hos henne selv.
- Lenge skjulte jeg meg bak oversizede klær. Jeg følte jeg var trygg i en xxl-T-skjorte, selv om det bare gjorde at jeg så litt større ut.
Ina kommer tilbake til sin mor.
- Mamma og jeg har hatt våre runder, der hun oppmuntrer meg til å gå for en eller to størrelser mindre. Mamma har alltid kledd seg fint. Hun er mitt ankerpunkt, på så mange områder. Men også på shopping.
Denne saken ble første gang publisert 05/08 2018, og sist oppdatert 06/08 2018.
