Eurovision 2019
Slik startet eventyret om Keiino
Da Keiino fikk beskjed om at de var videre i den norske Melodi Grand Prix, hadde trioen ennå til gode å møte hverandre i virkeligheten. Nå er de Norges store håp under Eurovision i Tel Aviv.
29. oktober 1979 så Tom Hugo Hermansen (39) dagens lys på Kristiansand sykehus. I to år holdt foreldrene sammen, før de gikk hver sin vei. Tom Hugo husker likevel oppveksten som en harmonisk tid.
– Oppveksten min var trygg og fin. Mine foreldre var unge da de fikk meg og valgte å skille seg etter noen år. Jeg har ingen minner av dem sammen, og har i dag et godt forhold til begge. Men jeg kan virkelig ikke se for meg at de har vært gift! Jeg er veldig fornøyd med at de har funnet partnere på hver sin kant. De har gitt meg to brødre på farssiden og en søster på morssiden, forteller Tom Hugo.
– Jeg vokste opp hos mor, men bodde også hos far. Jeg har alltid vært litt nomade både i hodet og i tilværelse. Freud ville kanskje sagt at det har noe med barndommen min å gjøre. Tom Hugo ler lett.
Her, i en blokkleilighet på det glade Sørland, begynte musikkinteressen tidlig å vise seg.
– At «Bobbysocks» vant med «La det swinge», er en av de virkelig store tingene jeg husker i livet. Da var jeg fem. Min mor har fortalt meg at jeg i barndommen satt som limt foran LP-spilleren med noen kjempestore øreklokker. Så satt jeg foran pianoet og diktet for meg selv. Og var det en scene i nærheten, prøvde jeg å komme meg opp på den, husker «Eurovision»-håpet.
Ikke bare enkel
Men barndommen var ikke bare en dans på roser.
– Jeg var ganske god og lubben og ble nok litt ertet fordi jeg var stor. Men jeg var veldig flink til å ta igjen verbalt – på godt og vondt. Mange opplevde meg nok som litt veslevoksen, tror Tom Hugo.
Heldigvis hadde han flust av kamerater i oppveksten.
– Jeg hadde venner blant alle grupperinger, både de kuleste barna og de som ble sett på som utskudd. Jeg vandret mellom gjengene, samtidig følte jeg ikke jeg hørte helt hjemme noen steder.
- Trodde aldri jeg kunne elske en mann
Det var på denne tiden den sympatiske sangeren begynte å forstå at han ikke var helt som alle andre. Det ble starten på en indre dragkamp som skulle vare i nærmere 20 år.
– Allerede i tenårene forsto jeg at jeg likte gutter. Men dette var følelser jeg la lokk på. Jeg hadde planer om å få meg kone og barn, og leve ut sørlandsidyllen. Jeg bygde opp et forsvar mot følelsene og ble 27 før jeg innrømmet det overfor meg selv – og de rundt meg, forteller Tom Hugo.
Og da hans nåværende ektemann Alex Olsson dukket opp, falt den siste brikken på plass.
– Å være ærlig er den beste avgjørelsen jeg har tatt. Jeg trodde aldri jeg kunne elske en mann. Og nå er jeg gift med en! Da jeg møtte Alex, var det som om vi hadde kjent hverandre hele livet. Det var nærmest kjærlighet ved første blikk. Endelig kunne jeg være meg selv, både privat og på scenen. Og med ærligheten kom også suksessen med musikken, forteller Tom Hugo.
Fred Buljo var stolt over å være same - til han flyttet til storbyen
Ni år etter at Tom Hugo meldte sin ankomst på et sykehus i Kristiansand, kom samiske Fred René Buljo (31) til verden i samme by. Freds pappa studerte musikk i sørlandsbyen da den fremtidige rapperen så dagens lys 6. februar 1988.
Han tilbrakte sine to første leveår som «søring», før den lille familien satte kursen nordover mot Kautokeino.
– Foreldrene mine gikk fra hverandre rundt samme tid som vi flyttet nordover. Siden har jeg fått seks halvsøsken, en stefar og en stemor. Å vokse opp i et todelt hjem var nok ikke optimalt. Jeg skulle gjerne hatt et fast sted å vokse opp. Det var vanskelig å binde seg til min daværende stemor. Jeg har tenkt en del på det i voksen alder, husker Fred tilbake.
Holdt konserter hjemme
Midt i kjernen av samisk kultur og historie, var det musikken som fanget interessen til unge Buljo. I lang tid drev familien med omfattende reindrift, en tradisjon som gikk tapt til fordel for musikken.
– På 60-tallet drev familien min en av Finnmarks største reindrifter. Da bestefar ble syk fikk fatter’n tilbudet om å overta, men han ville heller spille gitar. De var nok ikke så fornøyde med det. For meg som ikke tåler reinsdyr hadde det vært et problem å holde reinsdrift. Biologien presset meg inn i musikkverdenen, flirer Finnmarkingen.
Fred tegner et bilde av en gutt som sto på soverommet og fremførte låtene sine for et visualisert publikum. Han hadde hengt opp laken som bakteppe og var midt i en lidenskapelig opptreden da moren dukket opp i døråpningen.
– Jeg ble så flau! Der sto jeg og holdt DEN konserten, så dukket mamma opp! Men det er spesielt å tenke på at jeg allerede da drømte om å fremføre musikken min. Jeg husker jeg tidlig satte på supernintendoen og laget raplåter til musikken, forteller Fred.
Sett ned på
På skolen fant han seg fort til rette. Som idrettsgutt og musiker ble han godt likt. Vennene han har den dag i dag, har fulgt ham siden barnehagen.
– Slik er det å vokse opp i et lite miljø, forklarer han.
Det var da han flyttet fra de trygge omgivelsene i Kautokeino som 19-åring, han for første gang fikk kjenne på følelsen av ikke å passe inn.
– På det tidspunktet ble det sett ned på å være same, særlig i Tromsø. Det var dårlig stemning og jeg ble konfrontert. Jeg måtte konstant forsvare at jeg var same og snakket et eget språk. For første gang var jeg en minoritet og fikk kjenne på hvordan det var å være annerledes. Det var en vanskelig tid, innrømmer Fred.
Trenden har snudd
Siden har Fred fått oppleve trenden snu. Etter han sammen med den samiske rapgruppa «Duolva Duottar» gikk helt til finalen i «Norske Talenter», har han gått med hevet hode og er stolt over å være samisk. I senere år har han også engasjert seg innenfor Sametinget.
– Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten den samiske kulturen. Den er en stor del av min personlighet. Den har lært meg å respektere og ta vare på naturen. Den har også gitt meg et blikk for minoriteter. Hjertet mitt banker for de svake i samfunnet. Det er også bakgrunnen for at jeg ønsket å jobbe med barn. Som pedagogisk leder i en samisk barnehage får jeg være med å ta vare på og oppdra barn, forteller Fred.
Alexandra Rotan ble fryst ut: - Jeg måtte bytte skole
En varm sommerdag i 1996 kom Keiinos yngste medlem til verden. Ved Lørenskog sykehus ble: «En liten prinsesse med kongelig navn født på keiserlig vis». I hvert fall ifølge Alexandra Rotans (22) dåpsbok.
– Jeg ble oppkalt etter en prinsesse, tatt med keisersnitt og kom til verden som familiens førstefødte. Det nøt jeg godt av. Jeg ble godt vartet opp, var rund og god, bestemt og sta. Men viktigst av alt ble jeg oppdratt av kjærlige foreldre som alltid har fått meg til å føre meg trygg og akseptert for akkurat den jeg er, forteller Alexandra. Senere kom broren Tobias (16) og søsteren Cornelia (12) til verden.
Kunne synge før hun kunne prate
Helt som alle andre var imidlertid ikke den lille prinsessen. Det ble tidlig klart at hun hadde et talent helt utenom det vanlige.
– Jeg kunne synge før jeg kunne prate. Det kom toner ut av meg med en gang. Som barn lå jeg musestille ved siden av radioen og lyttet til musikk. Tekstene satte seg. Alt kunne jeg utenat. Det har fulgt meg videre. Når jeg hører musikk, er det som om teksten limes fast i minnet mitt med en gang, smiler Rotan-jenta entusiastisk.
Scenen ble hennes hjem. Når Alexandra fikk opptre, var hun lykkelig og aldri kjente hun på nerver.
– Jeg sto ikke der oppe fordi jeg ønsket oppmerksomhet, men fordi jeg elsket det. Jeg har alltid kjent på at ingenting kan stoppe meg! Det var altoppslukende, så altoppslukende at jeg den dag i dag fortsatt ikke har opplevd å ha en bestevenn. Når andre legger ut bilder i sosiale medier, og prater om venninner de har holdt sammen med siden barndomsårene, blir jeg litt trist. Samtidig har det alltid vært riktig å prioritere lidenskapen min. Musikken har betydd alt! vedkjenner Alexandra, og poengterer at hun er veldig sosial og flink til å omgi seg med mennesker som gir henne glede og energi i hverdagen.
Ble med i «MGP-junior»
Som 15-åring ble Alexandra kastet ut i «MGP-junior»-eventyret. Noen år senere fikk hun prøvd seg under «Idol».
Så lenge hun kan huske har hun tatt plass, og takket være støttende familie, har Alexandra våget å by på seg selv helt uten sjenanse. Men ikke alle rundt henne har unt henne suksessen.
– De gangene jeg ble fryst ut på skolen har satt seg. Jeg husker hvordan det skjedde, hva som ble sagt og hvordan omgivelsene så ut. Som da vi på klassetur skulle spise lunsj sammen. Alle jentene satt samlet. Da jeg gikk bort og spurte om jeg også kunne slå meg ned, fikk jeg beskjed om at det ikke var plass. Jeg husker en jente som snudde ryggen til meg og gikk hver gang jeg kom gående. Kom jeg inn i en gjeng, snudde hun seg og gikk, forteller Alexandra med klart blikk.
– Jeg kunne komme inn i et klasserom og så var det skrevet om meg på tavla. På videregående byttet jeg skole. Jeg passet ikke inn, var ikke kul nok for dem som gikk der. Man må oppleve motgang før det kommer medgang, sånn er det med alt. Heldigvis åpnet jeg meg for foreldrene mine på den tiden.
Etter videregående løsnet det for sangfuglen. Idol-deltagelsen ble et springbrett til en to år lang turné sammen med den kjente DJ-en Alan Walker. Senere ventet deltagelse i MGP sammen med «Haba haba»-vokalisten Stella Mwangi.
Når tre skjebner blir til én
Tom Hugo, Fred René og Alexandra er født over tre forskjellige tiår. De er oppvokst i hver sin ende av vårt langstrakte land. En homofil, en same og en kvinne – alle representerer de folkegrupper som har kjempet en historisk kamp for rettferdighet. I desember 2018 befant de seg for første gang i samme rom – med et felles mål om å vinne Eurovision i Tel Aviv.
– Først 4. desember, én uke etter at fristen hadde gått ut, fikk vi beskjed om at «Keiino» var med videre i MGP. Da hadde vi enda ikke møttes! Jeg hadde kontaktet Fred noen måneder tidligere, og vi hadde sendt ideer frem og tilbake. Alexandra ble egentlig tilbudt å synge en annen sang, men ville kun delta om vi fikk fremføre «Spirit in the sky». Nå gjensto det å spille inn sangen – og vi hadde to dager på oss! avslører Tom Hugo.
Nervepirrende første møte
Fred husker det første møtet som nervepirrende, og litt kleint.
– Det er jo egentlig Tom som har håndplukket oss. Det var ikke gitt at det skulle fungere! Da jeg møtte de andre, hadde jeg akkurat hatt overlevering av leiligheten min. Jeg hadde gjennomgått et brudd og flyttet tilbake til Oslo etter en tid i Kåfjord. Det var egentlig mye som skjedde akkurat da. Keiino var akkurat det jeg trengte for å rette blikket fremover igjen.
– Vi møttes først på restaurant før vi dro videre til studio. Jeg var nervøs over å skulle joike for første gang og veldig spent på hvordan det skulle gå, forteller Fred.
Over all forventning
Alexandra mener første møtet gikk over all forventning.
– Med så ulike mennesker og så stor aldersforskjell skulle en gjerne trodd det var dømt til å gå galt. Men kjemien var på plass med en gang! Og det har bare blitt bedre og bedre etter hvert som vi har åpnet oss mer. Siden den gang har vi reist land og strand rundt sammen, og vist oss fra vår mest sårbare sider. Det har gjort at vi er blitt som søsken. Vi er hardtarbeidende og ønsker dette så sterkt alle sammen!
Tom Hugo deler Alexandras tanker.
– Jeg føler det som om jeg har fått nye søsken i Fred og Alexandra. Det er som i et kjærlighetsforhold hvor du finner «The one». Slik føles det med Keiino. Vi fungerer så godt sammen og kommer til å fortsette samarbeidet langt utover Eurovision-deltagelsen!
Har ett mål
Men først har de ett mål for øye: Å vinne folket under den store finalen i Tel Aviv.
– Allerede da jeg kontaktet Fred, sa jeg at vi planla å vinne Eurovision med en låt om respekt og likeverd. Vi var selvfølgelig ikke sikre på at vi skulle vinne MGP, men det var åpenbart et viktig delmål på veien. I dag er jeg realist, men har samtidig troen, forteller Tom Hugo.
– Vi er folk av folket: Fred fra Kautokeino, Alexandra fra Råholt og meg fra et mindre hipt sted i Kristiansand. Ingen av oss kommer fra et «finkulturelt» hjem. Vi liker musikk som folk flest liker. Og vi har troen på at vi skal vinne folkets stemmer!
Denne saken ble første gang publisert 18/05 2019, og sist oppdatert 16/05 2019.
