Vibeke er en veiviser
«Hva gjør du her, hører ikke du hjemme på vidda?»
Vibeke Persen har fått vokse opp og være den hun er. Det siste var ingen selvfølge for de samiske generasjonene før henne.
Tromsø: Hun er ung, vakker og smart, er i gang med utdannelsen innenfor økonomi og har fått vokse opp og være den hun er.
Det siste var ingen selvfølge for de samiske generasjonene før henne.
For noen tiår siden følte mange samer at de måtte skjule opphavet sitt og gjemme bort kofta, som nennsomt var sydd av en mor eller en annen slektning.
– Jeg er heldig som hele veien har fått stå støtt i tradisjonene våre, slår Vibeke Persen fast. 24-åringen sier at unge samer nå tar tilbake kulturen sin, og hun er en av dem som er opptatt av det.
Vibeke knyter vakre sjal til kofta hun er så glad i, og de lages i mange forskjellige farger. I klesskapet hjemme hos mamma Sølvi og pappa Per Olaf Persen i Holmesund i Tana henger også femten forskjellige kofter, staselige plagg hun for det meste har sydd selv.
I dag får heldigvis festplaggene den oppmerksomheten og det skrytet de fortjener, særlig gjennom sosiale medier. Det finnes egne grupper for samisk håndarbeid og samiske kofter. Også Vibeke har en egen Instagram-konto, der hun viser sitt håndarbeid, på samisk kalt duodji.
– Storesøsteren min Lizett og jeg elsket å kle oss i kofter i oppveksten, og jeg hadde lyst til å utvide koftegarderoben. Det var vanskelig å finne noen som sydde på bestilling, og derfor satte jeg i gang selv, forteller Vibeke.
Bruksplagg for kvinner
Når hun skal sy koften, gákti, som hun har lov til å gå med, og som er festplagget for samer i hennes område, er det mye som skal være på plass. Den nederste delen på koften, kalt holbi, skal tradisjonelt være rød.
Hoveddelen, som er ermer, bryst og rygg, skal være blå. Gule kjennemerker finnes i overgangen mellom enden på ermet, og vises som gule striper. Stripen går igjen på brystet og mellom holbien og stoffet.
– Vår kofte kalles Polmak-koften, og jeg varierer det jeg kan variere, men følger grunnreglene for hvordan den skal være, også i snittet. Omkretsen på kofta er stor. Kanskje henger det sammen med at kofta var et bruksplagg opprinnelig. Kvinnene skulle kunne bevege seg fritt med kofta på, sier Vibeke.
Du flørter ikke med koftestiler når du syr en kofte eller lager sjal. De ulike variantene er veldig stedbundet. Du har heller ikke lov til å bære en annen kofte enn den som følger ditt område.
– Jeg vokste opp i Tana og er nordsame. Naboene våre er lulesamer. I begge leire finnes det både sommer- og vinterkofter. Mens vinterkoftene er i varm ull, er sommerkoftene ofte i andre stoffer. Ofte er det ekstra store variasjoner i sommerkoftene.
Les også: (+) Mari Boine avslører hemmeligheten: – Kraften går gjennom meg
Tospråklig hjem
Vibeke forteller at hun vokste opp med en mor som snakket norsk og en far som snakket samisk. Hun lærte begge språkene, og i dag er hun takknemlig for akkurat det.
Samedrakt, samekofte eller bare kofte er norske navn på den samiske folkedrakten. På nordsamisk kalles den gákti, på lulesamisk gáppte eller gábdde, på pitesamisk gáppte eller gåppto, på umesamisk gápttie, og på sørsamisk gaeptie, gåpta eller gåptoe. Kofta regnes som et viktig uttrykk for samisk kultur og identitet.
Kilde: Wikipedia
– Som innlandssamer slapp pappas familie unna fornorskningen og beholdt sitt samiske språk. For ham har det aldri vært aktuelt at vi skulle vokse opp og bare snakke norsk. Jeg gikk i samisk barnehage og på samisk skole med nordsamisk som førstespråk.
Nordsamisk er det mest brukte samiske språket, og snakkes av rundt 90 prosent av dem som bruker et samisk språk daglig. Men selv om den samiske kulturen blomstrer, opplever de unge samene også i dag å bli både hetset og stigmatisert.
Vibeke har selv opplevd fordommer. Det fortelles fordummende samevitser, som hun kunne ha ledd av om de ble fortalt én gang, men når de gjentar seg, blir det vanskelig.
Sjal brukes til kofta og varierer i farger, mønster, antall knuter, størrelse osv. Det brukes for det meste på de nordsamiske koftene.
Dette trenger du for å lage sjal:
• Sjal
• Frynsebunter
• Stor nål (viktig med stort øye)
• God saks
• Strykebord
• Knappenåler
• Knutelim
• Tunge bøker
• Godt lys
På hjemmesiden til Samiske Veivisere, samiskeveivisere.no, forklarer Vibeke:
Det viktigste er å ha en plan for fargekoordinering og frynsemåte. Bla gjerne gjennom ulike bilder av sjal slik at du får et innblikk i de utallige forskjellige frynsemåtene. En side på Instagram jeg personlig anbefaler å bla gjennom er kontoen @samekofter.
Vil du lære å frynse sjal, finnes det kurs: nrk.no
Noen ganger føler hun dessuten at hun ikke blir tatt seriøst fordi hun er samisk – at hun blir satt i bås og stemplet som litt dummere. «Hvor mange rein har du i lavvoen?» kan noen si. Hun synes ikke det er en god start på en samtale.
– Så av og til hender det at jeg er usikker på om jeg skal fortelle at jeg er samisk. Det kommer av ting jeg har opplevd tidligere, forklarer hun.
Samisk veiviser
– Som samisk lærer du deg gjerne å tåle litt ekstra, du tvinges til ikke å bry deg om at andre forsøker å være morsomme på din bekostning.
«Hva gjør du her, hører ikke du hjemme på vidda?» Det har skjedd at Vibeke er blitt møtt med kommentarer som det, gjerne servert som en morsom fleip. Hun forsøker å være overbærende. Vibeke kan forstå at de som ikke selv er samiske ikke kan forstå og vite alt. Samisk er en særegen kultur.
For tre år siden ble hun plukket ut som Samisk Veiviser, og det ga henne en anledning til å spre den kunnskapen om samisk kultur som mange ikke har. Det innebar at hun sammen med tre andre ungdommer ble engasjert til å reise rundt i Norge og andre land for å informere ungdommer om samisk kultur og samiske forhold. De oppsøkte spesielt videregående skoler, men også andre aktuelle steder der ungdom var samlet.
– Det var veldig fint, og jeg opplevde mye spennende. I tre måneder bodde vi i Italia, der det var en samisk paviljong med blant annet samisk kunst. Vi jobbet som guider. Hjemme i Norge fikk jeg være med og lage en film for TV 2 om unge samer og deres kultur.
Da hun flyttet til Lillehammer for å studere, opplevde hun en slags kulturkollisjon. Hun kommer fra en kultur der folk snakker rett ut og sier ting som de er. I miljøet hun kom inn i var det mer vanlig å pynte på ting.
– Jeg opplevde at det ble servert samevitser, og det var overkommelig fordi det er mulig å reagere der og da. Det verste, slik jeg ser det, er når myndighetene overkjører samiske rettigheter og kultur, som i Fosen-saken. Det har gått mer enn 700 dager siden Høyesterett bestemte at reindriftssamenes rettigheter ble krenket gjennom byggingen av vindmøller, men ingen ting har skjedd så langt, sier hun.
Les også: (+) Inger Ellen (91) lærte aldri å lese eller skrive
Aksjonerte
Vibeke er en tøff ung dame, og hun stilte opp i demonstrasjonen utenfor Stortinget for
å vise sitt standpunkt og være solidarisk med sitt folk. Det føltes helt naturlig å reise fra Tromsø til Oslo for å gjøre det.
– Samene er en minoritet og har en tøff og sterk historie som har ført til at de har vært nødt til å bli sterke. Jeg er en typisk same på den måten at jeg tar lærdom av utfordringene jeg møter og klarer å tenke positivt. En forskjell på samiske barn og andre norske barn er at vi fra ung alder blir oppdratt til å klare oss selv. Det finnes et ord for akkurat det, Iešbirgejupmi. Et bilde på dette er at barna får en kniv allerede når de er små. De skal skjære seg for å lære å være varsom. Det sys ikke puter under armene deres.
Selv lever Vibeke det samiske livet også i Tromsø, hvor hun bor og studerer. Hun konstaterer at samisk og norsk ungdom er like på mange områder, mye likere enn mange tror. Men noe er ulikt.
– Vårt forhold til naturen er spesielt. I vårt språk har vi for eksempel 300 ord for snø. Båndet til alt som lever, vokser og gror er veldig sterkt, og vi oppdras til å ta vare på alt det. Jeg føler meg beæret over å tilhøre et urfolk. Jeg har lært å leve i og med naturen, har fisket, sanket, jaktet og hjulpet til med å drive reinflokker, oppsummerer Vibeke.
Sjalene hun laget ble så populære at det utviklet seg til en forretning. Hun solgte mange i en periode.
– Å knyte sjal er et pirkearbeid som krever stor tålmodighet. Hvert sjal er en tidkrevende affære og tar minst en uke å lage. Nå for tiden er jeg opptatt av studier og har ikke så god tid til å gjøre samisk håndarbeid, duodji, men kanskje blir det mer ut av det senere. Jeg har ikke lagt en bestemt plan om hva jeg skal drive med når jeg er ferdig med utdannelsen, sier hun.
Denne saken ble første gang publisert 17/10 2023.
