Han var gatas skrekk
- Det er rart dem ikke bura meg inne, sier «Thomas».
Alkoholdebuten kom relativt tidlig. Senere fikk «Thomas» sansen for hasj, før han i 18-årsalderen gjerne «snorta en liner» eller tre med amfetamin. Men bare i festsammenheng. Etter hvert eskalerte imidlertid rusmisbruket så mye at arbeidsgiveren fattet mistanke til lærlingen som stadig ble sløvere.
Det endte med at han fikk sparken, og selv om han fullførte fagprøven, var jobbutsiktene små etter videregående. Da tok rusen fullstendig kontroll over livet til den da arbeidsledige nittedølen.
– Jeg var skikkelig på trynet, innrømmer «Thomas», som innen han fylte 21 år hadde prøvd det meste bortsett fra det aller drøyeste stoffet, forteller han til Romerikes Blad.
Narkomisbruket ledet som så ofte også til annen kriminalitet. «Thomas» startet å «deale» for å finansiere eget forbruk, tagge hadde han gjort i en årrekke, og i ruspåvirket tilstand satte han seg bak rattet stort sett de gangene han hadde tilgang på bil. Pillefjern og høy som en drage i storm ble han så tatt da han en kveld brøt seg inn på et apotek på jakt etter medikamenter.
Synet av en gråtende familie utenfor politihuset stakk dypt i «Thomas» hjerte da han slapp ut. Han bestemte seg for å skjerpe seg,men den nå 23 år gamle mannen tror fort han kunne endt opp som narkoman og kriminell gjenganger uten intens oppfølging fra politiet og Utekontakten i bygda.
De er to av en rekke aktører i det kriminalforebyggende prosjektet i Nittedal som hjelper tidligere kriminelle som «Thomas», men først og fremst potensielle lovbrytere, på rett vei. Antallet førstegangs-kriminelle under 18 år har sunket dramatisk siden kommunen for fire år siden begynte å tenke nytt, og det tverrfaglige arbeidet er nå belønnet med pris fra Politiets kriminalforebyggende forum.
Forebygging
– Når signaler fanges enklere opp og spres raskere, kan tiltak settes inn tidligere og mer presist, mens faren for dobbeltarbeid og overlapping reduseres, sier Knut Skedsmo i Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD).
KRÅD er regjeringens spesialorgan for forebygging av kriminalitet med særlig fokus rettet mot barn og unge. På starten av 90-tallet innførte de «Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak», den såkalte SLT-modellen. Tanken er at ressursene i kommunen og politiet skal bli mer koordinert og målrettet. Samtidig skal også andre deler av lokalsamfunnet, som næringsliv og frivillige organisasjoner, spille en viktig rolle i det forebyggende arbeidet.
Modellen handler om å analysere hvor og hvordan problematisk adferd og kriminalitet oppstår, for deretter å sette inn konkrete tiltak rettet mot årsakene. Og når alle aktørene regelmessig utveksler kunnskap og erfaringer, blir kjent med hverandres arbeidsmåter og samarbeider, blir det enklere å drive målrettet forebygging.
Nasjonal pris
Siden 90-tallet har SLT-modellen gradvis fått fotfeste i stadig flere kommuner, og den brukes i dag av litt under halvparten. På Romerike er det kun Ullensaker som ikke er med.
– Det jobbes godt i mange kommuner, både på Romerike og i resten av landet, mener Knut Skedsmo, som er SLT-rådgiver.
I år ble Nittedals SLT-koordinator Annica Øygard nominert av KRÅD til Politiets kriminalforebyggende forums pris for sin innsats i en kommune med rundt 22.000 innbyggere, åtte barneskoler, tre ungdomsskoler og én videregående.
Hele bygdas ære
Da Annica Øygard fra salen fulgte med under Politiets kriminalforebyggende forums konferanse på Gardermoen nylig, visste hun ikke engang at hun var nominert. Litt senere sto hun på scenen, overrasket, stolt og med diplomet i hånda. I Nittedal har tallet på førstegangskriminelle mellom 15 og 18 år sunket fra 13 til én fra 2010 til 2012, viser tall fra Romerike politidistrikt. I 2011 lå tallet på 5. I samme periode har kostnadene på hærverk, ifølge Nittedal kommune, sunket fra 400.000 til 75.000 årlig.
– Jeg har vært motoren som har holdt ting gående, sier prisvinneren, som fra sitt kontor i første etasje på rådhuset trekker i trådene og samtidig søker om pengestøtte fra fylkeskommunen, KRÅD og andre.
– Men en motor klarer seg ikke uten bensin, fortsetter hun og ramser opp aktører hun mener har vært avgjørende for den positive utviklingen i Nittedal.
Lærere, helsesøstre, elever, foreldre, næringsliv, politiet, Utekontakten, kirken og ikke minst frivillige organisasjoner. Prisvinneren deler æren med nær sagt hele bygda. For forebygging er alles ansvar. Ikke bare politiets, men hele lokalsamfunnets, mener ildsjelen.
I 2009, som nyansatt koordinator, sto hun i bresjen for å innføre SLT-modellen, eller «Vi bryr oss», som varianten nå heter i Nittedal.
– Det handler om å skape gode holdninger. Å bry seg om hverandre og ta tak i sakene med en gang. Hvis vaktmesteren eller mammaen eller pappaen til nabogutten er bekymret for noe, må de ta en prat med vedkommende eller ta saken videre med andre. Det er ikke å tyste, men å bry seg. Vi vil jo at det skal gå bra med alle, sier hun.
Denne saken er levert av Romerikes Blad.
Drøyere og drøyere
Det er vanskelig å forestille seg «Thomas» som en tenåring skikkelig på skråplanet. I stua i andre etasje hos Utekontakten i Nittedal framstår han som sympatisk, reflektert og med en beundringsverdig ærlighet mens han åpent legger ut om sitt tidligere liv.
– Det er rart dem ikke bura meg inne. Hvis jeg hadde vært dommer, hadde jeg gjort det, sier han og sikter til domstolen i saken der han ble dømt for å ha kastet en stor stein gjennom vinduet og krabbet inn på apoteket.
Han var for rusa til å finne det han var ute etter, det døgnet da han allerede hadde blitt kastet på glattcella timer i forkant for å ha veivet rundt med en kniv i en kiosk. På den tiden var han også under etterforskning for tagging.
– Kanskje hadde de et håp for meg, fortsetter han.
Rettssaken endte med 50 timers samfunnsstraff og 30.000 i bot. Allikevel, «Thomas» fortsatte ikke bare i samme stilen, men ble drøyere og drøyere. Han har en hel del på samvittigheten han ikke vil fortelle om, fordi han aldri ble tatt. Så hva skjedde med «Thomas»? Hvorfor ser det ut til at domstolens konklusjon var den rette? At det var et håp for den unge mannen, og at han ikke burde bures inne? Ingen vil egentlig være rusmisbruker, mener «Thomas», som tror dommerne kanskje hadde en fornemmelse av at han var motivert til å bryte med rusmiljøet.
– Det er et hardt liv. Helt for jævlig, slår han fast.
– Å ha politiet på nakken hele tiden er heller ikke så kult. Spesielt ikke for familien min.
En venninne mente han trengte hjelp, men det var ikke lett for «Thomas» å innrømme at han hadde et problem. 21 år gammel tok han likevel mot til seg og gikk inn døra hos Utekontakten for å møte en dame venninnen hadde anbefalt på det sterkeste.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Solid forankret
På Romerike har tallet på førstegangskriminelle mellom 15 og 18 år vært stabilt de siste fem årene. I 2010 var for eksempel tallet 126, mot 120 i fjor. Påtaleleder Mona Hertzenberg i Romerike politidistrikt gleder seg over de positive resultatene i Nittedal.
Bygda har blitt som en samkjørt bedrift når det gjelder å forebygge kriminalitet. Kontaktlinjene mellom de ulike fagfeltene har blitt så gode at de vet nøyaktig hvem de skal kontakte om faresignaler plukkes opp. Det mener Knut Skedsmo i KRÅD.
– Det som skiller Nittedal fra mange andre kommuner, er at de har forankret arbeidet solid i både kommunen og politiet. Modellen bygger på de samme prinsippene i alle kommunene, men mennesker er forskjellige, og noen bruker mer tid og krefter på forebygging enn andre, sier han.
Til tross for den positive trenden er Mili Arsinovic ved Nittedal lensmannskontor opptatt av ikke å male et for rosenrødt bilde av Oslos grensekommune i nord.
– Undersøkelser viser at narkotika er lett tilgjengelig, men samtidig at det er veldig mange som tar avstand fra narkotika. Det har også vist seg at vi har utfordringer med psykisk helse, spesielt blant jenter i ungdomsalderen, sier han og påpeker videre at politiets prioriteringer påvirker statistikken.
– Jeg pleier å si at statistikk lyver. Men i dette tilfellet tror jeg nok ikke det er tilfeldig at tallene viser det de gjør. Det er mye hardt og godt arbeid som ligger bak, og jeg gir mye av æren til enkelte ansatte i Nittedal kommune, først og fremst SLT-koordinator Annica Øygard og leder for Utekontakten Line Søiland.
Ekspertene
Det ringer i klokka på Hakadal ungdomsskole, hvor elevene strømmer ned i kantina og på klassisk lekefullt og ungdommelig vis knuffer seg fram for å komme først til damen bak disken. Et team fra Utekontakten, som for åtte år siden hadde én og en halv stilling, men som nå består av fem heltidsansatte, er også ute og «felter» i storefri denne formiddagen.
Årsakene til at ungdom havner i trøbbel, er mange og ofte sammensatte. Teamets hensikt er å gjøre seg synlige og kanskje kjent med ungdommen slik at terskelen er lavere om tenåringene føler behov for noen å snakke med. Utekontakten snakker ofte også med helsesøster eller rektor, som kan videreformidle kontakt hvis en ungdom selv ønsker det. Teamet føler selv de blir godt mottatt, og påstanden underbygges av elevene selv.
– Det er bra at de er her, synes 13 år gamle Stian Åkedal, som tar det med ro ved et bord mens han venter på at den verste køen i kantina skal gi seg.
– Det er mange som opplever problemer hjemme. Da er det lettere å snakke med Utekontakten enn mange andre. Og så har de jo taushetsplikt.
– Du vet jo hvordan foreldre kan reagere. Mange er nok redde for å få kjeft, legger Line Brattbakk Grønvik og Eiril Bendiksen Bur til.
De aller største ekspertene på forebygging av kriminalitet er ungdommen selv, mener Utekontaktens leder Line Søiland. De er hennes beste rådgivere. Ungdommen som oppsøker henne, forteller ofte at foreldre er naive og har liten kompetanse om tegn til rus. Hun ramser opp en lang liste med typiske reaksjoner. «Han er ikke full, bare trøtt og sliten.» «Det gjelder ikke mitt barn. Humørsvingninger er helt vanlig for ungdom.»
– Feil miljø. Det er ikke noe som heter det lenger. Narkotika brukes i alle miljøer, oppsummerer hun.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Støttespillere
For «Thomas» ble politiet og Utekontakten de viktigste støttespillerne i kampen for å bryte ut av den destruktive livsstilen.
– Det er jeg som må stå for endringen, understreker han.
– Men det er ålreit å ha noen støttespillere i motgangen man må gjennom. Jeg hadde ikke klart det alene.
Han sender Line Søiland, som sitter i sofaen på andre siden av bordet, et anerkjennende blikk. Hun har hatt jevnlige samtaler med «Thomas» siden de møttes for to år siden.
– Vår viktigste oppgave er å skape en god relasjon til dem som ønsker å snakke med oss. Ungdommen må bli sett, møtt og forstått. Noen ganger trenger de en klem. Andre ganger et klapp i bakhodet.
Tanken er at Utekontakten skal være med ungdommen hele veien, så lenge de selv ønsker det. Aldri gi dem opp. Det er frivillig å komme, og de slutter når de vil. Men Utekontakten samarbeider med politiet om påtaleunnlatelse.
– De kan gi lovbrytere et alternativ til straff hvis de avlegger urinprøver og går til samtaler hos oss, forklarer Line Søiland.
«Thomas» var lei av livsstilen han hadde viklet seg inn i. Han begynteå trene, fikk hjelp av Utekontakten og en psykolog, men veien tilbake var bratt, og han sprakk ofte. Taggingen hadde han heller ikke gitt seg med.
Ute etter «Thomas»
«Fuck Mili». Ordene sto sprayet i blått i en undergang for noen år siden. De var skrevet av «Thomas», som tydeligvis ikke hadde så mye til overs for politimannen Mili Arsinovic med delansvar for det kriminalforebyggende arbeidet i kommunen.
Han bruker mye av tiden på å oppsøke de forskjellige skolene i kommunen og tviler på at det er mange nittedøler mellom 16 og 22 år som ikke kjenner navnet hans.
– Jeg er sikker på at det er veldig positivt at ungdommene er på fornavn med det lokale politiet. Denne nærheten til publikum gjør jo at jobben ofte blir enkel, sier han og understreker at det samtidig bringer en del utfordringer.
– De som driver med narkotika og andre lovbrudd, har lite til overs for meg. Men det er jo ikke rart når det ofte er jeg som er fjeset bak pågripelsen eller ransakingen.
Han er overbevist om at kommunens kostnader for skadeverk har sunket fordi han har tatt tak i og fulgt opp de mest aktive taggerne etter at han ble ansatt i 2009. Da «Thomas» tagget og ikke ville gi seg med kriminelle handlinger, var Mili Arsinovics mål å ta ham for mest mulig.
– Jeg var ute etter ham fordi han ikke sluttet å bedrive kriminalitet da jeg pent ba ham om det.
Razzia
En kveld etter at «Thomas» har kommet hjem fra en svart jobb, stormer politiet boligen hans. Under razziaen finner de en film med beviser så sterke at han legger seg langflat og innrømmer tagging i et omfang så stort at det utløser et erstatningskrav på 500.000.
Men «Thomas» betraktet ikke lenger skriving (som tagging også heter på «fagspråket») som kule kunstverk da rettssaken kom opp i mars i år. Og han snakker om sitt arbeid i en frivillig organisasjon med en entusiasme som tidligere var forbeholdt kompissamtaler om lovbrudd.
Videre har samtalene med Line Søiland blant annet gitt ham et annet syn på politiet. Gjennom prosjektet «Vi bryr oss» vet hun akkurat hvem hun skal kontakte på lensmannskontoret, og «Thomas» husker godt første gang da han, Line Søiland og Mili Arsinovic spilte frisbee sammen.
– Da gikk det opp for meg at det var folk, det også, sier han og smiler mens han undertrykker en lite selvhøytidelig latter over sine tidligere fordommer.
Utekontakten har også koblet ham med sin kontaktperson i Nav. I snart ett år har «Thomas» holdt seg nykter, og har foruten å engasjere seg i frivillig arbeid fått seg fast jobb. Snart skal han også prøve å presse inn trening i hverdagen han nå beskriver som meningsfull.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Vitnet for «Thomas»
Mili Arsinovic er en mann med en innstilling til sitt yrke som overgår det man kan forvente.
– Man man må gi litt ekstra av seg selv dersom man skal nå de beste resultatene, mener han.
Og det er lett å tro på den 1,90 høye politimannen, som på fritiden ofte tar med ungdommen på kickboksing, når han sier at han ikke er naiv eller dumsnill.
– Jeg er ekstremt rettferdig. Jeg gir alle det de fortjener, sier han bestemt.
Under rettssaken mot «Thomas» forrige måned vitnet han til fordel for den unge mannen han mener har gjennomgått en radikal forandring. I dag ser han på «Thomas» som en venn. Line Søiland vitnet også til fordel for «Thomas».
– Men hadde rettssaken vært for to år siden, rett etter at taggingen fant sted, så hadde jeg ikke vitnet til fordel for ham, slår Mili Arsinovic fast.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Ser framover
«Thomas» får ikke understreket nok betydningen av å unngå fengsel og i stedet bli idømt samfunnsstraff. Og erstatningskravene for tagging har blitt presset ned til et overkommelig beløp. Nå ser han framover. Målet er å ta seg en utdannelse og jobbe med ungdom som sliter med rusproblemer. Men hans egen kamp er langt fra over. En lukt eller en setting minner ham nesten daglig om dop.
– Frister det?
– Noen ganger, svarer han uten å tenke seg om.
– Men hvis jeg sprekker nå, ødelegger jeg mer enn noen gang. Jeg har aldri vært så langt i prosessen som nå, og jeg føler at jeg har fått et fint liv. Selvtilliten kan ikke sammenliknes med tidligere, og jeg prøver å se livet i et større perspektiv.
Han har fortsatt jevnlige samtaler med Utekontakten og psykologen. I mange år har han ikke følt på noe som helst, og en av utfordringene er å lære seg å kjenne på ubehagelige følelser.
– Jeg har skuffa familien min og skremt mange sjeler, sier han.
Line Søiland skryter uhemmet av «Thomas», som ikke blir forlegen. Han unner alle andre å komme like langt.
– Det er ikke farlig å søke hjelp, sier han med oppfordring til ungdom som sliter.
– Du blir som regel møtt med åpne armer. I hvert fall her i Nittedal.
Les flere saker hos Romerikes Blad.
Denne saken ble første gang publisert 14/04 2013.