Fem skuffende ting med å slutte med snus
Som egentlig er ganske gode nyheter ...
Snus er det nye folkedopet. Folk av alle aldre, kjønn og bakgrunner kan observeres med kul under leppa. Men hvorfor slutter ikke flere? Det ser jo helt dynge ut, lukter verre og koster i tillegg en formue.
Dette er ikke noe jeg har observert utenifra, men noe jeg tvert i mot har altfor mye førstehåndskjennskap til. Inntil nylig var jeg håpløst snusavhengig, og desperat på grensen til morderisk det øyeblikket jeg ikke hadde tilgang på nikotin.
Av nettopp denne grunn trodde jeg det kunne bli morsom journalistikk av å slutte. Slik at dere kunne høste lærdom av mine feil og jeg kunne skrive en lattervekkende artikkel om hvor ubrukelig jeg er.
For å være sikker på at dette skulle bli morsomt for absolutt alle andre enn meg, bestemte jeg meg for å slutte på en mandag morgen, helt uten hjelpemidler, nedtrapping, veiledning eller erstatningspreparater.
Her er fem skuffende ting jeg har innsett, som egentlig er ganske gode nyheter for mange av dere:
#1 Det forandrer deg ikke
I dag morges turte samboeren til og med å snakke til meg i heisen, noe hun vanligvis er litt forsiktig med å gjøre om morgenen:
«Jeg synes det går ganske greit med snuskutten din», sa hun.
«Fortell det til likene i kjellerboden», svarte jeg.
Det er kanskje ikke det de fleste ville forbundet med et normalt svar, men det er normalt for meg. Det er det jeg ville svart i forrige uke, og det er det jeg svarer denne uken. En av naboene i heisen syntes kanskje ikke dette var like normalt, men poenget er:
Var du normal før du slutter, vil du være det etterpå. Var du ikke normal, vel ...
Les også:
#2 Det er ikke SÅ ille
Jeg forberedte meg på dette så godt man kan forberede seg på noe slikt, blant annet ved å lese mange artikler. John Cheese er morsom, mye morsommere enn meg, men han har også smerteterskel som en italiensk høyreving med beinskjørhet.
Han oppfører seg som om å slutte med nikotin er som å slutte med kaffe, «Football Manager» og sjokoladekjeks på en gang, og han sluttet jo ikke engang, han bare byttet til nikotinplaster.
Uten noen former for nikotinlegemidler er de første 48 timene ille, men de er ille på samme måte som det er ille å tryne så spektakulært på ski at du ler av smerte.
Etter bare tre dager er abstinensene nesten helt borte, jeg er på ensifret antall espresso og har ikke truet med å kaste alt kontorutstyret mitt ut vinduet (så ofte). Dette er egentlig tur i parken, en litt kjedelig park også.
#3 Ingen har medlidenhet med deg
Favoritthobbyen til et par av mine kollegaer er å plage på meg aggressiv blodpropp.
I forkant av dette prosjektet tryglet jeg dem om vi kunne ha en uke uten at vi plaget hverandre med stayerlåter, dårlige vitser, teite ordspill og tyggispop.
Det varte i 24 sjelerensende timer.
Nå må jeg leve med kommentarer som: «Du skal ikke trappe ned gradvis da? For eksempel bare smøre inn brystvortene dine med light-snus hver tredje time.»
Tusen takk alle sammen!
På den annen side er mangelen på medlidenhet et tegn på at jeg takler dette greit. Rent bortsett fra under researchen til «10 tips for å slippe unna med identitetstyveri på arbeidsplassen» har jeg knapt tenkt å ta hevn.
Les også:
#4 Det gjør overhodet ikke vondt
Dette er kanskje litt rart å nevne som en skuffende ting, men det er egentlig det som har vært vanskeligst å forholde seg til.
De første to dagene er nemlig ekstremt ubehagelige, men det finnes ikke vondt. Du kjenner bare uro og ubehag, uten at du kan forklare hvor det sitter.
Min løsning på dette var å skaffe meg smerte.
Jeg nappet først hårene fra innsiden av låret med pinsett, men da dette ikke hjalp, dro jeg på treningsstudio i stedet. Det var selvfølgelig enormt skuffende å innse at trening hjelper mot andre problemer enn for mange hjerneceller, på den annen side er dette en idiotsikker løsning som kan brukes av nesten alle.
#5 Du har mer kontroll enn du tror
Jeg snuste så mye at det skjedde underbevisst.
Jeg kunne se på klokka, forbanne meg på at jeg ikke skulle ta en pris på en time, og fem minutter senere hadde jeg kjeften full av snus, uten peiling på hvordan det gikk til.
Derfor trodde jeg at jeg skulle sprekke, fordi underbevisstheten min rett og slett valgte å glemme at vi hadde slutta.
Men bortsett fra på mandag, da jeg måtte stoppe meg fra å kysse en veiarbeider med løssnus på tenna, har jeg hatt full kontroll.
Dette betyr at jeg fra nå av ikke kan skylde på underbevisstheten hver gang jeg våkner opp med klovnemaske og uten bukser i Botanisk hage, og det er selvfølgelig trist.
Men det betyr også at enhver tulling som har bestemt seg, klarer dette helt fint.
Dette er skevet av stålmennene i pondus.no. Les også:
Denne saken ble første gang publisert 26/12 2012.