Djevlenes sønner
Saddam Hussein var ille. Muammar al-Gaddafi også. Men despotenes sønner var mye verre.
Opprørerne i Libya blir harde i blikket når de snakker om den forhatte diktatoren Muammar al-Gaddafi. Men når de snakker om sønnene hans, blir øynene svarte. De foraktet faren. Men de hatet sønnene.
Det var det samme mønsteret i Irak. Folket følte en stor skadefryd da Saddam Hussein til slutt ble trukket fram fra et hull i bakken. De følte en stor lettelse da han ble stilt for retten, dømt og hengt.
Men reaksjonene var for ingenting å regne mot de elleville gledesutbruddene som ledsaget bildene av diktatorsønnenes sønderskutte lik.
Grotesk bestialitet
Brødrene Qusay og fremfor alt Uday Hussein var da også eksponenter for en grotesk bestialitet. Uday kjørte rundt om kveldene og kidnappet unge kvinner. Dersom de ikke frivillig gikk med på å ha sex med ham, voldtok han dem og kastet dem til løvene, skriver husseinfamiliens livlege, Ala Bashir i boken «Saddams fortrolige».
Han fikk løvene fra en zoologisk hage i Bagdad og lot det blodige dramaet utspille seg på et privat amfiteater, dit han gjerne inviterte sine nærmeste venner.
Han hadde også en pervers glede av å avbryte bryllupsnatten til unge par. Han voldtok bruden og slo brudgommen i hjel. Uday var et menneske som åpenbart mente at andre var til kun for å tilfredsstille ham, og at alle normale grenser for menneskelig adferd ikke hadde gyldighet for ham.
Det hører med til historien at selv Saddam var skeptisk til Uday og syntes han hadde utviklet noen uheldige personlighetstrekk. Det var derfor han fortrakk Qusay som sin etterfølger, selv om Qusay heller ikke var hva man tradisjonelt oppfatter som en kjernekar.
Les også:
Oppblåste selvbilder
Oberst Gaddafis sønner var forskjellige av natur, men hadde en del fellestrekk. De hadde ekstremt oppblåste selvbilder. Og alle syntes å ha et omvendt kong Midas-syndrom – alt de rørte ved, gikk galt.
Et godt eksempel er den 38 år gamle Saadi Gaddafi, som gikk rundt og trodde at han var en fotballspiller i ypperste verdensklasse. Ved hjelp av sin fars makt og sin fars penger kunne han gjøre sin livsløgn om til en sannhet – i hvert fall nesten.
Han utnevnte seg selv til kaptein på det libyske landslaget og ved hjelp av bestikkelser fikk han kontrakt med den italienske Serie A-klubben Perugia. Her spilte han én kamp før han ble tatt i doping.
Den eldste sønnen og arvtageren til makten, Saif, ble lenge betraktet som et unntak. Han studerte økonomi i London og fremsto som en kultivert og reflektert person. Han ga til og med uttrykk for at han kunne tenke seg å innføre demokratiske reformer i Libya. Men da borgerkrigen brøt ut, stilte han seg lojalt ved farens side.
– Vi kommer aldri til å gi fra oss dette landet, sa han til mediene. Som om Libya var familiens private eiendom.
Dagen før opprørerne inntok Tripoli, sto han fram og fablet om at alt var fint i Libya og at opprørerne hadde gått i en felle.
Alle rettigheter
Analytikerne så det som et forsøk på propaganda. Men psykologene er av en annen oppfatning. De mener at Saif Gaddafi trodde på det han sa. Han mente virkelig at alt var fint i Libya og at opprørerne hadde gått i en felle.
Gjennom hele livet hadde Gaddafis sønner lært at deres ord var sanne og deres handlinger riktige. De var omgitt av mennesker som av frykt eller egeninteresse bare bekreftet dem i ett og alt.
Når Saadi spilte fotball, sørget medspillerne for at han fikk ballen hele tiden, og ingen motstander våget å ta den fra ham. Når Saif uttalte seg om politiske emner, sto nikkerne og applauderte til de fikk gnagsår i håndflatene. Det ga diktatorsønnene et fullstendig forkvaklet syn på seg selv og verden.
Gjennom hele livet fikk de alt de vil ha av materielle goder. De ble oppmuntret til å oppfatte andre mennesker som mindreverdige. Og de fikk en følelse av at de hadde alle rettigheter. De så ingen feil og mangler ved seg selv. Derfor kunne de gjøre hva de vil. De fortjente det fordi de var utvalgte.
Endeløs rekke
Dette, i kombinasjon med at det aldri ble stilt noen krav til dem, gjorde dem nytelsessyke og selvopptatte. Ble de avvist eller nektet noe, ble de farlige. Psykologene kaller det for en form for ond narsissisme, med henvisning til Narcissus i gresk mytologi. Han som ble så forelsket i sitt eget speilbilde at han til slutt falt i vannet og druknet.
På en måte var de uskyldige ofre. Det var fedrene, despotene, som gjotde dem til det de var. Det synes ikke å være et eneste eksempel på at en despotisk leder har greid å oppdra en normal og sympatisk sønn.
Alle sanne diktatorer drømmer om å overdra makten til sine sønner og har i stor grad forsøkt å gjøre det. Men det har aldri gått bra.
I Afrika har sønnene til Idi Amin (Uganda), Jomo Kenyatta (Kenya) og Daniel Arab Moi (Kenya) bare rotet det til. Sønnen til Josef Stalin drakk seg i hjel. Og selv om Baby Doc arvet farens bøllehær på Haiti, greide han ikke å beholde makten i landet.
Det ble stilt ganske store forventninger til Bashar al-Assad i Syria, han hadde, i likhet med Said Gaddafi, gått på skole i Vesten og lært seg moderne tanker om demokrati.
Men da han ble konfrontert med opprøret i sitt eget land, reagerte han akkurat like brutalt og paranoid som faren, den forhatte Hafez al-Assad, hadde for vane.
I mange tilfeller ender sønnene opp som fedrenes største problem. Hvor ond Nicolae Ceausescu enn var, ble han overgått av sønnen Nicu. Han voldtok og stjal og drakk. Til slutt spilte han bort store deler av statskassen. Han var utpekt til å overta makten, men døde av skrumplever i en alder av 45.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 11/11 2011.