Spaltist
Hvem har lyst til å se sin egen kropp i en 360 graders vinkel i full flombelysning?
Jeg kan umulig være den eneste som har et litt anstrengt forhold til prøverom, skriver spaltist Sandra Spjelakvik.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Nå er det høst, og sommerkjolene er for lengst stuet vekk på loftet på Løkka. Buksesesongen er tilbake og sammen med den, min store fiende i livet – prøverommet.
For sommermånedene er ikke bare til for å gå lettkledd, men de er også forbeholdt store mengder softis, reker, loff og rosévin – alt det beste livet har å by på.
Så når knappen på favorittjeansen fra våren ikke lenger er mulig å lukke uti september en gang, så vet jeg at jeg må se frykten i hvitøyet. Jeg må kjøpe nye jeans. Som igjen betyr: Jeg må prøve dem i et (sett inn skummel musikk her) … prøverom.
Hater prøverom
Jeg vil faktisk strekke meg dithen at jeg hater prøverom. Og det hjelper ikke at jeg har spesielt én historie som har traumatisert meg for livet.
Jeg skulle prøve en bukse, og allerede der (som du sikkert har skjønt) så er marerittet godt i gang.
Prøverommet hadde to sånne fortrekksgardiner som du trekker mot hverandre og så møtes de på midten. Jeg sto med mine egne bukser på knærne da jeg skulle bøye meg ned for å ta av meg skoene.
Plutselig hører jeg et voldsomt leven fra han jeg datet den gangen (som dessverre var med meg på shopping) som kommer løpende i full fart mot prøverommet. Det viste seg nemlig at da jeg bøyde meg ned for å knyte opp skoene, så stakk hele rumpen min ut mellom gardinene. Kun iført en sliten stringtruse. Mellom gardinene, som et slags skrekkens dukketeater.
Og ikke et kort, lite dukketeater heller. Jeg sto bøyd en god stund, for knuten på den ene skoen var ikke så lett å få opp. Full panoramautsikt for hele køen til prøverommet å glede seg over.
Jeg kledde på meg igjen umiddelbart og småløp derfra i skam. Han jeg datet hakk i hæl. Fnisende. Jeg tar aldri med en fyr på shopping igjen.
Les også: Hvordan snakke med barn om kropp og overvekt
Forferdelige prøverom
Jeg kan umulig være den eneste som har et litt anstrengt forhold til prøverom? Det er bare noe med lyset, som får selvtilliten til å dale før jeg i det hele tatt rekker å trekke for gardinene. Og så er det jo det mest åpenbare: At det er speil overalt! OVERALT!
Hvem er det vel som har lyst til å se sin egen kropp i en 360 graders vinkel i full flombelysning? Hvilket morbid menneske kom på den ideen i første omgang?! Jeg grøsser bare av tanken.
Jeg føler at jeg er på en full body scan hver gang jeg kler av meg i dette trange, lille rommet. Jeg finner nemlig ting på kroppen jeg ikke visste var der.
Du bøyer deg ned for å plukke opp et plagg fra gulvet, og så får du plutselig blikkontakt med et område på kroppen du aldri har besøkt før. «NEEEEI! Har jeg fått appelsinhud DER?! Går det i det hele tatt an?».
Det er fint med speil når man skal prøve klær, misforstå meg rett. Men det holder vel med ett – maks to?! Jeg trenger da ikke innsyn i alle kriker, kroker OG hulrom på kroppen!
Les også: (+) – Er jeg rar som er ferdig med menn i midten av 40-årene?
Altfor kort
Men det kan bli verre. For noen ganger opplever du å komme til et prøverom der forhenget er altfor kort. Du lukker forhenget og blir stående å se ut som om du er iført et lite badehåndkle.
Altså, jeg skjønner konseptet med at butikkene gjerne skal passe på at man ikke stjeler plagg i prøverommet. Men med den lengden, så kunne vi i teorien bare droppet hele forhenget. Eller droppet hele prøverommet, egentlig.
Og dersom forhenget er for kort nedentil, så kan du banne på at det ikke når deg lenger enn til skuldrene heller. Og det er en spesiell følelse når hodet stikker over forhenget og du får øyekontakt med alle som går forbi.
Det er noe sårt ved å se en fremmed dypt inn i øynene, begge vel vitende om at du er tilnærmet naken.
Finne riktig størrelse
Og så er tiden kommet for å prøve denne buksen, da. Men det er ikke så lett. Problemet er at du ikke kan stole på størrelser. Du tror du bruker størrelse Large, ja? Men en størrelse Large viser seg ofte i realiteten å være en størrelse Small når du prøver å ta den på.
Så du må skamfullt ut igjen i butikken for å hente en passende størrelse, og nok en gang stille deg i den uendelig lange køen til prøverommet på Zara.
For du vet at hvis du hadde spurt de som jobber der om hjelp, så hadde de sett surt på deg mens de delegerte oppgaven videre over walkie talkie (er det Fort Knox, eller?), og så hadde det tatt like lang tid.
Men nå er det endelig min tur til å prøve. Og heldigvis sitter buksen som et skudd, så da kjøper jeg den i alle fargene de har, sånn at jeg skal slippe å gjennomgå dette marerittet igjen … før neste år.
Les også: «Er det slik de fleste av oss lever livet og hverdagen? Jeg tror dessverre det»
En god plan
Jeg merker jeg får høy puls og stressutslett på halsen bare jeg skriver dette. Og det verste er at jeg vet at jeg trenger en ny bukse i høstgarderoben min. Men det får bli en annen gang. Og da skal jeg være rustet med heldekkende truse - både for min egen og andres del.
«Bare si ifra hvis jeg kan hjelpe deg med noe».
Litt for sent for det nå, Zara.
Denne saken ble første gang publisert 15/11 2023, og sist oppdatert 15/11 2023.
