Aida Husic Dahlen
Aida ble forlatt på sykehuset som nyfødt – så møtte hun Lars
Aida Husic Dahlen ble forlatt på sykehuset som spedbarn. Hun ønsker ikke å grave i det som kunne vært, men kjenner heller på takknemligheten overfor pappa Lars for det livet hun fikk.
– Det handler om å se muligheter fremfor begrensninger. Jeg har vært helt avhengig av å ha mennesker i livet som har utfordret meg og hatt tro på at jeg kan, selv om jeg mangler en halv arm og et halvt ben.
Det formelig gnistrer i øynene til Aida Husic Dahlen (32) når vi møter henne hjemme i leiligheten i Oslo. Den blide sørlendingen er voldsomt engasjert når hun snakker om viktigheten av at de med en funksjonsnedsettelse får utnyttet sitt potensial.
Hun vet hva hun snakker om. I dag er Aida rangert som verdens beste bordtennisspiller i ikke bare én, men tre forskjellige verdensrankinger.
Med det har en av hennes aller største drømmer gått i oppfyllelse. Og det takket være at hun alltid har blitt utfordret av omgivelsene – og seg selv.
Verdens beste bordtennisspiller
– Jeg har en iboende stahet som har vært viktig på veien. Det forventes for lite av mange med en funksjonsnedsettelse. De blir ikke utfordret. Har jeg støtt på et hinder, har jeg ikke gitt meg.
Født: 5. oktober 1990
Alder: 32 år
Yrke: Bordtennisspiller og fulltidsstudent
Filmer: My Way to Olympia
Studerer: Idrettsvitenskap
Foreldre: Anne Tove Fennefoss og Lars Dahlen
– Som da jeg var liten og nektet å gi opp før jeg hadde lært å knyte skoene mine. Alternativet ville være å gå med sko med borrelås resten av livet. Eller da kunstlæreren tok kontakt med mamma da strikking sto på pensum. «Skulle ikke Aida heller prøve å sy?» Jeg svarte med å strikke pulsvarmere til læreren min!
Aida bryter ut i en triumferende latter og de mørke lokkene danser muntert over skuldrene. De samme lokkene hun demonstrativt samlet sammen i en hestehale foran en motspiller. Helt uten hjelp.
Hun hadde nemlig notert seg at motspilleren, som hadde samme type funksjonsnedsettelse som henne, fikk hjelp til å fikse håret før kamp.
Er det noe Aida har bevist siden hun debuterte på landslaget som 17-åring, er det at hun kan. Fire bronse, ett sølv og to gull har hun med seg fra EM. Én bronse og to sølv i VM og én bronse i Paralympics.
Også i den funksjonsfriske klassen briljerer hun – på både dame- og herresiden. Tidligere i år tok hun gull i damer elite på hjemmebane og en sterk bronse i herreklassen.
– Hvorfor skal folk tro du ikke kan noe? Prøv, og går det ikke, så spør deg selv: Er dette viktig for meg? Forverrer det livskvaliteten min å ikke mestre dette? Det er som å stå på hendene. Ja, det er kult, men det er ikke viktig. Den tankegangen bruker jeg om det meste.
Les også: Åsne (28) slipper aldri unna blikkene: – Jeg har noen rare erfaringer
Født i Bosnia i 1990
Aida kan i dag huske en trygg oppvekst sammen med foreldre som alltid har vært der – og utfordret henne når det har vært behov for det. Mens hun har reist verden rundt, har foreldrene stått på tribunen og heiet frem datteren.
Da pandemien rammet verden, måtte pappa Lars for første gang bli hjemme under en turnering. Til hans store ergrelse.
Det lå imidlertid ikke helt i kortene at Aida skulle bli toppidrettsutøver. Med foreldre som heiet i haller, for da hun ble født i Bosnias hovedstad Sarajevo i 1990 med en halv venstrearm og en halv venstrefot, skal foreldrene ha forlatt henne på fødestuen.
Bare én gang skal moren ha gitt lyd fra seg. Rundt to uker senere. Siden har det vært stille. I to år bodde hun på ulike sykehus i fødelandet, og da krigen brøt ut i 1992, ble hun flyttet til et senter for krigsskadede barn i nabolandet Montenegro.
I dag har hun glemt det aller meste fra sine første leveår. Men det er én følelse som sitter igjen.
Hver måned kom det inn nye barn på senteret. Og hver måned ble de hentet til nye hjem. Bortsett fra Aida, som var den eneste fastboende.
– Da gikk jeg alene rundt i den blå gangen, før det kom nye barn inn. Jeg gikk inn på rommene hvor de hadde bodd, og håpet de hadde lagt igjen noe. Det minnet gir meg en følelse jeg ikke liker å kjenne på. Selv om jeg hadde folk som passet på meg på instituttet, hadde jeg ingen familie. Følelsen av å være helt alene i den alderen, tror jeg ikke er godt for noen å oppleve, forteller Aida rolig.
«Montenegro-følelsen»
Det har hendt at fortiden har innhentet henne. Som under en treningssamling i Slovakia for en tid tilbake. Aida ble syk og ble sittende alene igjen på hotellet. Da hun vandret ensom rundt i hotellkorridoren, ble hun slått i bakken av det hun kaller «Montenegro-følelsen».
– Da kom følelsen av at nå er jeg helt alene. Nå har jeg ingen. Da sendte jeg en melding til landslagssjefen: «Nå må jeg hjem».
Aida har aldri kjent på et ønske om å grave i sin egen historie for å finne sitt opphav. Hun har fokuset her og nå – og på den familien hun har i dag. Hun forteller om en takknemlighet for de kortene hun har fått utdelt i livet.
– Det var en grunn til at foreldrene mine ikke ville ha meg. Det vil jeg ikke oppsøke. Jeg startet mitt liv i Norge med foreldre som er veldig glad i meg og jeg i dem. Jeg er veldig takknemlig for den fremtiden jeg fikk.
Hjelpearbeideren Lars Dahlen
De fleste minnene Aida sitter igjen med fra sine første seks leveår, er de hun har blitt viderefortalt av sine foreldre. Som møtet med det som senere skulle bli hennes far, hjelpearbeideren Lars Dahlen fra Kristiansand.
– Jeg har ubevisst glemt minnene fra den tiden. Men pappa har fortalt om det unike båndet vi fikk, selv om vi ikke snakket samme språk. Han har fortalt at jeg kom løpende ned på kontoret hans, satte meg på fanget og trykket ivrig på dataen. Hver gang han kom til instituttet, ropte alle de andre barna på meg. De visste han på en måte var min. Så da sto jeg der på trappen og ventet.
Aida greier ikke å la være å smile når hun forteller. Lars Dahlen var i Montenegro for å jobbe med humanitære prosjekter. Norge var et av de landene som bidro med økonomisk støtte til instituttet hvor Aida bodde, og Lars hadde eget kontor i bygningen.
De hadde kjent hverandre ett års tid da hun fikk bli med hjem til Norge sammen med pappa Lars, mamma Anne Tove og storesøster Maria.
– Da begynte det nye livet mitt. Jeg lærte meg kjempefort norsk og nektet å prate montenegrinsk. Jeg ville begynne på nytt og var fast bestemt på å bli norsk.
Aida kjenner på en enorm kjærlighet og takknemlighet overfor pappaen sin. At han så henne den gangen og ga henne en fremtid som ellers aldri ville vært mulig.
– Pappa har mye kjærlighet for mennesker. Han ser dem som ikke blir sett. Jeg har vært heldig og er glad jeg har flere av kvalitetene hans i livet mitt. Jeg vil også være et menneske som ser andre. Ubevisst har kanskje det ligget i bakhodet da jeg valgte å studere idrettspsykologi.
Les også: (+) Alle tror at mannen min er pappaen til barna mine. De får aldri vite sannheten
Toppidrettsutøver og student
De siste årene har Aida vært fulltidsstudent parallelt med livet hun lever som toppidrettsutøver. Et løp som har vært svært krevende, samtidig som det har vært avgjørende for hennes videre motivasjon.
– Å være 100 prosent toppidrettsutøver kombinert med 100 prosent student gir ikke rom til et liv ved siden av. Så kjærligheten får vente. Bare dager før avreise til VM i Grenada i november, hadde jeg eksamen. Til våren har jeg en Bachelor. Det blir helt fantastisk!
Aida lyser opp og fortsetter:
– Jeg har hatt en utrolig flott karriere. Jeg sier ikke det er slutt nå, men den dagen vil komme. Da vil jeg være klar. I dag er ikke bordtennis like altoppslukende som det var. Jeg vet at jeg er så mye mer enn idretten. Det har vært en viktig erkjennelse og bidratt til å holde motivasjonen min oppe.
Denne saken ble første gang publisert 04/01 2023, og sist oppdatert 04/01 2023.
